Pavebesøket i Mexico — vil det være til hjelp for kirken?
Av Våkn opp!s medarbeider i Mexico
«’EVANGELISERINGENS pilegrim’ lander i Mexico.» Slik lød overskriften i den vatikanske, engelske ukeavisen L’Osservatore Romano for 7. mai 1990. Dette var andre gang på bare 11 år at Johannes Paul II besøkte Mexico. Hvilket budskap kom paven med? Hvilke forventninger hadde det meksikanske folk og den katolske kirke i Mexico? Hvilket gagn ville det meksikanske folk ha av besøket?
Ifølge enkelte pressemeldinger håpet landets millioner av fattige og undertrykte at paven skulle innvirke på herskerklassens samvittighet og få i stand bedre forhold for arbeiderklassen. En artikkel i den meksikanske avisen El Universal hadde tittelen «Kristendommen og de fattige i Mexico». Den fortalte om et åpent brev til Johannes Paul II fra en stor og blandet gruppe meksikanske katolikker. I brevet stod det blant annet: «Dette folk, som er medtatt og er i ferd med å bli organisert og med å få delta, venter noen oppmuntrende ord.» Og brevet anmodet paven: «Vi ber om at De igjen må være ’røsten til dem som ikke har noen røst’. . . . Forkynn håpets og livets budskap og krev rettferdighet, spesielt for de fattige og for de undertrykte.»
Hvordan besvarte paven anmodningen? På et massemøte som ble holdt i byen Chalco rett utenfor Mexico by, hvor over to millioner, hovedsakelig svært fattige, var kommet sammen for å høre Johannes Paul II, kom han med denne appellen: «Jeg oppfordrer derfor de kristne og alle mennesker i Mexico av god vilje til i solidaritet å vekke sin samvittighet når det gjelder samfunnsforholdene; vi kan ikke leve og sove fredelig mens tusenvis av våre brødre og søstre som står oss svært nær, er berøvet det de trenger for å leve et liv som er mennesker verdig.»
Slike ord gjorde ikke inntrykk på alle de katolske mediene. Avisen National Catholic Reporter, som kommer ut i USA, hadde overskriften: «Paven passerte fattige meksikanere i en fart av 50 kilometer i timen.» Den hevdet at «mange av de fattige . . . utholdt mange timers regn bare for å få et glimt av pavens bil, som passerte med en hastighet på 50 kilometer i timen». En meksikansk avis, La Jornada, sa: «Inne i basilikaen? Flotte dresser og kjoler. Utenfor? Tusenvis av fattige som lå på kne i regnet.» Andre beklaget at paven snakket med politikere og forretningsfolk, mens han ikke hadde noen direkte dialog med arbeiderne og bøndene.
Viktig for kirken å gjenvinne sin makt
Det den katolske kirke i Mexico er mest opptatt av, er å prøve å gjenvinne noe av den makt og prestisje den mistet for nærmere 150 år siden, da Benito Juárez, en utdannet zapotek-indianer som senere ble Mexicos president, ledet en liberal reformbevegelse. Kirken ergrer seg også over visse lover fra den perioden, «reformlovene», som ble styrket i den grunnloven som ble vedtatt i 1917. Presteskapet mener disse lovene innskrenker den katolske kirkes virksomhet.
Presteskapet misliker Artikkel 3, som holder all religion, deriblant katolisismen, utenfor det statlige skolesystem. Artikkel 5 forbyr opprettelsen av munkeordener. Artikkel 27 tillater ikke noen religion å eie fast eiendom; alle kirker er statens eiendom. Artikkel 130 sier at loven ikke anerkjenner noen religiøs gruppe, og prester har ingen spesiell status etter loven. De har ikke lov til å kritisere nasjonens grunnleggende lover, verken offentlig eller privat.
I betraktning av disse restriksjonene ønsker den katolske kirke å få grunnloven modifisert, så kirken får større makt og større bevegelsesfrihet. Pavebesøket var et middel til å få innfridd disse forhåpningene. Fra sidelinjen betrakter andre religionssamfunn mistenksomt denne katolske flørtingen med regjeringen og spør seg selv om hvorvidt større frihet for den katolske kirke ville bety større frihet for alle religionssamfunn i landet. Men i mars 1990 sa en statstjenestemann, Fernando Gutiérrez Barrios, tydelig at kirke og stat fortsatt skulle være atskilt, og at respekten for alle trosoppfatninger og tenkemåter også skulle fortsette.
Det at paven ble ønsket velkommen av Mexicos president, Carlos Salinas de Gortari, på flyplassen og ble innbudt til hans palass, blir likevel av mange katolikker sett på som et positivt tegn. De mener at bare det at paven var der, og det at de store offentlige religiøse møtene ble tillatt, så ut til å indikere at myndighetene innså behovet for en forandring. Den vatikanske avisen L’Osservatore Romano bemerket at det at Mexicos president var på flyplassen, var et ’talende vitnesbyrd om det forbedrede forholdet mellom kirke og stat i Mexico’.
Presteskapet og katolske propagandister prøver å utnytte denne offentlige støtte av pavebesøket. Alamilla Arteaga, formannen i den episkopale kommisjon for sosialkommunikasjoner, sa: «Denne begivenheten, pavebesøket, er en nasjonal folkeavstemning. Og nasjonale folkeavstemninger betyr en massiv, spontan mobilisering av folkemengdene for å støtte et ønske . . . , et helt folks ønske, fordi vi allerede vet at det katolske samfunn er nasjonens flertallsgruppe.»
Evangelisering og frykt for sektene
Under sitt besøk i Mexico la paven vekt på temaet evangelisering. Et av formålene med besøket var faktisk å bringe nytt liv i den meksikanske kirke, å «ruske opp i den på et åndelig nivå», som den apostoliske delegaten Girolamo Prigione uttrykte det. På ankomstdagen, den 6. mai, sa Johannes Paul II i sin tale: «Herren . . . har ønsket at mitt pontifikat skal være pontifikatet til en pilegrimspave som driver evangelisering, en som går på veiene i verden og bringer frelsens budskap ut til alle steder. . . . Jeg rettet en appell til alle de kirkene som er på dette ’håpets kontinent’, om å foreta en Ny evangelisering.»
Han sa også til sine biskoper: «Dere må heller ikke vie det problem som de ’nye religiøse grupper’ utgjør, mindre oppmerksomhet. De sår forvirring blant de troende. . . . Deres metoder, deres økonomiske ressurser og den iherdighet de utfører sin proselyttvirksomhet med, har framfor alt innvirkning på dem som flytter fra landsbygda inn til byen. Men vi kan ikke glemme at deres suksess mange ganger skyldes lunkenheten og likegyldigheten hos de kirkens sønner og døtre som ikke er på høyde med evangeliseringsoppdraget, men som bærer et svakt vitnesbyrd når det gjelder konsekvent, kristen livsførsel.»
Hvordan prøvde paven å trekke dem som hadde forlatt kirken, tilbake til den? Gjorde han det ved å oppmuntre dem til å studere Bibelen? I sin tale i Villahermosa sa han: «Kom tilbake til kirkens hjerte, til deres Mor! Jomfruen av Guadalupe, med sitt ’medfølende blikk’, har lengtet etter å presentere dere for sin Sønn.» Istedenfor å bruke Guds Ord som appell, tydde han altså til sentimentale religiøse følelser i et forgjeves forsøk på å få tilbake tapte katolikker.
Som på nesten alle sine reiser falt Johannes Paul II tilbake til sin fiksering som er basert på treenighetslæren — ærbødigheten for Maria, «Guds mor». Han sa i sin åpningstale: «Paven kommer for å kaste seg ned foran det kraftfulle bilde av jomfruen av Guadalupe for å påkalle hennes moderlige hjelp og beskyttelse av selve den pavelige tjeneste . . . og for å legge den latinamerikanske evangeliserings framtid i hennes hender.»
Men noen har spurt seg selv om hvorvidt disse budskapene som paven kom med, virkelig var ment å skulle fokusere på evangelisering. Det er nok så at noen ble revet med av pavens nærvær og ord, men andre syntes at kirkens høyeste myndighet snakket mer om økonomi, politikk og menneskerettigheter og svært lite om Guds Ord. Kanskje det er grunnen til at dagsavisen El Universal for 8. mai 1990 sa: «Tenkende mennesker lurer på om den meksikanske katolisisme vil høste det svært rike gagn som kunne bli høstet fra pavens andre besøk», eller om det i likhet med hans første besøk ikke vil berøre katolikkenes livsførsel i noen nevneverdig grad.
Vil folkets åndelige behov bli dekket? Hundretusener av oppriktige meksikanere får allerede sitt åndelige behov dekket gjennom Jehovas vitners evangeliseringsarbeid. For å bruke pavens uttrykksmåte blir folks «tørst etter Gud» slokt ved at de ut fra Bibelen får nøyaktig kunnskap om den sanne Gud, Jehova, og om hans Sønn, Kristus Jesus. De kommer sammen i over 8000 menigheter av Jehovas vitner i Mexico og setter ikke sin lit til menneskers falske løfter, men til Guds løfte om hans rikes styre for menneskene på en paradisisk jord. — Matteus 6: 9, 10; Johannes 17: 3; Åpenbaringen 21: 1—4.
[Bilder på side 15]
Pave Johannes Paul II ønskes velkommen av Mexicos president, Carlos Salinas de Gortari
Salg av suvenirer med «Pave Johannes Paul II» på