Nyalaland — et uberørt paradis
Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika
FOR en forfriskende avveksling for oss åtte byboere!
Vi befinner oss i Nyalaland — et stort turområde i den nordlige delen av Krüger nasjonalpark i Sør-Afrika. Området har navn etter den elegante antilopen du ser bilde av på denne siden. Dette er hann-nyalaen.
Det er kveld, og vi sitter rundt bålet og spiser en gryterett med bøffelkjøtt. På sletten som omgir oss, finnes det elefanter, løver, leoparder, bøfler og andre imponerende dyr. Men med to av parkens viltvoktere som turledere føler vi oss trygge. Ja, vi minner oss selv om at det er mye tryggere her enn i en storby som er full av kriminalitet, eller på en sterkt trafikkert motorvei.
«Hørte dere dverghornuglen?» spør Kobus Wentzel, som leder denne turen. Han er flink til å etterligne fuglefløytet, prrrrup. «Det er en typisk fløytelyd i dette området,» sier han. «På turen i morgen skal jeg peke ut noen fugler, så ta med en bok om fugler.»
Nyalaland er også et paradis for botanikere. Få steder på jorden kan oppvise en like variert flora. Ifølge Illustrated Guide to the Game Parks and Nature Reserves of Southern Africa, som er utgitt av Reader’s Digest, er grunnen til dette at «ni av Afrikas større økosystemer» møtes i den nordlige delen av Krüger nasjonalpark. Boken sier: «Her møtes våtmark og vannfattig utmark, skog og åpen slette, fjell og ørken.» Cirka 400 kvadratkilometer av dette unike området er blitt avsatt til turområde og kalles Nyalaland. Med unntak av de få som driver leiren, bor det ingen andre mennesker her, og det finnes ingen turistveier.
Kobus forsøker å få i seg kveldsmaten mens han besvarer våre mange spørsmål. Han har matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen fra Pretoria universitet, der han studerte viltstell, zoologi og botanikk. Vi oppdager snart at hans kunnskaper ikke bare er teoretiske.
«Har du hatt noen farlige møter med ville dyr?»
«Jeg er blitt utfordret noen få ganger,» svarer Kobus, «men aldri av et dyr som virkelig hadde til hensikt å drepe meg.»
«Når du blir utfordret av en løve, hvordan vet du da at den ikke mener alvor?»
«Når den plutselig stanser opp fire—fem meter fra deg,» svarer han.
Viltvoktere som Kobus er opplært til å holde hodet kaldt når de blir utfordret av et dyr. Han forklarer: «De utfordrer deg, og du setter dyret på prøve. En typisk situasjon kan være en løvinne med unger eller en hannløve som er på frierføtter. Ved å utfordre deg sier dyret: ’Du ferdes uten lov på fremmed område — du forstyrrer mitt privatliv og bør se til å forsvinne.’ I mellomtiden har jeg spent hanen på geværet mitt og er parat. For mitt indre blikk trekker jeg alltid opp en usynlig grense. Hvis dyret krysser den grensen, da er jeg nødt til å skyte. Men det er min erfaring at dyret alltid stopper i tide, og det har aldri hendt at jeg har vært nødt til å skyte et dyr mens vi har vært på tur.»
Det er tydelig at Kobus ikke er ute etter jakttrofeer. Vi setter pris på hans respekt for dyrene. Men det begynner å bli sent, og vi må tidlig opp i morgen. Etter å ha sagt god natt trekker vi oss tilbake til fire små stråhytter som er bygd på pæler.
Wilson, leirens kokk, vekker oss kvart på fem om morgenen. Etter en tidlig frokost kjører vi til det stedet som er utgangspunktet for fotturen vår. Vi ser takknemlig opp mot den overskyede himmelen. På en klar sommerdag kan temperaturen komme opp i over 40 °C.
For noen av oss er dette en helt ny opplevelse. Først føler vi oss litt nervøse for at vi skal komme til å trå på en slange eller bli angrepet av et vilt dyr. Men snart viker frykten for en følelse av forundring ved synet av de enorme åpne områdene som er dekket med grønne trær og strekker seg så langt øyet kan se. Krattskogen er full av liv i form av fuglenes sang og insektenes summing. Så herlig det er å puste inn frisk, uforurenset luft!
Nå og da stanser Kobus og hans assistent, Ellion Nkuna, for å vise oss noe interessant, for eksempel en kolonne soldatmaur eller et dyrespor. Vi kommer til et tre som har en termittue rundt stammen. «Dette er et nyalabærtre,» forteller Kobus. «En ser ofte slike trær vokse på termittuer. Termittenes virksomhet beriker jordsmonnet, noe som treet nyter godt av.»
Etter en times vandring passerer vi et tre som er blitt veltet av en elefant. «Selv om dette er et robust tre, er det ingen hindring for en elefant. Den bare skritter over det,» forteller Kobus. «Dette gjør elefantene ofte. Det lyder kanskje negativt, men saken har også sine positive sider. I løpet av noen måneder vil treet sannsynligvis være dødt. Etter hvert som treet råtner, skaper det næring for små organismer og frigjør mineraler som opptas av jordsmonnet.»
«Jeg går ut fra at hvis elefantbestanden ikke ble holdt under kontroll, ville et område som dette bli forvandlet til en gressmark,» sier én i selskapet vårt.
«Det stemmer,» svarer Kobus. «Det ville ikke være et tre igjen. I Krüger nasjonalpark forsøker vi å bevare elefantbestanden på omkring 7500 dyr, som, ifølge det vi vet for øyeblikket, er det antallet parken kan tåle.»
Så får en av oss øye på et tydelig dyrespor i sanden. Jeg utbryter spontant: «Det må være spor etter en leopard.»
«Nei,» sier Kobus. «Det er spor etter en hyene. Legg merke til at det er et uregelmessig, avlangt spor. Dere kan også se merker etter klørne, for hyenen er et hundedyr. Den har klør som ikke kan trekkes inn. Hvis dere nå sammenligner dette med kattesporet til for eksempel en leopard eller en løve, er det lett å se forskjell. Kattesporet er symmetrisk, det vil si rundt og uten merker etter klør, fordi katter trekker klørne inn. Hvis dere ser på de bakre tråputene, har hyenen to lapper bak, mens kattedyr har større bakre tråputer med tre lapper.»
Nå begynner vi å bli sultne. Vi setter oss derfor på en stor termittue og spiser et lett måltid som vi har hatt med oss i ryggsekkene våre. Etterpå vandrer vi mot en ås som Kobus oppfordrer oss til å gå opp på. Halvveis oppe setter vi oss og hviler på noen klipper og nyter den fantastiske utsikten over tett kratt og trær som strekker seg tvers over en enorm slette mot en fjellkjede i horisonten. Kobus minner oss om at det vi ser, er natur som praktisk talt er uberørt av vår tids mennesker. Men på toppen av åsen blir vi overrasket over å oppdage noe som ser ut til å være en sti som er opptråkket av mennesker.
«Dette er en elefantsti,» sier Kobus.
Jeg lurer på hvordan han kan være så sikker på at det er dyr, og ikke mennesker, som har tråkket opp stien. Mens jeg sysler med disse tankene, finner Ellion, som er nokså skarpsynt, et bevis. Han plukker opp en støttann.
«Den er muligens flere tiår gammel,» sier Kobus.
«Ja, det ser ut til å være et bevis på at det er lenge siden det har gått mennesker her, for mennesker ville ikke ha latt en slik verdifull ting ligge igjen,» innrømmer jeg. Ellion legger støttannen i ryggsekken for å levere den til nasjonalparkens ledelse.
Tiden har gått fort, og det er nesten middag da vi ser Land Rover’en. Vi har gått en runde på cirka ti kilometer. Da vi kommer tilbake til leiren, har Wilson laget lunsj, som vi takknemlig setter til livs. Etter en hvilepause drar vi sent på ettermiddagen ut på en tur langs Luvuvhu-elven.
Her er landskapet vakkert med tett grønn krattskog og høye trær, deriblant morbærfikentreet med sine fascinerende tvinnede former. Vi lærer navnene og kjennetegnene på forskjellige trær, og litt senere kommer vi forbi en flokk bavianer som vaktsomt holder øye med oss fra sitt tilholdssted bak noen busker. Så setter vi oss på en klippe og ser ut over elven.
Mens vi lytter til det rislende vannet, henleder Ellion vår oppmerksomhet på noen nyalaer, fire hunner, som nærmer seg elven bak oss. Heldigvis blåser det en bris i retning av oss, slik at de ikke får teften av oss. Vi betrakter disse vakre antilopene mens de nå og da stopper opp ved en busk for å beite. Etter cirka ti minutter får en av dem øye på oss og utstøter en varsellyd. Straks flykter de alle sammen.
I mellomtiden har noen av de nysgjerrige bavianene kommet nærmere, og vi hører høylytt skriking fra en unge. Den får kanskje juling av moren sin fordi den kom for tett på. Vi forestiller oss at hun sier: ’Du kan bare våge å nærme deg menneskene igjen!’
Det er i ferd med å bli mørkt, så vi må komme oss tilbake til leiren. Etter at vi er kommet tilbake, begynner det å regne, så vi spiser kveldsmaten vår under et stråtak med åpne sider. Vi lytter til regnets myke plasken som blander seg med lyder fra savannen. Det er ville dyr i nærheten, og samtalen kommer igjen inn på løver. Vi spør Kobus hvor mange ganger han har stått ansikt til ansikt med en løve når han har vært på tur.
«Cirka 70 ganger,» svarer han.
«Hva er det som vanligvis skjer da?»
«Det som vanligvis skjer, er at begge parter blir overrasket,» svarer Kobus. «Du går inn i et område, slik vi gjorde i dag, og venter å få se vanlig vilt da du plutselig ser en flokk løver som ligger og hviler i skyggen, bare noen få meter foran deg. De ser på deg, og du ser dem sperre opp øynene, som om de ikke kan tro sine egne øyne. Jeg for min del sperrer sannsynligvis også opp øynene,» ler Kobus. «Så sier jeg til turistene: ’Fort dere! Ta en titt!’ I neste øyeblikk hører du et par løvebrøl, og løvene forsvinner. De er mye mer redd for oss enn vi er for dem.»
«Andre ganger støter du på hunner med unger, og det er en annen sak. I stedet for et brøl blir du møtt med en langtrukken, truende knurring, og du ser løvinnens hale svinge fra side til side. Jeg spenner hanen på geværet og ber turistene om å forholde seg rolig. Deretter trekker vi oss tilbake på en ordnet måte, holder øynene våre festet på dyret og snur ikke ryggen til.»
Neste morgen vandrer vi gjennom den vakre Mashikiripoort — en smal kløft med bratte klipper på hver side. Til slutt kommer vi til en høyde hvor det er en hule. Før vi klatrer opp, kaster Ellion en stein, som gir fra seg en høy lyd da den treffer bakken. «Jeg kastet steinen i tilfelle det var løver eller andre farlige dyr der,» forklarte han senere. «Det gir dem tid til å flykte.»
Kobus tilføyer: «I motsatt fall kunne du plutselig stå overfor et farlig dyr, og da ville du få problemer.» Da vi kommer til hulen, ser vi på en av klippeveggene et bilde som er laget av buskmenn. Bildet forestiller en sjiraff, og Kobus sier at det kan ha blitt malt for over 200 år siden.
I løpet av turen ser vi også flokker av sjiraffer, gnuer og sebraer. Hvis du kjører bil, kan du ofte komme nær disse dyrene, men når du går til fots og vinden blåser i deres retning, får de uunngåelig teften av deg og flykter før du kommer i nærheten av dem. Vi hører en flokk sebraer som galopperer bort i det fjerne, og det får meg til å tenke på at det er sant som Bibelen sier: «Frykt og redsel skal de kjenne for dere, alle dyrene på jorden.» — 1. Mosebok 9: 2.
Vi har hatt god anledning til å beundre Ellions evne til å få øye på dyr og til å identifisere deres spor. Han er av Tsonga-folket — et folk som er kjent for å være dyktige til å identifisere dyrespor. Vi spør ham om det.
«Jeg begynte å lære det da jeg gjette fe som smågutt,» forteller han.
Senere, på den siste ettermiddagsturen vår, er det Ellion som gjør oss oppmerksom på lyden av flodhester. Snart kommer vi til et sted med utsikt over elven. Ganske riktig — i vannet der nede ser vi en flokk flodhester. Mange anser flodhesten for å være det farligste dyret i Afrika. Men vi har lært å stole på våre forsiktige, godt opplærte turledere. Vi sitter stille på elvebredden og iakttar dyrene. Nå og da forsvinner et flodhesthode under vannet. Akkurat når vi tror at et av dyrene er borte, dukker det plutselig opp av vannet, pruster og spruter vann ut av sine store nesebor. Så, som på kommando, utstøter alle flodhestene sine karakteristiske gryntelyder og åpner sine kjempemessige gap.
I en halv times tid er vi helt oppslukt av denne forestillingen, men trekker oss så motvillig tilbake fordi det begynner å bli mørkt. Om kvelden, mens vi sitter rundt leirbålet, tenker vi tilbake på de berikende opplevelsene vi har hatt de to siste dagene. Vi gleder oss over at det fremdeles finnes slike uberørte, vakre steder på jorden. Når det gjelder framtiden, er det oppmuntrende å tenke på Bibelens løfte om at Gud vil gripe inn før det er for sent, og redde jorden fra å bli ødelagt. Da vil ikke bare Nyalaland, men hele jorden få nyte godt av Guds sikre løfte: «Se, jeg gjør alle ting nye.» — Åpenbaringen 11: 18; 21: 3—5; Jesaja 35: 5—7.