Hvordan jeg hjalp min familie til å bli rik åndelig sett
Fortalt av Josephat Busane
Jeg kommer aldri til å glemme en togreise til Johannesburg i Sør-Afrika i januar 1945. En barndomsvenn av meg, Elias Kunene, og jeg hadde vært på ferie hjemme i Zululand og var på vei tilbake til det stedet hvor vi arbeidet.
SAMMEN med oss på toget var en ung mann som hadde noe muti, en slags medisin som man mener har overnaturlig kraft, og som man vanligvis får hos en heksedoktor. Mannen smurte muti på øyenbrynet i den tro at det ville sikre ham hans hvite arbeidsgivers gunst. Idet vi gikk av toget, sa Elias: «Den mutien er guden hans.» Ordene hans stakk meg som en kniv i hjertet, for i vesken hadde jeg min egen muti som jeg hadde mikset etter heksedoktorens resept.
Elias og jeg hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, og jeg forstod at han hadde kommet mye lenger enn jeg åndelig sett. Jeg kastet straks mutien i en søppelkurv og begynte å overvære Jehovas vitners møter regelmessig sammen med Elias.
Elias og jeg var begge gifte menn. Hva kom det av at vi arbeidet i en by som lå 40 mil fra hjemstedet vårt? Hvordan var livet i byen sammenlignet med livet på landet? Og kom det våre familier hjemme i Zululand til gode at vi kom sammen med Jehovas vitner?
Livet i Zululand
Jeg ble født i Zululand i Sør-Afrika i 1908. Familien vår bodde i distriktet Msinga, et område med gresskledde sletter, åser og tornetrær. Om høsten ser hele landskapet ut som et rødt flammehav på grunn av de rørformede blomstene på aloetrærne. Storfe og småfe går og beiter innimellom trærne oppi åsene. Kraaler (samlinger av hytter) og maisåkrer ligger spredt utover slettene. Mais er zuluenes viktigste næringsmiddel.
Vår kraal bestod av mine foreldres hytte, min eldre søsters hytte og min brors og min hytte. En annen hytte gjorde tjeneste som familiens kjøkken, og én brukte vi til å oppbevare ting i. Hver hytte var kjegleformet og hadde en vegg av leire som var cirka en meter høy, og et kuppelformet stråtak. Mellom hyttene gikk hønsene og skrapte etter korn, og like i nærheten var det en innhegning til kveget. Vår familie var tilfreds med det enkle livet vi levde her. Vi hadde mat og tak over hodet, og far trengte ikke å ta seg arbeid noe annet sted.
Det har imidlertid ikke alltid vært så rolig og fredelig i Zululand. Det har vært utøst mye menneskeblod ved disse vakre åsene og elvene. I begynnelsen av forrige århundre ble Zululand besatt av en rekke uavhengige stammer. Så stod det fram en zulukriger som het Shaka. Hans hær angrep alle de omliggende stammene. De overlevende flyktet eller ble opptatt i zulufolket.
Senere ble det utkjempet en rekke slag mellom zuluene og de nederlandske kolonistene. Ett slag ble utkjempet ved en elv ikke så langt fra der hvor vi bodde. Blodet fløt i så store mengder at vannet ble rødt, så vi kalte elven Blodelven. Deretter kom de britiske styrkene. På en høyde som ble kalt Isandlwana, ikke så langt fra mitt hjem, ble tusener av mennesker slaktet ned i ett av mange blodige slag mellom britiske soldater og zulukrigere. Det er dessverre aldri blitt varig fred i vår del av Zululand. Fra tid til annen blusser det gamle stammehatet opp igjen.
En søken etter materiell rikdom
Mor døde da jeg var fem år gammel. Far og min eldre søster, Bertina, tok seg av meg og hjalp meg til å få seks års skolegang. Da jeg hadde fylt 19, begynte jeg å arbeide som assistent i en forretning i Dundee, en by som lå i nærheten av mitt hjemsted.
Jeg hørte at mange unge menn tjente flere penger i Johannesburg, sentret for Sør-Afrikas gullgravingsindustri. Året etter flyttet jeg derfor til Johannesburg og arbeidet i mange år med å slå opp annonseplakater på offentlige steder.
Jeg ble helt overveldet av alle de muligheter Johannesburg hadde å by på, men jeg innså snart at bylivet undergravde mitt folks tradisjonelle moralnormer. Det var mange unge menn som sviktet sin familie, som var igjen på landsbygda. Jeg glemte imidlertid aldri min familie, men sendte regelmessig penger hjem.
I 1938 døde far. Ifølge det som var skikk og bruk blant zuluene, måtte jeg som den eldste sønnen «gjenopplive» vår familiekraal. Året etter giftet jeg meg derfor med en pike fra Zululand, Claudina Madondo. Men selv etter at jeg hadde giftet meg, fortsatte jeg å arbeide i Johannesburg, 40 mil hjemmefra. De fleste andre menn fra hjemstedet mitt gjorde det samme. Det var ikke noe hyggelig å være borte fra familien i lange perioder om gangen, men jeg følte at det var min plikt å hjelpe dem til å oppnå en høyere levestandard.
Materiell eller åndelig rikdom?
Mor hadde vært den eneste kirkegjengeren i familien, og bibelen hennes var den eneste boken i vårt hjem. En tid etter at hun var død, lærte jeg å lese, og jeg begynte straks å lese i mors bibel. Det som kirkesamfunnene lærte og praktiserte, begynte å plage meg. Kirkemedlemmene fortsatte for eksempel å stå i et godt forhold til kirken selv om de drev utukt. Jeg spurte forskjellige predikanter om dette, som jeg mente var inkonsekvent, men det var ingen som hadde noen tilfredsstillende forklaring.
Mens Elias Kunene og jeg var i Johannesburg, bestemte vi oss for å prøve å finne den sanne religion. Vi besøkte kirkesamfunnene i nabolaget, men var ikke tilfreds med noen av dem. Så traff Elias Jehovas vitner. Da han prøvde å forklare meg hva han hadde lært av dem, sa jeg at han var blitt ført vill. Men etter at jeg hadde hørt på en samtale mellom ham og noen religiøse ledere og hørt at de ikke var i stand til å bevise at han tok feil, begynte jeg å lese noen av Vakttårnets publikasjoner som Elias gav meg. Det var på denne tiden vi foretok den minneverdige togreisen da Elias hjalp meg til å forstå hvor farlig det er å sette sin lit til muti. — 5. Mosebok 18: 10—12; Ordspråkene 3: 5, 6.
Sammen med Elias begynte jeg deretter å komme regelmessig sammen med den første svarte menigheten av Jehovas vitner i Johannesburg. I 1942, etter at jeg hadde innviet mitt liv til Jehova, ble jeg døpt i Orlando i Soweto. Når jeg var hjemme i Zululand, prøvde jeg å fortelle Claudina om min nye tro, men hun var så sterkt engasjert i kirkearbeid.
Hun begynte imidlertid å sammenligne vår litteratur med sin egen bibel, og litt etter litt trengte Guds Ords sannhet inn i hennes hjerte. I 1945 ble hun døpt. Hun ble en nidkjær kristen forkynner og gjorde mye for å fortelle naboene om Bibelens sannhet og innprente den i hjertet til barna våre.
I mellomtiden hadde jeg det privilegium å hjelpe noen i Johannesburg til å lære Bibelens sannhet å kjenne. I 1945 var det blitt fire svarte menigheter i og omkring Johannesburg, og jeg tjente som presiderende tilsynsmann for Small Market menighet. Etter en tid fikk gifte menn som arbeidet langt hjemmefra, bibelsk veiledning som gikk ut på at de burde reise hjem til sin familie og vie sine plikter som familieoverhode større oppmerksomhet. — Efeserne 5: 28—31; 6: 4.
Elias var den første som reiste fra Johannesburg, og siden reiste han aldri mer fra familien. Det førte til at hans kone og alle de fem barna ble aktive vitner for Jehova. Elias oppdrog i tillegg fire nieser og nevøer som var blitt foreldreløse, og de ble også innviede vitner. Han døde i 1983. Han hadde vært et godt eksempel når det gjelder trofast å følge den veiledning Jehova gir gjennom sitt Ord og sin jordiske organisasjon.
I 1949 sluttet jeg i den jobben jeg hadde i Johannesburg, for å ta meg av familien på Jehovas måte. På mitt hjemsted fikk jeg arbeid hos en som inspiserte husdyr, og hjalp til når dyrene ble desinfisert. Det var ikke lett å forsørge en familie på seks barn med den beskjedne lønnen jeg mottok. For å kunne dekke utgiftene våre solgte jeg også grønnsaker og mais, som vi dyrket hjemme.
Velsignelser av større verdi
Selv om vi ikke var rike materielt sett, hadde vi åndelige skatter fordi vi gav akt på Jesu veiledning: «Slutt med å samle dere skatter på jorden, hvor møll og rust fortærer, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Samle dere i stedet skatter i himmelen, hvor verken møll eller rust fortærer, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler.» — Matteus 6: 19, 20.
Det krever hardt arbeid å få tak i slike åndelige skatter, akkurat som det var hardt arbeid å grave etter gull i gruvene ved Johannesburg. Hver kveld drøftet jeg et skriftsted med barna, og så måtte hvert barn fortelle hva det hadde lært. I helgene tok jeg dem i tur og orden med ut i forkynnelsesarbeidet. Når vi gikk fra kraal til kraal, drøftet jeg bibelske spørsmål med dem og prøvde å innprente Bibelens høye moralnormer i deres hjerte. — 5. Mosebok 6: 6, 7.
For å være sikker på at barna ikke stjal, forvisset jeg meg om at enhver gjenstand som de kom hjem med, ikke var tyvegods. (Efeserne 4: 28) Og hvis jeg knep en av dem i å lyve, avholdt jeg meg ikke fra å bruke tuktens ris. (Ordspråkene 22: 15) Jeg forlangte også at de skulle vise tilbørlig respekt for eldre mennesker. — 3. Mosebok 19: 32.
Som familiens overhode foregikk jeg med et eksempel ved ikke å være borte fra møtene, og jeg forlangte også at barna skulle være til stede. Jeg sørget for at hvert barn hadde sin egen sangbok, en bibel og eventuelle andre publikasjoner som ble brukt på møtene. Vi forberedte oss til møtene sammen, og hvis et av barna ikke kommenterte, prøvde jeg å hjelpe det til å gjøre det på det neste møtet.
I mange år var vi den eneste familien som hadde anledning til å vise reisende tilsynsmenn gjestfrihet. Disse representantene for Selskapet Vakttårnet øvde god innflytelse på barna og skapte i dem et ønske om å bli pionerer, heltidsevangelister. Min kone og jeg ble veldig glad da den eldste sønnen vår, Africa, begynte som pioner etter å ha fullført ti års skolegang. Senere tjente han som reisende tilsynsmann, og med tiden ble han innbudt til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika, hvor han arbeidet som oversetter. Han er nå gift og har selv barn. Han tjener som en eldste i en menighet i Zululand, og han har også det privilegium å hjelpe det sørafrikanske avdelingskontoret med juridiske problemer som av og til oppstår i forbindelse med den sanne tilbedelse.
Vi fikk fem gutter og én pike. Alle de seks barna er nå voksne og sterke åndelig sett. Det er noe som har gitt oss stor glede — en dyp tilfredshet som det ikke går an å kjøpe for materielle ting. Fire av sønnene våre tjener som eldste i de menighetene de er tilsluttet. Én av dem, Theophilus, tjener på Betel i Sør-Afrika.
Utbredelsen av sannheten i Zululand
Da jeg flyttet tilbake til Zululand i 1949 for å bo sammen med familien, var det bare tre forkynnere i vår menighet, Collessie menighet. Men menigheten vokste, og med tiden ble det opprettet en ny menighet tre mil unna, i landsbyen Pomeroy.
I årenes løp har det hendt at forkynnelsesarbeidet er blitt forstyrret på grunn av lokale stridigheter mellom forskjellige fraksjoner. Kirkegjengerne blir innblandet i disse stridighetene. Det er bare Jehovas vitner som er kjent for sin nøytralitet. En gang brøt det ut kamper mellom Mabaso-stammen og maBomvu-stammen i det området hvor jeg desinfiserte dyr. Folket i området tilhørte Mabaso-stammen og kunne normalt ha drept meg, for de visste at jeg kom fra maBomvu-stammen. Men de visste også at jeg var et av Jehovas vitner, så de gjorde meg ikke noe.
I 1970-årene tiltok kampene mellom de ulike stammene, og Msinga-området ble svært utrygt. Sammen med noen andre bestemte jeg meg for å flytte med familien til en fredeligere del av Zululand. I 1978 bosatte vi oss i byen Nongoma, hvor vi begynte å komme sammen med Lindizwe menighet. Året etter døde min kjære kone, Claudina. Tapet av henne kom som et stort sjokk på meg, og det gikk sterkt ut over helsen.
Ved Jehovas ufortjente godhet kom jeg meg imidlertid såpass at jeg kunne begynne som pioner to år senere. Jeg takker Jehova for at helsen faktisk er blitt enda bedre etter at jeg økte min forkynnervirksomhet. Jeg er nå 85 år gammel og klarer fremdeles å bruke gjennomsnittlig over 90 timer i forkynnelsesarbeidet hver måned. I januar 1992 flyttet jeg sammen med min sønn Nicholas til Muden, en del av Zululand hvor det er behov for flere forkynnere av Riket.
Jeg er uendelig takknemlig for den veiledning fra Jehovas organisasjon som oppfordret slike som meg til å vie familiens åndelige behov større oppmerksomhet. De velsignelsene vi har oppnådd, ville aldri kunne kjøpes for penger. (Ordspråkene 10: 22) Jeg takker Jehova for alt dette og ber om at den tid må komme da hans rike skal gjøre hele jorden til et paradis. Da vil folk her i det vakre Zululand i all evighet kunne leve under fredelige forhold og «sitte trygt, hver under sitt vintre og fikentre, og ingen skal skremme dem». — Mika 4: 4.