Kan fengselsstraff sette en stopper for kriminaliteten?

Kommer de domfelte resosialisert ut av fengslene?

«DET vi trenger mer enn noe annet, er kanskje en ny innstilling til moralen og ikke en ny innstilling til straffeutmålingen,» sa overdommer Alan Huggins i Hong kong.

I en tid da kriminaliteten øker og mange krever flere lover eller i det minste en revisjon av straffeloven, må en si at dommer Huggins virkelig traff spikeren på hodet med sin uttalelse.

Hva kan gjøres for å sette en stopper for kriminaliteten eller i det minste redusere den? Hva er det som er svakheten i kampen mot kriminaliteten? Noen roper på hardere straffer og strengere håndhevelse av loven. Andre går inn for mindre strenge lover og en mer lempelig straffeutmåling. Mange er enige i at fengselsstraff ikke er botemidlet mot kriminaliteten. Det er derfor noen regjeringer som i løpet av det siste tiår har tatt sitt lovverk og straffesystem opp til fornyet gransking. Noe av det som har vært sterkest diskutert, er dødsstraff. En rekke land har avskaffet dødsstraffen, men nå foreligger det krav i noen land om å få den gjeninnført. Ekteskapsbrudd er blitt så vanlig at det der hvor det fortsatt blir betraktet som en straffbar handling, er blitt gitt uttrykk for at en fullstendig bør avskaffe all straff for det. (I Norge var ekteskapsbrudd straffbart til 1927.)

Noen som har studert den økende kriminaliteten, sier at det som avgjør graden av denne økningen, ikke er hvorvidt lovene er strenge eller lempelige. De sier at det som skaper mangel på respekt for loven eller i høy grad bidrar til det, er domstolenes ulike straffeutmåling, korrupsjon når det gjelder selve rettsprosessen, og det at fengslene i mange tilfelle i seg selv er utklekningssteder for lovbrytere.

Dårlige forhold i fengslene

En journalist skrev om et stort fengsel i et fremtredende søramerikansk land: ’Seksuelle overgrep var vanlig praksis. For å unngå å bli grusomt behandlet foretrakk en ung fange å sitte i en celle på bare én kvadratmeter. Hva slags oppførsel kan en vente av menn som lever på livets skyggeside, atskilt fra samfunnet i et fengsel hvor antallet av fanger er tredoblet (omkring 5200 i et fengsel som er bygd til å romme maksimum 1800), og hvor de er stuvet sammen dusinvis i celler hvor det forekommer den mest usannsynlige promiskuitet? En forbryter kan ikke komme på rett kjøl igjen hvis han etter utstått straff forlater fengslet mer avsporet enn han var da han ble satt inn.’

En mann som hadde sittet 20 måneder i et européisk fengsel, sa: «Dagens samtaleemne var de forbrytelser en hadde begått, og de forbrytelser en ville begå når en kom ut. Det var en utveksling av erfaringer, ferdigheter og metoder som utrustet fangen til neste gang å gjøre forbrytelsen til noe som lønte seg.»

En kristen som hadde sittet fengslet i fire forskjellige fengsler på grunn av sin kristne nøytralitet, sa: «Et fengsel er ikke en reforminstitusjon, men en skole for forbrytere. Et vanlig ordtak var: ’Du kommer inn for å bli resosialisert og drar av gårde asosialisert.’ Det var noen som kom i fengsel for første gang for en eller annen vanlig forbrytelse, for eksempel tyveri eller underslag, og som kom tilbake som annengangsforbrytere, for til slutt å gå inn og ut av fengslene. Jeg kjente en fange som var romanforfatter og snakket fem språk flytende. Han var fengslet for gjentatte forbrytelser. Han forklarte at samfunnet hadde forkastet ham, og det samme hadde hans familie og venner. Han hadde ikke noe arbeid, så hva skulle han gjøre? Begå en ny forbrytelse og vende tilbake til fengslet, hvor han kunne arbeide, spise og sove.» Hans resonnement var naturligvis galt, men de skuffelser han var blitt utsatt for, hadde gradvis gjort ham til en uforbederlig forbryter.

Visse bestrebelser på rehabilitering blir gjort

Slike alarmerende forhold, som eksisterer i nesten hvert eneste land på jorden, har fått noen til å forsøke å forbedre situasjonen ved å iverksette visse former for rehabilitering. Hvis disse ble samvittighetsfullt gjennomført, ville det kunne resultere i at et stort antall forbrytere, særlig førstegangsovertredere, ville kunne bli gode samfunnsborgere som bidro til den almene velferd. Den store økonomiske byrde som offentligheten blir pålagt fordi fengselssystemet ikke greier å rehabilitere forbrytere, ville også bli betydelig mindre.

Slike reformprogrammer er bare delvis vellykte. De avhenger for en stor del av den nidkjærhet eller mangel på nidkjærhet som juridiske myndigheter og fengselsledere legger for dagen, og av den økonomiske støtte de får. I noen av de større fengslene i de fleste av de 19 landene som var med i en undersøkelse for en tid siden, er det blitt innført bedre forhold. Fengslene er blitt renere; de som er dømt for mindre forbrytelser, særlig førstegangsforbrytere, holdes nå atskilt fra dem som har begått større forbrytelser, og fra forherdede vaneforbrytere. Det er blitt vedtatt bestemmelser som gir dommerne større frihet til å fastsette straffer, til å gjøre dem mildere der hvor det er formildende omstendigheter. Dette er blitt gjort med tanke på å skape et klima som vil tilskynde lovovertrederen til å forbedre seg.

Det er også blitt dannet organisasjoner som skaffer de innsatte bibler og arrangerer religiøse møter i fengslene. Det blir anvendt arbeidsterapi, slik at fangene kan utvikle sine evner ved å lære et nyttig yrke. I noen fengsler blir det også holdt forskjellige kurser. Noen få av de innsatte benytter seg av disse foranstaltningene, men de fleste ignorerer dem.

Til tross for velmente bestrebelser har fengselssystemet således ikke ført til noen nedgang i kriminaliteten. Finnes det en lovform eller en straffelov som kan gjøre det? Vil strengere lover eller mer lempelige lover kunne gjøre det? Hva med den religiøse lov? Er rettferdighet noe som kan innprentes ved hjelp av lovgivning? Er det noe håp om at kriminaliteten vil bli fjernet, og om at vi kan få oppleve den lettelse dette vil medføre? De etterfølgende artikler tar for seg disse spørsmålene, som berører oss alle.