Apostlenes gjerninger

7 Men øverstepresten sa: «Forholder det seg slik?» 2 Han sa: «Menn, brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud+ viste seg for vår forfader Abraham mens han var i Mesopotạmia, før han bosatte seg i Kạran,+ 3 og han sa til ham: ’Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.’+ 4 Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Kạran. Og etter at hans far var død,+ fikk Gud* ham til å flytte derfra til dette landet, som dere nå bor i.+ 5 Og likevel gav han ham ikke noen arvelodd i det, nei ikke en fotsbredd;+ men han lovte å gi ham det til eiendom,+ og etter ham hans ætt*+ — mens han ennå ikke hadde noe barn.+ 6 Og Gud sa dette, at hans ætt skulle bo som utlendinger+ i et fremmed land,+ og folket skulle gjøre dem til slaver og plage dem i fire hundre år.+ 7 ’Og den nasjon som de skal slave for, skal jeg dømme,’+ sa Gud, ’og etter dette skal de komme ut og yte meg hellig tjeneste* på dette sted.’+

8 Han gav ham også en omskjærelsespakt;+ og således ble han far til Isak+ og omskar ham på den åttende dag,+ og Isak ble far til Jakob og Jakob til de tolv familieoverhodene.+ 9 Og familieoverhodene ble skinnsyke*+ på Josef og solgte ham til Egypt.+ Men Gud var med ham,+ 10 og han utfridde ham av alle hans trengsler og gav ham et vinnende vesen og visdom for faraos, Egypts konges, øyne. Og han satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.+ 11 Men en hungersnød kom over hele Egypt og Kạnaan, ja en stor trengsel; og våre forfedre fikk ikke tak i mat.+ 12 Men Jakob hørte at det var matvarer i Egypt,+ og han sendte våre forfedre ut første gang.+ 13 Og den andre gangen ble Josef gitt til kjenne for sine brødre;+ og Josefs avstamning ble kjent av farao.+ 14 Josef sendte så bud og kalte til seg Jakob, sin far, og alle sine slektninger,+ syttifem sjeler* i tallet.+ 15 Jakob drog ned til Egypt.*+ Og han døde;+ og det gjorde også våre forfedre,+ 16 og de ble ført til Sịkem*+ og lagt i det gravstedet+ som Abraham hadde kjøpt for en kjøpesum med sølvpenger av Hạmors* sønner i Sịkem.+

17 Som tiden nærmet seg for oppfyllelsen av det løftet som Gud åpent hadde kunngjort for Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,+ 18 inntil det stod fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente til Josef.+ 19 Han brukte list mot vår slekt*+ og tvang ved urett fedrene til å sette ut sine spedbarn, så de ikke skulle bli bevart i live.+ 20 Nettopp på den tiden ble Moses født,+ og han var guddommelig vakker.*+ Og han ble passet i tre måneder i sin fars hjem. 21 Men da han ble satt ut, tok faraos datter ham opp og oppdrog ham som sin egen sønn.+ 22 Følgelig ble Moses opplært i all egypternes visdom.+ Ja, han var mektig i sine ord+ og gjerninger.

23 Da nå tiden for hans førtiende år var i ferd med å utløpe, oppkom det i hans hjerte at han ville se til sine brødre, Israels sønner.+ 24 Og da han fikk se en mann bli urettferdig behandlet, forsvarte han den som ble mishandlet, og hevnet ham ved å slå egypteren ned.+ 25 Han gikk ut fra at hans brødre ville forstå at Gud var i ferd med å gi dem frelse ved hans hånd,+ men de forstod det ikke. 26 Og neste dag viste han seg hos dem mens de holdt på med å stride, og han forsøkte å føre dem sammen igjen i fred+ og sa: ’Menn, dere er brødre. Hvorfor behandler dere hverandre urettferdig?’+ 27 Men han som behandlet sin neste urettferdig, støtte ham bort og sa: ’Hvem har satt deg til styresmann og dommer over oss?+ 28 Du vil vel ikke gjøre det av med meg på samme måte som du gjorde det av med egypteren i går?’+ 29 Etter denne uttalelsen flyktet Moses og begynte å bo som utlending i Mịdjans land,+ hvor han ble far til to sønner.+

30 Og da førti år var gått, viste en engel* seg for ham i Sịnai-fjellets ødemark, i den flammende ilden fra en tornebusk.+ 31 Da nå Moses så det, undret han seg over synet.+ Men da han gikk nærmere for å undersøke det, lød Jehovas* røst: 32 ’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’+ Da begynte Moses å skjelve og våget ikke å undersøke det nærmere. 33 Jehova* sa til ham: ’Ta sandalene av dine føtter, for det sted du står på, er hellig grunn.+ 34 Jeg har virkelig sett den urette behandlingen av mitt folk, som er i Egypt,+ og jeg har hørt deres sukk,+ og jeg er kommet ned for å utfri dem.+ Og kom nå — jeg vil sende deg av sted til Egypt.’+ 35 Denne Moses, som de fornektet da de sa: ’Hvem har satt deg til styresmann og dommer?’,+ denne mannen sendte Gud av sted+ som både styresmann og befrier* ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken. 36 Denne mannen førte dem ut+ etter å ha gjort varsler og tegn i Egypt+ og i Rødehavet+ og i ødemarken i førti år.+

37 Dette er den Moses som sa til Israels sønner: ’Gud* skal oppreise for dere av DERES brødre en profet lik meg.’+ 38 Dette er han+ som kom til å være i menigheten+ i ødemarken sammen med den engelen+ som talte til ham på Sịnai-fjellet, og sammen med våre forfedre, og han mottok levende, hellige utsagn+ som han skulle gi dere. 39 Ham ville våre forfedre ikke bli lydige mot, men de støtte ham fra seg,+ og i sine hjerter vendte de tilbake til Egypt+ 40 og sa til Aron: ’Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses, som førte oss ut fra Egypts land — vi vet ikke hva som har hendt med ham.’+ 41 De laget så en kalv i de dager+ og frambar et offer for avguden og begynte å glede seg over sine henders verk.+ 42 Da vendte Gud seg bort og overgav dem+ til å yte himmelens hær hellig tjeneste, slik som det står skrevet i profetenes bok:+ ’Det var ikke for meg dere frambar offerdyr og slaktofre i førti år i ødemarken, var det vel, Israels hus?+ 43 Nei, det var Mọloks+ telt og guden Rẹfans stjerne+ dere bar, de bildene dere laget for å tilbe dem. Derfor vil jeg føre dere bort,+ bortenfor Babylon.’*

44 Våre forfedre hadde vitnesbyrdets telt* i ødemarken, slik som han gav befaling om da han talte til Moses om at han skulle lage det etter det mønster* han hadde sett.+ 45 Og våre forfedre, som overtok det, førte det også sammen med Josva*+ inn i det land som var i nasjonenes besittelse,+ de som Gud drev ut foran våre forfedre.+ Her forble det inntil Davids dager. 46 Han fant velvilje+ for Guds øyne og bad om det privilegium å få tilveiebringe* en bolig+ for Jakobs Gud. 47 Salomo bygde imidlertid et hus for ham.+ 48 Men Den Høyeste bor ikke i hus* som er gjort med hender;+ slik som profeten sier: 49 ’Himmelen er min trone,+ og jorden er min fotskammel.+ Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Jehova.* Eller hva er mitt hvilested?+ 50 Har ikke min hånd gjort alt dette?’+

51 Dere stivnakkete* og uomskårne på hjerter+ og ører, dere står alltid den hellige ånd imot; som DERES forfedre gjorde, slik gjør dere.+ 52 Hvem av profetene har DERES forfedre ikke forfulgt?+ Ja, de drepte+ dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges+ komme, han hvis forrædere og mordere dere nå er blitt,+ 53 dere som mottok Loven, overbrakt ved engler,*+ men som ikke har holdt den.»

54 Da de nå hørte disse ting, skar det dem i hjertet,+ og de begynte å skjære tenner+ mot ham. 55 Men han var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd,+ 56 og han sa: «Se, jeg ser himlene åpnet+ og Menneskesønnen+ stå ved Guds høyre hånd.»+ 57 Da ropte de av full hals og holdt seg for ørene+ og stormet mot ham alle som én. 58 Og etter at de hadde drevet ham utenfor byen,+ begynte de å kaste stein på ham.+ Og vitnene+ la ytterkledningene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.*+ 59 Og de fortsatte å kaste stein på Stẹfanus mens han kom med en inntrengende anmodning* og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»+ 60 Så falt han på kne og ropte med kraftig røst: «Jehova,* tilregn dem ikke denne synd.»+ Og etter at han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden.