Øst-Europa — en religiøs fornyelse?

UNDERTRYKKELSEN av ytringsfriheten i østeuropeiske land de siste tiårene har innbefattet strenge restriksjoner med hensyn til religion. Ateisme ble aktivt forkynt, og noen katedraler og kirker ble gjort om til museer for ateismen, for eksempel det som blir besøkt av mange turister i Leningrad. Geistlige som var i virksomhet, ble regimets tjenere. Albania, som i 1967 offisielt stengte alle steder som ble brukt til tilbedelse, for eksempel klostre, kirker og moskeer, ble til og med erklært som «verdens første ateistiske stat» av Radio Tirana.

Hvordan går det med religionen nå som friheten blomstrer overalt i Øst-Europa? Som den franske skribenten Jean-François Kahn skrev: «Religion som er underkuet, kan alliere seg med en nasjon som er undertrykt. Det skjedde i går i Iran. Det skjer i dag i sovjetiske Aserbajdsjan. I morgen kan det spre seg over hele Sovjet som ild i tørt gress.» Allerede nå er enkelte religioner i ferd med å alliere seg med nasjonalistiske idealer og ambisjoner og bli et av de fremste redskapene for politisk protest, som de helliger ved nærværet av sine katolske, ortodokse og lutherske prester.

Hvordan går det så med religionsfriheten i den nye demokratiske atmosfæren?

Som situasjonen har forandret seg!

De store religionene i Øst-Europa, spesielt den katolske kirke, har umiddelbart gått til handling for å bli juridisk anerkjent av de nye regjeringene. Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano, meldte for eksempel at «den 9. februar [1990] ble det undertegnet en avtale mellom pavestolen og republikken Ungarn». I og med denne avtalen ble de to partene enige om å gjenopprette diplomatiske forbindelser. (Vatikanet blir betraktet som en egen suveren stat.)

I en annen rapport fra Vatikanet heter det at den katolske kirke med ukrainsk liturgi, som ble forbudt i 1946, har anmodet om å bli juridisk anerkjent og har inngått drøftelser «med regjeringen og med den russiske ortodokse kirke om praktiske spørsmål angående kirkeliv i Ukraina».

I april 1990 besøkte paven Tsjekkoslovakia og ble tatt imot på Praha lufthavn «av rangspersoner fra kirke og stat, deriblant . . . Václav Havel, republikkens president». (L’Osservatore Romano) Et nytt religiøst klima er i ferd med å utvikle seg der også.

I Polen har den katolske kirke alltid vært en kraft man har måttet regne med. Med sin nye frihet viser den nå muskler og driver kampanje for å gjeninnføre religionsundervisning i skolen. En prest sa: «Skolene er nasjonens eiendom. Over 90 prosent av den polske nasjon er katolsk. . . . Med den rette respekt for andre religioner vil religionsundervisning i skolen gjenopprette lærernes og . . . styremaktenes myndighet, fordi slik undervisning har med menneskets etiske karakter å gjøre.»

En rapport om den ortodokse kirke i Romania sier: «Patriarken og en rekke biskoper som samarbeidet med [Ceausescu-]regimet, ble tvunget til å gå av. Det ble opprettet en kommisjon for å gjenopplive kirken. Mange tidligere ikke-troende vender seg til religionen og fyller de lokale kirkene . . . Den rumenske bysantinske katolske kirke, som ble tvunget til å oppløse seg for 40 år siden, har fått tillatelse til å reorganisere seg.» — Orthodox Unity, juli 1990.

Forandringer i Albania

Ifølge pressemeldinger skjer det langsomt forandringer i Albania, et lite fjelland som ligger ved adriaterhavskysten mellom Jugoslavia og Hellas og har tre og en kvart million innbyggere. Den tyske avisen Die Welt meldte: «I Albania, den siste høyborg for gammeldags kommunisme i Europa, har folk begynt å stemme med føttene» ved å søke tilflukt i vestlige ambassader, og derfra har de fått lov til å forlate landet og dra inn i Italia, Tyskland og andre land.

Meldingen sier videre: «I mai 1990 ble albanere lovt pass og opphevelse av lover som forbød religiøs virksomhet.» (Sitert fra The German Tribune for 15. juli 1990) Som historieprofessor Denis R. Janz skrev: «Den lange og strie kampen for total sekularisering ser ut til å ha blitt skjøvet til side.» Men han tilføyer: «Det er ting som tyder på . . . at det i virkeligheten er blitt rettet et knusende slag mot religionen i dette samfunnet.»

Under disse forholdene bevarer Jehovas vitner sin vanlige og strenge nøytralitet. På grunnlag av bibelske prinsipper blander de seg ikke opp i politiske og nasjonalistiske stridigheter. De stoler på at Gud skal gi dem fredelige omgivelser hvor de kan fullføre sitt oppdrag, som går ut på å forkynne om Guds rike verden over. — Matteus 22: 21; 1. Timoteus 2: 1, 2; 1. Peter 2: 13—15.

Hvordan står det så til med Jehovas vitner i Øst-Europa? Har de hatt fremgang mens deres arbeid har vært forbudt? Har de religionsfrihet?

[Bilde på side 7]

Kommer folk til å vende tilbake til kirkene i Øst-Europa?