Hva Bibelen sier

Trenger verden en «ny evangelisering»?

Av Våkn opp!s medarbeider i Italia

DE POLITISKE vinder som har blåst i Øst-Europa, har medført en religiøs vekkelse. For å dra fordel av dette gunstige, åndelige klimaet ble det avholdt en ekstraordinær europeisk bispesynode i Vatikanet fra 28. november til 14. desember 1991. Alle de 137 «synodefedrene», som er de fremste talsmenn for Europas katolske hierarki, var til stede på synoden, som hadde temaet «ny evangelisering».

Helt fra synoden ble kunngjort, den 22. april 1990, i Velehrad i Tsjekkoslovakia, ble den omtalt som en historisk begivenhet. Men den kan neppe ha vært særlig vellykket, ettersom RAI, det statlige fjernsynsselskapet i Italia, den 14. desember 1991 brakte denne meldingen: «Skuffelsenes synode er avsluttet.»

Hvorfor var synoden en skuffelse? Og trenger Europa, eller verden for den saks skyld, en «ny evangelisering»?

«Ny» — i hvilken forstand?

Det katolske hierarkiet mener at det er nødvendig med en ny evangelisering fordi det religiøse miljøet er nytt. Da kardinal Camillo Ruini åpnet bispesynoden, oppsummerte han sine betraktninger angående Europa. Han sa at i Øst-Europa «er mange millioner ikke engang blitt døpt og bryr seg ikke om de mest grunnleggende sannheter i den kristne tro». Av den grunn «gir kommunistregimenes fall kirken en fin anledning til å evangelisere». På den annen side kjennetegnes forholdene i Vest-Europa av det han kaller en «praktisk ateisme». Uttalelser fra den katolske kirke blir ikke lenger mottatt som sannheter fra Gud.

Den religiøse vekkelsen utgjør i seg selv en ny utfordring for biskopene. På hvilken måte? Både de europeiske og de latinamerikanske biskopene er bekymret over den raske veksten som finner sted innenfor andre religiøse bevegelser. Hvorfor? Åpenbart fordi kirken har mistet mange av de privilegier som den har hatt tidligere, og nå føler seg «truet av farlige rivaler». Det jesuittiske tidsskriftet La Civiltà Cattolica utpekte Jehovas vitner som en slik rival på grunn av «det bemerkelsesverdige antall katolikker og protestanter som det lykkes dem å tiltrekke seg».

Synoden ble avsluttet med en erklæring der det ble gitt uttrykk for at den nye evangeliseringen er en spore til å «gjenoppdage sine egne kristne røtter». Hvorfor trenger europeerne å gjenoppdage sine «kristne røtter»? Biskopene sa at kristne verdier ikke lenger er det som teller. «For mange døpte europeeres vedkommende er religion noe barnslig, et vakkert eventyr for barn som voksne avgjort ikke kan ta alvorlig, og som ikke kan ha innvirkning på livet deres,» skrev La Civiltà Cattolica. «Andre europeere betrakter den kristne religion som enkel folketradisjon, som følgelig vil forsvinne etter hvert som sivilisasjonen går framover . . . Atter andre anser den kristne religion for å være skadelig.»

På denne bakgrunn føler biskopene at det er behov for en «ny evangelisering».

Hvorfor en skuffelse?

En «ny evangelisering» i den gamle verden ville kreve en enorm arbeidsstyrke for å bli vellykket. Men et av de største problemer kirken i Europa har å stri med, er prestemangel. En av biskopene sa at i løpet av de siste 13 årene har antallet av geistlige sunket med ni prosent.

For mange ble synoden en skuffelse fordi det var få praktiske punkter som viste hvordan «gjenkristningen» av Europa skal utføres i praksis. Den franske biskopen Joseph Duval gav forsamlingen denne formaningen: «Vi bør unngå abstrakte drøftelser om evangelisering . . . Vi ligner alle sammen altfor mye på advokater når vi snakker. Måtte vårt budskap atter en gang bli et budskap med samme enkelhet og karakter som evangeliene.»

Det var bare noen få biskoper som omtalte den apostoliske metoden å evangelisere på. Biskopen av Spiš i Tsjekkoslovakia, František Tondra, sa for eksempel: «Når det gjelder den nye evangeliseringen i Europa, må vi vende tilbake til den opprinnelige måten å evangelisere på. . . . De første kristne så det som sin plikt å forkynne evangeliet så snart de var blitt døpt.»

Evangelisering som er i samsvar med Bibelen

Var alle kristne i det første århundre evangelister? Ja! Boken Evangelism in the Early Church av Michael Green i Oxford i England sier: «Et av de mest slående trekk ved evangeliseringen i den første tid var de menneskene som tok del i den. . . . Ethvert medlem av kirken hadde rett og plikt til å evangelisere. . . . Kristendommen var i høyeste grad en lekmannsbevegelse, som ble utbredt ved hjelp av uoffisielle misjonærer.»

Ordet «evangelist» betyr «forkynner av godt budskap», og det som Kristus Jesus sa om å evangelisere, var noe som skulle gjelde for alle hans etterfølgere: «Dette evangeliet [gode budskap] om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14, NO) Det mest omfattende evangeliseringsarbeidet som noen gang har pågått, må derfor utføres i «endetiden». — Daniel 12: 4.

I fjor brukte over fire millioner Jehovas vitner nærmere en milliard timer i evangeliseringsarbeidet i 211 land, deriblant land i Øst-Europa. Hvilket godt budskap har de forkynt? Det gode budskap om Guds rike og om frelse ved troen på Jesus Kristus. (2. Timoteus 1: 9, 10) Det er dette budskapet verden trenger nå — før enden kommer. — Matteus 24: 3, 14.

[Bilderettigheter på side 26]

«Jesus forkynner ved Galilea-sjøen» av Gustave Doré