Kafferbøffelen — samarbeidsvillig av natur

Av Våkn opp!s medarbeider i Kenya

DU KJØRER bortover den afrikanske savannen. Bilen din svinger opp en bakketopp, og plutselig ser du en rekke skremmende villdyr bare noen få meter unna. De svære skapningene har en skulderhøyde på 1,5 meter og veier nærmere ett tonn. Forskrekket over din ankomst står de urørlige med hodet løftet for å fange opp lukten av deg. De stirrer truende på deg.

Selv stirrer du på de kjempemessige hornene deres, som bøyer nedover og ut til sidene. Fra spiss til spiss kan hornlengden være opptil 1,5 meter. Hornene er brede og flate ved roten; de dekker hele pannen, og på noen av dyrene ser det ut som om de danner en kjempestor hjelm. Du lurer på hvor mange støt fra en slik rambukk bilen din kan tåle.

På bakgrunn av disse dyrenes rykte er det forståelig at du er redd. Dette er kafferbøfler, og de er kjent for å være ytterst farlige og tilbøyelige til å angripe på den minste foranledning. Det sies faktisk at kafferbøffelen skal ha såret eller drept flere mennesker — og løver — enn noen andre planteetere på jorden. Det er ikke rart at du blir forskrekket ved synet av dem. Og da et av dyrene gir fra seg en høylytt fnysing, forbereder du deg på det verste. Men til din forbauselse og lettelse kommer det ikke noe angrep. I stedet snur hele bøffelflokken om og stikker av!

Nei, du klarte ikke å skremme bort dyrene ved å stirre på dem. Selv om kafferbøffelen ikke akkurat er noe kjæledyr, er den overraskende fredsommelig av natur. Den lever av gress — ikke av kjøtt (verken dyrekjøtt eller menneskekjøtt). Ryktet om dens grusomhet er basert på legender og jakthistorier og ikke på vitenskapelige undersøkelser. I virkeligheten er kafferbøffelen mer tilbøyelig til å unngå en konfrontasjon enn til å oppsøke den. Og den er langtfra et brutalt villdyr, men legger derimot en eksemplarisk samarbeidsvilje for dagen.

Samarbeid for å overleve

Kafferbøffelen er et utrolig sosialt dyr. Den lever i store deler av Afrika sør for Sahara og trives nesten hvor som helst når bare det er vann i nærheten. I regntiden, når det er rikelig med vann og føde, streifer kafferbøflene omkring i store flokker. Noen steder består en flokk gjennomsnittlig av 350 dyr, men enkelte flokker kan bestå av tusenvis av dyr. I tørketiden skrumper flokkene inn til grupper på mellom to og 20 dyr. To ganger om dagen — morgen og kveld — drar flokken til et vannhull i nærheten. Én kafferbøffel drikker opptil 30—40 liter vann.

Om dagen når det er varmt, elsker disse sosiale dyrene å ligge i vannet og rulle seg i gjørme. Denne vanen er ikke bare avkjølende og forfriskende, men hjelper dem til å bli kvitt irriterende parasitter. Det hender også at de bare ligger i skyggen og ser tankefulle ut, mens de langsomt fordøyer gress, busker og løv som de har spist i løpet av natten.

Når det oppstår en faretruende situasjon, blir det raskt tydelig hvor flinke kafferbøflene er til å samarbeide. Når en bøffel gir fra seg sin varsellåt i form av en høylytt fnysing, trenger hele flokken seg snart sammen for å forsvare det dyret som følte seg truet. Ja, man vet at en bøffelflokk har angrepet en løve! Et slikt beskyttelsesinstinkt er temmelig uvanlig blant planteeterne; som regel slåss dyrene hver for seg når de er i fare. Dette gjør at halte og blinde bøfler er i stand til å overleve så lenge de holder seg nær flokken.

Kafferbøflene samordner sine aktiviteter også når det ikke er fare på ferde. Når de for eksempel avslutter beitingen og legger seg ned, gjør hele flokken det i løpet av få minutter. Tidligere trodde vitenskapsmennene at flokken fulgte et enkelt lederdyr, men i den senere tid er det blitt antydet at dyrene følger det dyret i flokken som er best kjent i det spesielle området som de befinner seg i. Dette er som regel en eldre bøffelku. Voksne bøffelokser har en tendens til å forlate flokken og streife omkring på egen hånd. Det er derfor ikke slik at en dominerende leder tvinger flokken til å være lydig; nei, det viser seg at kafferbøflene er svært samarbeidsvillige av natur.

Den enslige oksen — en einstøing?

Men hvorfor bryter noen okser ut av flokken? Er de blitt usosiale? Nei, på ingen måte. Det at de lever forholdsvis isolert, ser ut til å ha sammenheng med deres enorme størrelse. De veier for mye til å kunne bevege seg like fritt omkring som resten av flokken og foretrekker etter hvert en mer avslappet livsstil. Hver av disse oksene avmerker derfor sitt private territorium — et sted der det finnes skygge, gress som de kan beite på om natten, og et vannhull i nærheten. Men oksen holder seg fremdeles mest mulig i nærheten av den stien som flokken bruker på sin daglige vandring til vannhullet. Fra tid til annen beiter den sammen med sine gamle kamerater. Når vannforsyningene minker i tørketiden, slår flere okser følge med hverandre på turen til vannhullet morgen og kveld.

Hva hvis flokken blir nødt til å krysse en okses private territorium? Oppstår det et durabelt slagsmål? Nei, slett ikke. Oksen møter flokken ved grensen til sin «eiendom» og ledsager den personlig bort til grensen til nabo-oksens territorium. Så tar denne oksen ledelsen og fører flokken til det neste territoriet. Dette gjentar seg inntil flokken er nådd fram til vannhullet. Blir flokken truet, vil oksene beskytte kuene og kalvene. De går automatisk bakerst — der det er farligst — for å passe på, og de er de siste som rømmer.

Kafferbøffelen har derfor ikke fortjent sitt rykte som et skremmende villdyr. Nå som vi kjenner den litt bedre, skjønner vi at den ikke er et avsindig, aggressivt uhyre, men derimot et fredelig og samarbeidsvillig dyr som det er verdt å studere — og kanskje til og med å etterligne.

[Bilder på sidene 24 og 25]

Man vet at en bøffelflokk har angrepet en løve!

Selv om noen okser forlater flokken, er de fremdeles svært sosiale