Spørsmål fra leserne

Hvor alvorlig bør de kristne se på en forlovelse?

Det å forlove seg er en grunn til glede, men det er også en alvorlig sak. Ingen moden kristen bør ta lett på en forlovelse og mene at han når som helst uten videre kan bryte den. Forlovelsestiden er dessuten en periode da et par får anledning til å bli bedre kjent med hverandre før de inngår ekteskap.

Når vi drøfter dette emnet, må vi være klar over at de sosiale skikkene som er forbundet med ekteskapsinngåelse, og de skrittene som leder fram til det, varierer mye med tid og sted. Bibelen illustrerer dette.

Lots to døtre, som ’aldri hadde hatt omgang med en mann’, var på sett og vis forlovet med to lokale menn. Lots ’svigersønner skulle ta døtrene hans til ekte’, men Bibelen forteller ikke noe om hvorfor eller hvordan forlovelsene kom i stand. Var døtrene voksne? Fikk de selv bestemme hvem de skulle gifte seg med? Ble de forlovet ved å ta et eller annet offentlig skritt? Det vet vi ikke. (1. Mosebok 19: 8—14) Derimot vet vi at Jakob selv inngikk en avtale med Rakels far om at han skulle gifte seg med Rakel etter at han hadde arbeidet for ham i sju år. Selv om Jakob omtalte Rakel som «min hustru», hadde de ikke seksuell omgang i løpet av disse årene. (1. Mosebok 29: 18—21) Som et annet eksempel kan vi nevne at David måtte vinne en seier over filisterne før han kunne gifte seg med Sauls datter. Etter at David hadde oppfylt Sauls krav, fikk han gifte seg med datteren, Mikal. (1. Samuelsbok 18: 20—28) Disse «forlovelsene» skilte seg ut fra hverandre og fra det som er vanlig i mange land i dag.

Moseloven inneholdt forordninger om ekteskapsinngåelse og forlovelse. For eksempel kunne en mann ha flere enn én kone. Han kunne oppnå skilsmisse av forskjellige grunner, noe en kvinne tydeligvis ikke kunne. (2. Mosebok 22: 16, 17; 5. Mosebok 24: 1—4) En mann som forførte en jomfru som ikke var forlovet, måtte gifte seg med henne hvis hennes far samtykket i det, og han kunne aldri skille seg fra henne. (5. Mosebok 22: 28, 29) Andre lover gjaldt selve ekteskapet. De beskrev for eksempel under hvilke omstendigheter man skulle unngå seksuell omgang. (3. Mosebok 12: 2, 5; 15: 24; 18: 19) Hvilke forordninger hadde med forlovelse å gjøre?

En forlovet israelittisk kvinne hadde en annen juridisk status enn en kvinne som ikke var forlovet. I enkelte sammenhenger ble hun regnet som en gift kvinne. (5. Mosebok 22: 23—29; Matteus 1: 18, 19) Det var visse slektninger israelittene ikke kunne forlove seg med eller gifte seg med. I de fleste tilfellene var dette kjødelige slektninger, men noen forlovelser og ekteskap var forbudt på grunn av arverettigheter. (3. Mosebok 18: 6—20; se Vakttårnet for 1. august 1978, sidene 8—11.) Det er tydelig at Guds tjenere ikke skulle ta lett på en forlovelse.

Israelittene var underlagt alle slike forordninger i Loven, men de kristne er ikke underlagt Loven med dens forordninger om forlovelse og ekteskapsinngåelse. (Romerne 7: 4, 6; Efeserne 2: 15; Hebreerne 8: 6, 13) Jesus viste faktisk at den kristne ekteskapsnorm skiller seg ut fra den som er beskrevet i Loven. (Matteus 19: 3—9) Men han bagatelliserte ikke alvoret ved det å gifte seg eller å forlove seg. Så hvordan forholder det seg med det vi nå drøfter, nemlig forlovelse blant de kristne?

I mange land bestemmer man selv hvem man vil gifte seg med. Så snart en mann og en kvinne lover å gifte seg med hverandre, blir de betraktet som forlovet. Det er vanligvis ikke nødvendig å ta noe formelt skritt utover dette for at forlovelsen skal være et faktum. Noen steder er det riktignok vanlig at man bruker forlovelsesringer, eller at man kunngjør forlovelsen for slektninger og venner, for eksempel under en familiemiddag eller en annen mindre tilstelning. Det er da snakk om personlige valg, ikke bibelske krav. Det som utgjør forlovelsen, er avtalen mellom de to.a

En kristen bør ikke forhaste seg med å ha fast følge, forlove seg eller gifte seg. Vi utgir bibelsk litteratur som kan hjelpe enslige kristne til å avgjøre om det er klokt å begynne å ha fast følge eller å ta skritt med tanke på forlovelse eller ekteskap.b Et kjernepunkt i veiledningen er at et kristent ekteskap er en varig forbindelse. — 1. Mosebok 2: 24; Markus 10: 6—9.

To kristne bør kjenne hverandre temmelig godt før de begynner å tenke på å forlove seg. Hver av dem kan spørre seg selv: «Er jeg virkelig sikker på at den andre er åndeligsinnet og hengitt til Gud? Kan jeg se for meg at jeg tjener Gud sammen med ham eller henne et helt liv? Er vi blitt tilstrekkelig kjent med hverandres karaktertrekk? Er jeg overbevist om at vi kommer til å passe sammen på lang sikt? Vet vi nok om hverandres tidligere liv og nåværende situasjon?»

Så snart to kristne er forlovet, er det på sin plass at de og andre forventer at neste skritt er å inngå ekteskap. Jesus formante: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei.» (Matteus 5: 37) Kristne som forlover seg, bør ha en mening med det de gjør. I sjeldne tilfeller kan det imidlertid hende at en kristen som er forlovet, får vite om noe alvorlig som den andre parten unnlot å nevne eller skjulte før forlovelsen ble inngått. Det kan dreie seg om en viktig omstendighet i vedkommendes fortid, kanskje til og med kriminelle eller umoralske handlinger. Den som får vite om dette, må bestemme seg for hva han eller hun skal gjøre. Kanskje de to drøfter saken grundig sammen og blir enige om å fortsette å være forlovet. Eller det kan være at de i fellesskap bestemmer seg for å heve forlovelsen. Selv om det å ta et slikt skritt nok kan være en privatsak — noe som ingen andre bør blande seg opp i eller kritisere — er det en svært viktig avgjørelse. På den annen side kan det også være at den som får vite om den alvorlige saken, føler seg tvunget til å heve forlovelsen selv om den andre parten ikke ønsker det. — Se «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 1. desember 1975.

Det er gode grunner til at man bør ordne opp i slike saker før man inngår ekteskap. Jesus sa at den eneste bibelske skilsmissegrunn som gjør en fri til å gifte seg på nytt, er porneia — grov seksuell umoral fra den andre ektefellens side. (Matteus 5: 32; 19: 9) Han sa ikke at et lovformelig ekteskap kan oppløses ved skilsmisse hvis man får vite om et alvorlig problem eller en alvorlig overtredelse som har med tiden før ekteskapsinngåelsen å gjøre.

På Jesu tid var det for eksempel en klar risiko for at man kunne bli spedalsk. Hadde en jødisk ektemann gyldig grunn til å skille seg fra sin ektefelle hvis han fikk vite at hun var spedalsk (enten hun selv var klar over det eller ikke) da hun giftet seg med ham? En jøde som var underlagt Loven, kunne nok skille seg, men Jesus sa ikke at det samme gjaldt hans etterfølgere. Tenk over noen situasjoner fra vår tid. Det kan være at en mann som er smittet av hiv eller av en alvorlig smittsom sykdom, for eksempel syfilis eller herpes genitalis, gifter seg uten å fortelle noe om sin tilstand. Kanskje han pådrog seg smitten gjennom seksuell umoral før eller under forlovelsestiden. Det at hans kone så får vite at han er syk eller tidligere har gjort seg skyldig i umoral (og kanskje til og med er blitt steril eller impotent), forandrer ikke den kjensgjerning at de nå er gift. En frastøtende fortid er ikke et bibelsk grunnlag for å oppløse et ekteskap, like lite som et slikt grunnlag hadde foreligget hvis det var hun som hadde pådratt seg en sykdom, eller hvis hun hadde skjult at hun gikk gravid med en annen manns barn da hun giftet seg. De to er nå gift og har forpliktet seg til å holde sammen.

Slike sørgelige situasjoner er riktignok sjeldne, men disse eksemplene skulle bidra til å understreke det grunnleggende poenget: En forlovelse er ikke noe de kristne kan ta lett på. Før og under forlovelsestiden bør man gå inn for å bli godt kjent med hverandre. Hver av partene må være ærlige når det gjelder ting som den andre ønsker å vite eller har rett til å vite. (I noen land krever loven at man gjennomgår en legeundersøkelse før man gifter seg. Andre steder kan det være at noen ønsker å få utført en slik undersøkelse for å få visshet om sin egen tilstand.) Gleden og alvoret ved forlovelsen tjener altså et ærbart formål mens de to forbereder seg til det som medfører enda større glede og alvor, nemlig å være gift. — Ordspråkene 5: 18, 19; Efeserne 5: 33.

[Fotnoter]