Del 5

Vitenskap — menneskenes vedvarende søken etter sannhet

Det 20. århundres «trolldom»

DET som i det 19. århundre så ut til å være umulig «trolldom», er blitt til virkelighet i det 20. århundre. Innenfor én enkelt generasjon gikk folk fra å kunne kjøre sin egen T-Ford til å kunne se på fargefjernsyn at mennesker gikk på månen. De «mirakler» vitenskapen har frambrakt, blir i dag langt fra betraktet som noe enestående, men tas stort sett for gitt.

Et oppslagsverk sier at «de vitenskapelige landevinninger tidlig på 1900-tallet er for mange til at man kan regne dem opp». Det omtaler framskritt som «et generelt trekk», men sier at «på alle større områder var framgangen bygd på 1800-tallets resultatrike forskningsarbeid». (The New Encyclopædia Britannica) Dette understreker det faktum at vitenskap er en vedvarende søken etter sannhet.

Erstattet av grupper

I Europa ble det dannet vitenskapsselskaper, grupper av vitenskapsmenn som møttes for å utveksle ideer og opplysninger, så tidlig som på 1600-tallet. For å gjøre kjent de nyeste resultatene begynte disse selskapene også å utgi sine egne tidsskrifter. Det førte til en omfattende utveksling av opplysninger, noe som bidrog til å styrke det grunnlag som videre vitenskapelig framgang kunne bygges på.

På 1800-tallet var universitetene blitt sterkt engasjert i vitenskapelig forskning, og i disse årene ble det gjort betydningsfulle oppdagelser i laboratoriene deres.a På begynnelsen av 1900-tallet opprettet også kommersielle selskaper forskningslaboratorier, som med tiden utviklet nye medisiner, syntetiske materialer (for eksempel plast) og andre produkter. Dette har folk i sin alminnelighet nytt godt av, og forskningsselskapene har tjent millioner av kroner.

Opprettelsen av disse laboratoriene og forskningsgruppene antydet en utvikling i retning av organisert forskning framfor individuelle bestrebelser. Noen vitenskapsmenn spurte seg selv om dette var den beste måten å gjøre det på. John D. Bernal, en irsk fysiker og røntgenkrystallograf, stilte i 1939 spørsmålet: «Skal vitenskapen gå framover som følge av tilfeldig samordning av arbeidet til begavede enkeltpersoner som alle følger sitt indre lys, eller som følge av at arbeidsgrupper eller arbeidslag hjelper hverandre og samordner arbeidet sitt etter en fleksibel plan som er uttenkt på forhånd?»

Fordi forskning er så komplisert og medfører så høye kostnader, argumenterte Bernal for arbeid i grupper og sa at problemet bare var hvordan virksomheten best skulle organiseres. Han forutsa: «Samarbeid vil i stadig større utstrekning komme til å bli den vitenskapelige forsknings arbeidsmetode.» Nå, over et halvt århundre senere, er det åpenbart at Bernal hadde rett. Utviklingen i retning av organisert forskning har vedvart, noe som har satt fart i å gjøre det 20. århundres vitenskapelige «trolldom» til virkelighet.

«Hva har ikke Gud formet!»

Den 24. mai 1844 lyktes det Samuel Morse, oppfinneren av morsealfabetet, å telegrafere de fire ordene «What hath God wrought!» (hva har ikke Gud formet) over en strekning på over fem mil. Det 20. århundres «trolldom» når det gjelder telekommunikasjon, var nå i ferd med å ta form.

Litt over 30 år senere, i 1876, gjorde Alexander Graham Bell seg klar til å prøve et senderapparat sammen med Thomas Watson, assistenten sin, da Bell kom til å søle litt syre. Ropet «Kom hit, Watson, jeg vil snakke med deg!» viste seg å være mer enn bare et rop om hjelp. Watson, som var i et annet rom, hørte beskjeden, oppfattet den som den første fullt ut forståelige setning som noen gang var blitt overført via telefon, og kom løpende. Siden den gang har ringende telefoner stadig fått folk til løpe.

I løpet av de siste 93 årene har vitenskapelig viten sammen med teknologisk ekspertise gradvis gitt folk en høyere levestandard enn noen gang før. Verden har skrumpet inn til et eneste stort nabolag. Det «umulige» er blitt normalt. Ja, telefoner, fjernsyn, biler og fly — og en rekke andre av det 20. århundres «mirakler» — er i så høy grad blitt en del av vår verden at vi har lett for å glemme at menneskeheten har klart seg uten dem i størstedelen av sin eksistens.

Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica skriver at da vårt århundre begynte, «så det ut til at vitenskapens triumfer gav håp om kunnskap og makt i overflod». Men de teknologiske framskritt som senere er blitt gjort, har ikke kommet folk til gode i like stort mål alle steder, og de kan dessuten ikke alle omtales som ubetinget gagnlige. «Det var få som kunne forutse hvilke problemer disse gode resultatene ville medføre for samfunnet og naturen,» tilføyer det ovenstående oppslagsverket.

Hva har vært årsak til problemene?

Skylden ligger ikke hos de vitenskapelige fakta som hjelper oss til å forstå universet bedre, eller hos den teknologi som utnytter disse på en praktisk måte til menneskehetens beste.

Disse to — vitenskap og teknologi — har lenge gått hånd i hånd. Men «deres nære forbindelse, som nå er så velkjent, ble ikke fullt ut etablert før inntil ganske nylig,» ifølge boken Science and the Rise of Technology Since 1800. Selv under den første delen av den industrielle revolusjon var forbindelsen tydeligvis ikke så nær. Nyervervet vitenskapelig viten bidrog riktignok til at nye produkter ble frambrakt, men det gjorde også erfaring, ferdigheter og ekspertise innen håndverksfagene.

Etter at den industrielle revolusjon var begynt, gikk imidlertid oppsamlingen av vitenskapelig viten raskere, noe som gav teknologien et bredere grunnlag å bygge på. Mettet av ny kunnskap gav teknologien seg i kast med å prøve å finne ut hvordan man kunne unngå slit og strev, bedre helsen og skape en bedre, lykkeligere verden.

Men teknologien kan ikke være bedre enn den vitenskapelige viten som den er bygd på. Hvis den vitenskapelige viten er mangelfull, vil også alle teknologiske nyvinninger som er basert på den, ha sine mangler. Bivirkninger vil ofte vise seg først etter at det er blitt gjort betydelig skade. Hvem kunne for eksempel ha forutsett at innføringen av spraybokser med klorfluorkarboner eller hydrokarboner en dag ville sette jordens beskyttende ozonlag i fare?

Noe annet er også inne i bildet — motivet. En vitenskapsmann som brenner for sin sak, kan være interessert i kunnskap som sådan og kan være villig til å bruke flere tiår av sitt liv på forskning. Men en forretningsmann, som kanskje er mer interessert i å oppnå fortjeneste, er oppsatt på å ta kunnskapen i bruk øyeblikkelig. Og hvilken politiker vil tålmodig vente i flere tiår før han bruker teknologi som han tror kan gi ham politisk makt hvis han bruker den straks?

Fysikeren Albert Einstein satte fingeren på problemet da han sa: «Frigjøringen av atomets krefter har forandret alt unntatt vår tenkemåte, og derfor driver vi mot en katastrofe som savner sidestykke.» (Uthevet av oss) Ja, mange av problemene som det 20. århundres «trolldom» har skapt, har ikke oppstått bare på grunn av mangelfull vitenskapelig viten, men også på grunn av teknologi som har løpt løpsk, drevet fram av selviske interesser.

Vitenskapen oppdaget for eksempel at lyd og bilde kunne overføres til fjerne steder — fjernsyn. Teknologien frambrakte den nødvendige tekniske ekspertise for å kunne gjøre dette. Men det var en gal tenkemåte hos griske forretningsfolk og krevende forbrukere som gjorde at denne bemerkelsesverdige kunnskapen og teknologien ble tatt i bruk for å sende pornografiske bilder og blodige voldsscener inn i fredelige hjem.

På lignende måte oppdaget vitenskapen at materie kan omdannes til energi. Teknologien frambrakte den nødvendige tekniske ekspertise for å kunne gjøre dette. Men det var en gal tenkemåte hos nasjonalistiske politikere som gjorde at denne kunnskapen og teknologien ble tatt i bruk for å lage kjernefysiske våpen, våpen som ennå henger som et damoklessverd over verdenssamfunnets hode.

Vitenskapen må holdes på sin rette plass

Teknologien har frambrakt hjelpemidler som skulle være slaver for menneskene. Men hvis folk tillater dem å bli herrer, vitner også det om en gal tenkemåte. Bladet Time advarte om denne faren i 1983 da det ikke som vanlig valgte årets mann, men «årets maskin», datamaskinen.

Time skrev: «Når folk stoler på at datamaskinen skal gjøre det de pleide å gjøre i hodet, hva skjer da med hodet deres? . . . Hvis en ordbok som er lagret i datamaskinens minne, lett kan rette eventuelle stavefeil, hva er da vitsen med å lære å stave? Og hvis sinnet befris for intellektuelt rutinearbeid, vil det da straks beskjeftige seg med viktige tanker, eller vil det dovent bruke tiden på flere videospill? . . . Stimulerer datamaskinen virkelig hjerneaktiviteten ved å gjøre så mye av hjernens arbeid, eller tillater den hjernen å bli treg?»

Ikke desto mindre blir noen så imponert av det vitenskapen har utrettet, at de faktisk opphøyer den som en gud. Vitenskapsmannen Anthony Standen drøftet dette i 1950 i boken Science Is a Sacred Cow (vitenskapen er en hellig ku). Selv om Standen muligens overdriver litt, er det han sier, verdt å tenke over: «Når en hvitkledd vitenskapsmann . . . kommer med en eller annen uttalelse overfor offentligheten, kan det være at han ikke blir forstått, men han kan i det minste være sikker på at han vil bli trodd. . . . Statsmenn, industriherrer, prester, lokalpolitikere og filosofer kan alle bli gjenstand for tvil og kritikk, men vitenskapsmenn — aldri. Vitenskapsmenn er opphøyde vesener som står på prestisjens høyeste tinder, for de har monopol på formelen ’Det er vitenskapelig bevist . . . ’, som synes å utelukke alle muligheter for andre oppfatninger.»

Denne gale tenkemåten får noen til begjærlig å gripe tilsynelatende uoverensstemmelser mellom vitenskapen og Bibelen som bevis for vitenskapelig «visdom» i motsetning til religiøs «overtro». I disse såkalte uoverensstemmelsene ser noen til og med et bevis for at Gud ikke finnes. I virkeligheten er det imidlertid ikke Gud som ikke finnes, men isteden de innbilte uoverensstemmelsene som presteskapet har skapt ved å feiltolke hans Ord. Dermed håner de Bibelens guddommelige Forfatter, samtidig som de gjør menneskenes vedvarende søken etter vitenskapelige sannheter en bjørnetjeneste.

Disse religiøse lederne unnlater dessuten å lære sine sognebarn å legge Guds ånds frukter for dagen. Dermed fremmer de en selvisk ånd som får folk til å tenke mest på sine egne ønsker når det gjelder personlig komfort og velvære. Dette går ofte på bekostning av andre, til og med i den grad at man misbruker vitenskapelig viten for å drepe sine medmennesker. — Galaterne 5: 19—23.

Falsk religion, ufullkomne menneskelige politikere og griske forretningsfolk har formet folk til det de nå er: «egenkjærlige, . . . utakknemlige, . . . uten selvkontroll», egoister som drives av en gal tenkemåte. — 2. Timoteus 3: 1—3.

Det er slike mennesker og organisasjoner som har skapt det 21. århundres utfordringer, som man nå håper på at vitenskapen skal kunne mestre. Vil den lykkes? Les svaret i den siste delen av denne serien i neste nummer.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 20]

Hvis den vitenskapelige viten er mangelfull, vil nyvinninger som er basert på den, ha sine mangler

[Uthevet tekst på side 22]

Ikke alle vitenskapelige landevinninger er gagnlige

[Bilderettigheter på side 19]

Fra samlingene ved Henry Ford Museum & Greenfield Village

Foto: NASA