5B Kristi nærvær (parousịa)

Mt 24: 3 — gr.: τὸ σημεῖον τῆς σῆς παρουσίας

(to semeion tes ses parousịas)

Det greske substantivet parousịa betyr bokstavelig «væren ved siden av», «det å være ved siden av». Uttrykket er sammensatt av preposisjonen parạ (ved siden av) og ousịa («væren», «det å være»). Ordet parousịa forekommer 24 ganger i De kristne greske skrifter, nemlig i Mt 24: 3, 27, 37, 39; 1Kt 15: 23; 16: 17; 2Kt 7: 6, 7; 10: 10; Flp 1: 26; 2: 12; 1Te 2: 19; 3: 13; 4: 15; 5: 23; 2Te 2: 1, 8, 9; Jak 5: 7, 8; 2Pe 1: 16; 3: 4, 12; 1Jo 2: 28. På disse 24 stedene gjengir Ny verden-oversettelsen ordet parousịa med «nærvær» («nærværende» i Flp 1: 26).

Det beslektede verbet pạreimi betyr bokstavelig «å være ved siden av». Det forekommer 24 ganger i De kristne greske skrifter, nemlig i Mt 26: 50; Lu 13: 1; Joh 7: 6; 11: 28; Apg 10: 21, 33; 12: 20 (jf. fotn.); 17: 6; 24: 19; 1Kt 5: 3, 3; 2Kt 10: 2, 11; 11: 9; 13: 2, 10; Gal 4: 18, 20; Kol 1: 6 (jf. fotn.); He 12: 11; 13: 5; 2Pe 1: 9, 12; Åp 17: 8. I Ny verden-oversettelsen er pạreimi gjengitt med «(være) nærværende», «være her», «være til stede», «være inne», «nåværende», «i øyeblikket» og «komme».

Hva ordet parousịa betyr, framgår tydelig av 2Kt 10: 10, 11 og Flp 2: 12, hvor Paulus taler om sitt nærvær i motsetning til sitt fravær. Også det at Menneskesønnens parousịa i Mt 24: 37⁠—39 blir sammenlignet med «Noahs dager», viser at ordet betyr «nærvær».

Liddell og Scotts A Greek-English Lexicon (LSJ), s. 1343, oppgir det engelske ordet presence (nærvær) som første definisjon av parousịa. I TDNT, bd. V, s. 859, heter det likeledes under underoverskriften «Den generelle betydningen»: «παρουσία [parousịa] betegner især aktivt nærvær.»

Ordet parousịa, «nærvær», er forskjellig fra det greske ordet ẹleusis, «komme», som forekommer én gang i den greske teksten, i Apg 7: 52, i formen eleuseos (lat.: advẹntu). Ordene parousịa og ẹleusis blir ikke brukt om hverandre. TDNT, bd. V, bemerker på s. 865: «Uttrykkene [pạreimi og parousịa] blir aldri brukt om Kristi komme i kjødet, og παρουσία har aldri betydningen gjenkomst. Forestillingen om mer enn ett parousia finner man først i den senere Kirke [ikke før Justinus, på 100-tallet evt.] . . . En grunnleggende forutsetning for at vi skal kunne forstå den urkristne tankeverden, er at vi fullstendig må frigjøre oss fra denne forestillingen [om mer enn ett parousia].»

Dr.theol. Israel P. Warren skrev følgende om betydningen av dette ordet i sitt verk The Parousia (Portland, Maine, 1879), s. 12⁠—15: «Vi taler ofte om det ’andre advent’, det ’andre komme’ osv., men Skriften taler aldri om et ’andre parousia’. Hvordan dets natur enn skulle være, så skulle det være noe spesielt, noe som aldri hadde funnet sted før, og som aldri skulle finne sted igjen. Det skulle være et nærvær som var forskjellig fra og stod over alle de andre av hans tilkjennegivelser for menneskene, slik at dets betegnelse med rette skulle stå for seg selv, uten noe annet beskrivende tillegg enn den bestemte artikkel — NÆRVÆRET [eng.: the presence].

Når ordet betraktes fra denne synsvinkelen, framgår det etter min oppfatning tydelig at verken det engelske ordet ’coming’ [komme] eller det latinske ’advent’ er den beste gjengivelsen av det ordet som er benyttet på grunnspråket. Gjengivelsene harmonerer ikke med dets etymologi; de svarer ikke til den tanken som ligger i det verbet som det er avledet av; de kan heller ikke settes inn i stedet for det mer presise ordet ’presence’ [nærvær] i de tilfellene hvor oversetterne har brukt dette ordet. Ordene har dessuten forskjellig grunnbetydning. ’Coming’ og ’advent’ overbringer først og fremst tanken om at noe nærmer seg oss, bevegelse mot oss, mens parousịa overbringer tanken om at noe er hos oss, uten å si noe om hvordan dette begynte. Det som de første refererer til, slutter ved ankomsten; det som det siste refererer til, begynner ved ankomsten. De første uttrykker bevegelse, det siste at noe er i ro. Det handlingsforløpet som de første refererer til, er begrenset i tid, kanskje til et øyeblikk, mens det som det siste refererer til, ikke er begrenset i tid . . .

Hvis våre oversettere hadde gjort det samme med dette tekniske ordet, ’parousia’, som de gjorde med ’baptisma’ — overført det uendret [jf. eng.: baptism, «dåp»] — eller hadde oversatt det med dets presise etymologiske ekvivalent, presence [nærvær], og hvis man hadde forstått, slik man i så fall ville ha gjort, at det ikke finnes noe slikt som et ’andre Nærvær’, tror jeg at hele læren ville ha vært annerledes enn den er nå. Man ville aldri ha hørt uttrykk som ’det andre advent’ og ’det andre komme’. Kirken ville ha lært å snakke om HERRENS NÆRVÆR som det som skulle virkeliggjøre dens forhåpninger, enten dette skulle skje i nær eller i en meget fjern framtid — den tid da verden skulle bli gjort ny, da det skulle finne sted både en åndelig og en legemlig oppstandelse, og da rettferdigheten skulle skje fyllest og evige belønninger utdeles.»

I Bauer, s. 630, sies det for øvrig at parousịa «ble den offisielle betegnelsen på et besøk av en rangsperson, spesielt på kongers og keiseres besøk i en provins». I Mt 24: 3 og også i andre skriftsteder, for eksempel 1Te 3: 13 og 2Te 2: 1, viser ordet parousịa til Jesu Kristi kongelige nærvær etter hans innsettelse som konge i de siste dager for denne tingenes ordning.