6E «Av den store Gud og av vår Frelser, Kristus Jesus»

Tit 2: 13 — gr.: τοῦ μεγάλου θεοῦ καὶ σωτῆρος ἡμῶν Χριστοῦ Ἰησοῦ

(tou megạlou theou kai sotẹros hemọn Khristou Iesou)

På dette stedet finner vi to substantiver som er forbundet med καί (kai, «og»). Det første har den bestemte artikkel i genitiv, τοῦ (tou, «av den»), foran seg, mens det andre står uten bestemt artikkel. En tilsvarende konstruksjon finnes i 2Pe 1: 1, 2, hvor det i v. 2 skilles tydelig mellom Gud og Jesus. Dette tyder på at det i slike tilfeller, hvor to ledd forbundet med καί refererer til to tydelig atskilte personer, ikke er nødvendig å gjenta den bestemte artikkelen før det andre leddet hvis det er brukt bestemt artikkel foran det første. Eksempler på denne konstruksjonen i den greske teksten finnes i Apg 13: 50; 15: 22; Ef 5: 5; 2Te 1: 12; 1Ti 5: 21; 6: 13; 2Ti 4: 1. Konstruksjonen forekommer også i LXX. (Se fotn. til Ord 24: 21.) Boken An Idiom Book of New Testament Greek av C.F.D. Moule (Cambridge 1971, s. 109) sier at betydningen «av den store Gud og av vår Frelser Jesus Kristus . . . er mulig på κοινή [koinẹ-]gresk selv uten gjentagelse [av den bestemte artikkelen]».

The Authorship of the Fourth Gospel and Other Critical Essays av Ezra Abbot (Boston 1888, s. 439⁠—457) inneholder en detaljert studie av konstruksjonen i Tit 2: 13. På s. 452 finner vi følgende kommentar: «La oss ta et eksempel fra Det nye testamente. I Matt. xxi. 12 leser vi at Jesus ’kastet ut alle dem som solgte og kjøpte i templet’, τοὺς πωλοῦντας καὶ ἀγοράζοντας [tous polountas kai agorạzontas]. Ingen kan med rimelighet anta at det menes at det var de samme personene som både solgte og kjøpte. Hos Markus skjelnes det tydelig mellom de to kategorier ved at τούς er satt inn foran ἀγοράζοντας, men her overlates det trygt til leseren selv å skjelne mellom dem. I det skriftstedet vi drøfter [Tit 2: 13], synes jeg ikke at det innebærer noen vanskelighet at artikkelen er utelatt foran σωτῆρος [sotẹros] — ikke fordi σωτῆρος er gjort tilstrekkelig bestemt ved tilføyelsen av ἡμῶν [hemọn] (Winer), for ettersom Gud i likhet med Kristus ofte blir kalt ’vår Frelser’, ville ἡ δόξα τοῦ μεγάλου θεοῦ καὶ σωτῆρος ἡμῶν [he dọksa tou megạlou theou kai sotẹros hemọn], hvis det stod alene, mest naturlig bli oppfattet dit hen at det gjaldt én person, nemlig Gud, Faderen; men tilføyelsen Ἰησοῦ Χριστοῦ til σωτῆρος ἡμῶν [Iesou Khristou til sotẹros hemọn] forandrer saken helt, i og med at den begrenser σωτῆρος ἡμῶν til å gjelde en person eller et vesen som i Paulus’ sedvanlige språkbruk holdes klart atskilt fra den person eller det vesen som han betegner som ὁ θεός [ho theọs], og dermed var det ikke behov for å gjenta artikkelen for å unngå tvetydighet. I 2 Tess. i. 12 ville altså uttrykket κατὰ τὴν χάριν τοῦ θεοῦ ἡμῶν καὶ κυρίου [katạ ten khạrin tou theou hemọn kai kyrịou] naturlig bli oppfattet dit hen at det gjaldt én person, og artikkelen ville være påkrevd foran κυρίου hvis man mente å referere til to; men den enkle tilføyelsen av Ἰησοῦ Χριστοῦ til κυρίου [Iesou Khristou til kyrịou] viser tydelig at det dreier seg om to atskilte personer, selv om det ikke er satt inn noen artikkel.»

I Tit 2: 13 er det altså tale om to tydelig atskilte personer, Jehova Gud og Jesus Kristus. Ingen steder i Bibelen er det mulig å påvise at Jehova Gud og Jesus skulle være én og samme person.