Innvandrerne — hvordan kan de finne seg til rette?
«HØR her,» svarte den 17 år gamle Jaroslav, som var lei av å bli ertet fordi han er ukrainer, «foreldrene mine kom hit som flyktninger.» Han forklarte at de hadde mistet sitt eget land, og selv om de gjerne ville, så kunne de ikke dra tilbake nå. Denne episoden blir fortalt av forfatteren John Brown i den før omtalte boken The Un-melting Pot, og den er et typisk eksempel på hvordan mange innvandrere og utlendinger må kjempe for å bli godtatt. Denne unge gutten hadde erfart at det ikke hjalp å be om unnskyldning for at han var utlending. Han bestemte seg til slutt for å opptre som om han ville si: «Dere får ta meg som jeg er» — og da gikk det bra.
Fordommer, mistenksomhet og intoleranse er realiteter som utlendinger må regne med å støte på. Men hvis du er utlending, er det visse positive skritt du kan ta for å mestre overgangen til et nytt samfunn.
Motiver og holdninger
Når du er klar over at du kommer til å møte fordommer og kanskje en avvisende holdning i din nye tilværelse, kan du innrette deg etter det. Rosemary, en engelsk innvandrerkvinne i Japan, uttaler seg om dette av egen erfaring: «Ta deg ikke nær av det når folk kommer med sårende bemerkninger om hjemlandet ditt.» Hun sier videre: «Motstå den overveldende trangen til å forsvare deg selv og ditt land og din bakgrunn. Når folk får litt tid på seg, vil de bedømme deg etter dine handlinger og din oppførsel i dagliglivet og justere sine fordommer. Det kan ta noen år.»
Vær oppmerksom på at lokalbefolkningen er meget følsom med hensyn til dine motiver for å ville bo i deres land. En av Våkn opp!s medarbeidere i Tyskland, hvor det nå finnes et stort antall østeuropeiske innvandrere, har følgende å bemerke: «Problemene med å tilpasse seg livet i et nytt land vil stå i forhold til ens motiv for å emigrere. De som har en god grunn til å gjøre det, og som ønsker å føle seg hjemme i det nye landet, er gjerne oppsatt på å lære språket og finne seg til rette så godt de kan. De som ser på sitt opphold i landet som rent midlertidig, eller som bare har tanker for de økonomiske fordelene, mister snart sine illusjoner. De anstrenger seg derfor lite for å tilpasse seg, og det fører til at både de selv og folk som har med dem å gjøre, blir skuffet.» Dette betyr naturligvis ikke at innvandrere aldri bør reise tilbake til sine hjemland hvis de skulle ønske det.
De fremmedes holdninger og motiver spiller en avgjørende rolle for om det skal lykkes for dem å bli akseptert i samfunnet. Hvis du er utlending, bør du innse at mange innen lokalbefolkningen har en sterk følelse av at «de fremmede oppløser det etniske limet som holder nasjonene sammen,» som det heter i U.S.News & World Report. Men når du viser at du er verdifull som utlending og yter ditt bidrag til samfunnets beste, vil dine verter finne det langt lettere å godta deg og til og med bli venner med deg. Rosemary, den før omtalte innvandrerkvinnen, forklarer: «De vil at du skal være utlending, men de vil også at du skal like det de liker.»
Noen av de problemene du vil støte på som innvandrer, kan du forberede deg på og kanskje unngå ved å lære så mye som mulig på forhånd om det landet du har tenkt å reise til. Ved å lese og snakke med andre om landet og dets skikker og kultur, kan du et langt stykke på vei bli rustet til å møte det uunngåelige kultursjokket.
Det å sørge for å ha gyldig oppholdstillatelse er naturligvis viktig for å vinne lokalbefolkningens respekt. Mange er av den oppfatning at utlendinger uten oppholdstillatelse er en plage og en trussel. I beste fall blir de betraktet som billig arbeidskraft som enkelte steder blir ubarmhjertig utnyttet. Innvandrere som klarer seg bra, sier at det lønner seg å gjøre sitt beste for å ha gyldig oppholdstillatelse. I møter med innvandreretaten er det viktig å være ren og ordentlig for å gjøre et godt inntrykk. Vis vilje til å samarbeide. Vær ikke unnvikende.
Hvis du er utlending, er det også mye annet du kan gjøre for å lette den vanskelige overgangen til livet i et nytt land.
Vær utadvendt!
De fleste nykommere har en naturlig tendens til å klumpe seg sammen i sine egne strøk. I New York er for eksempel hele bydeler bebodd av folk som er av samme nasjonalitet — Little Italy, Chinatown og den jødiske bydelen for å nevne noen. Innvandrere kan finne viktig støtte i slike lokalsamfunn og få hjelp til å føle seg hjemme — slike bydeler kan være et fint utgangspunkt for å utforske nye områder.
Dessverre er det noen som på dette stadiet blir innadvendte og avskjærer seg fra muligheter og fordeler som kunne være til hjelp for dem. Et amerikansk psykologisk tidsskrift sier i denne forbindelse: «Hvis man foretrekker å forsøke å mestre den nye . . . tilværelsen ved å stille seg avvisende og holde avstand til vertslandets kultur, vil tilpasningsprosessen kanskje aldri føre fram til et vellykket resultat.» — Psychology of Women Quarterly.
De fleste utlendinger som har vært vidsynte nok til å ta spranget ut i vertslandets samfunnsliv, kan derimot fortelle at det har beriket livet deres i høy grad. En gruppe amerikanske studenter som i noen uker studerte det flerkulturelle samfunnet på den mikronesiske øya Guam, hevdet at denne erfaringen hadde lært dem å ha en mer åpen holdning til andre kulturer. En av studentene sa: «Det som er annerledes, betrakter jeg nå snarere med interesse og nysgjerrighet enn med frykt.» En annen sa: «Jeg begynner å se min egen kultur i et annet perspektiv. . . . Jeg setter spørsmålstegn ved verdier og ting som jeg tidligere har tatt for gitt. . . . Jeg kunne lære noe av dem [folk på Guam].»
Men de som ønsker å gjøre god bruk av de anledningene som finnes, må oppfylle visse betingelser.
Nøklene til integrering
«Det å lære vertslandets språk fører til en raskere og lettere tilpasning . . . fordi det setter innvandrerne i stand til å ha et nærere samspill med folk flest.» Denne anbefalingen stod i tidsskriftet Psychology of Women Quarterly. Men vær klar over at det ikke er lett å lære et nytt språk. George, en innvandrer i Japan, forteller: «Til å begynne med slet jeg hardt. De lo av meg når jeg sa noe galt, men de ville ikke hjelpe meg.» Men George lot seg ikke avskrekke. Han tok med seg en reiseradio hvor han gikk og stod, og hørte på japanske programmer. Han sier videre: «Jeg leste mye og oppdaget at det hjalp meg til å bli fortrolig med språket.»
En nasjons språk er porten til dens kultur. Etter hvert lærer du kanskje det nye språket, men en ny kultur er det langt vanskeligere å sette seg inn i. Dette fordrer et visst mål av likevekt. En fremmed som ønsker å finne seg godt til rette, må være innstilt på å anstrenge seg for å lære den nye kulturen å kjenne, samtidig med at han tar vare på sin egen personlighet og selvrespekt. Den jugoslaviske forfatteren Milovan Djilas uttrykker det slik: «En mann kan forlate alt — sitt hjem, sitt land, sitt sted — men han kan ikke forlate seg selv.» Det er en stor utfordring å finne den rette balansen i disse forholdene.
Familiens enhet
Det er helt individuelt hvordan folk reagerer på nye omgivelser. Eldre mennesker erfarer forståelig nok at de tvers igjennom er preget av sitt hjemlands kultur og språk. Barn blir mye raskere fortrolig med et nytt språk og en ny kultur. Ofte varer det ikke lenge før de kan påta seg rollen som tolker, og foreldrene befinner seg ofte i en elevsituasjon. Dette unaturlige rollebyttet fører ofte til konflikter i familien. Foreldrene føler kanskje at de ikke lenger får den respekten de har krav på, mens barna misliker at foreldrene påtvinger dem sin ’gammeldagse’ kultur. Hvordan kan innvandrerfamiliene mestre slike tilleggsproblemer?
Foreldrene bør ta hensyn til den virkningen de nye omgivelsene har på barna deres. Dette bør få dem til å anstrenge seg for å bli integrert sammen med barna, og ikke forlange at de skal leve i én kultur og samtidig være lojale mot en annen. En slik tillempning krever en viss innsikt fra innvandrerforeldrenes side, men den vil bidra sterkt til å avverge spente situasjoner i hjemmet. Dette kan uttrykkes ved hjelp av et bibelsk prinsipp: «Ved visdom blir huset bygd, ved innsikt blir grunnvollen lagt.» — Ordspråkene 24: 3.
Barna bør på sin side være klar over at foreldrene deres har lært i livets skole og har en langt mer omfattende erfaring enn sine barn, selv om de kommer fra en annen kultur. Ved å vise dem tilbørlig respekt kan barna i høy grad medvirke til at familielivet kan være fredelig.
Selv om integreringen er en komplisert affære, kan innvandrerne selv gjøre mye for å vende det hele til sin fordel. Tony, en ung portugisisk innvandrer som har klart seg bra, sier det slik: «Selv om jeg har erfart mange vanskeligheter, har jeg i det lange løp hatt utbytte av det. Det at jeg kan to språk og kjenner to kulturer, har gitt meg en langt videre horisont.»
[Ramme på side 10]
Hvordan kan innvandrere finne seg til rette?
De bør . . .
▶ lære språket
▶ akseptere og lære å forstå den nye kulturen
▶ rette seg etter lokale skikker
▶ studere sine nye omgivelser og stille spørsmål om dem
▶ anstrenge seg for å oppnå at hele familien blir integrert samlet
▶ samarbeide med myndighetene og gjøre sitt beste for å ha gyldig oppholdstillatelse
De bør ikke . . .
▶ isolere seg fra vertslandets innbyggere
▶ betrakte sin egen kultur som overlegen
▶ la penger og eiendom være det som betyr mest i livet for dem
▶ vente at barna deres skal klamre seg til deres opprinnelige kultur
▶ se ned på foreldrene sine fordi de har en annen bakgrunn
▶ emigrere alene og la familien bli tilbake, hvis de kan unngå det
[Bilde på side 9]
Hvis du lærer språket i ditt nye land, kan du utvide din kontaktflate