Fra polititjenestemann til kristen forkynner

I FEBRUAR 1942 satt jeg i fengsel i Adelaide i den australske staten South Australia fordi jeg nektet å bære våpen under den annen verdenskrig. Barbereren, som skulle til å barbere meg, kjente meg igjen fra de gangene jeg hadde vært i rettssalen som polititjenestemann. «Hva i all verden gjør du her?» spurte han overrasket. Han visste at jeg ofte hadde vitnet mot lovbrytere i rettssaker tidligere. Så jeg forklarte ham om min kristne tro.

Forhørsdommeren, som hadde hatt saken min noen dager før, kjente meg også godt. Han hadde hørt godt etter mens jeg forklarte hvorfor min kristne samvittighet ikke tillot meg å bære våpen. Etter at han hadde takket meg for min forklaring, som han syntes var klargjørende, dømte han meg til en måneds fengsel.

De andre fangene var menn som jeg for ikke så lenge siden hadde fotografert og tatt fingeravtrykk av. Men jeg fikk avlagt et vitnesbyrd om min tro for mange fangevoktere og innsatte som hadde spørsmål om min kristne nøytralitet.

Året etter ble jeg stilt for retten igjen, og denne gangen ble jeg dømt til seks måneders straffarbeid. Jeg ble sendt til Yatala, hvor innsatte sonet livsvarig fengsel for overlagt drap. Men igjen fikk jeg mange anledninger til å snakke med andre om håpet om Guds rike og den varige fred det vil bringe denne krigsherjede verden.

Før jeg ble stilt for retten, ble jeg i hvert tilfelle ført til en kaserne. Første gang jeg var der, ble jeg latterliggjort og utskjelt av en viss løytnant Laphorn fordi jeg nektet å avlegge den militære troskapseden. Men tredje gang jeg møtte fram for ham, sa han: «Du skjønner, jeg trodde du var en feiging. Men jeg har sett hvordan du tar din straff. Du har gitt avkall på en god karriere og har vist din tro ved å komme tilbake og tåle mer.»

Da jeg skulle bli idømt fengselsstraff for tredje gang, ble det sendt inn anmodninger om at retten måtte behandle meg som en som nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Forhørsdommeren var tvunget til å etterkomme min anmodning, ettersom jeg hadde sagt opp min stilling i politiet i 1940 på grunn av en samvittighetssak. Men han viste hvilken holdning han hadde, da han sa: «Jeg vil det skal noteres at jeg mener det er farlig å ha en slik fanatiker som deg gående løs her omkring.»

Mine yngre år

Jeg ble født i 1908 i Gawler, ikke så langt fra Adelaide. Da jeg var rundt seks år, lærte jeg av Sarah Marchant, en god venninne av mor, at helvete er menneskehetens felles grav og ikke et pinested.a Hun var en av de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner var kjent som den gangen.

Senere i oppveksten spurte jeg baptistpresten vår hva som er forskjellen på Jesus Kristus og Gud, men han kunne ikke gi meg noe tilfredsstillende svar. Så jeg mistet interessen for religion, selv om jeg likte å høre på Sarah Marchant når vi traff hverandre fra tid til annen.

I 1924 begynte jeg å arbeide i Adelaide som funksjonær for politimesteren i South Australia, oberst sir Raymond Leane. I 1927 søkte Leane parlamentet om at jeg måtte bli utnevnt som fingeravtrykkekspert og kriminalfotograf for delstatens politi.

Jeg lærer bibelske sannheter å kjenne

Tre år etter at jeg hadde giftet meg i 1928, mens vi var på ferie hos svigerfamilien i Gawler, kom jeg over boken Skabelsen, som Selskapet Vakttårnet hadde utgitt i 1927 (på engelsk). Sarah Marchant hadde levert den til mine svigerforeldre. Boken forklarte at mennesket er en sjel og ikke har en atskilt, usynlig sjel. Det hørtes fornuftig ut. Men jeg ville se det selv i Bibelen. Så jeg fant fram familiebibelen og leste 1. Mosebok 2: 7 i King James Version: «Og HERREN Gud formet mannen av jordens støv og blåste livspust inn i hans nesebor; og mannen ble en levende sjel.»

Dette gjorde sterkt inntrykk på meg, så jeg leste videre. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg. ’Dette må være sannheten,’ sa jeg til meg selv. Nå ville jeg skaffe meg flere bøker fra Selskapet Vakttårnet. Familien hadde bare én til, den som het «Liv». Jeg leste ut den også.

Noen dager senere drog vi tilbake til Adelaide og flyttet inn i et annet hus. Samme dag kom Sarah Marchant overraskende på besøk. Min svigermor hadde fortalt at jeg var interessert, og Sarah kom innom for å se hvordan vi hadde fått det i vårt nye hjem, og for å finne ut hva slags åndelig hjelp jeg trengte. Neste formiddag ropte naboen vår til meg over gjerdet: «Jeg forstår det slik at du er interessert i dommer Rutherfords skrifter [Rutherford var da Selskapet Vakttårnets president].»

«Hvordan vet du det?» spurte jeg.

«Å, jeg har hørt en fugl synge om det,» svarte han.

Det var tydelig at Sarah hadde informert ham. Den gangen var denne mannen, James Irvine, den eneste i de nordlige forstedene til Adelaide som var et av Jehovas vitner. Han var pioner, en av Jehovas vitners heltidsforkynnere, og han begynte et regelmessig hjemmebibelstudium med meg.

Mer bibelkunnskap

Da jeg kom tilbake til arbeidet på politikammeret, brant jeg etter å fortelle om alle de fine tingene jeg hadde lært. Så hver gang det bød seg en anledning, prøvde jeg å fortelle kollegene mine om min nye tro. Men jeg ble skuffet da min begeistring bare ble møtt med latter og spott.

Helt uventet begynte jeg å møte motstand fra min egen kone. Hun likte ikke at jeg var interessert i Bibelen. Men med Jehovas hjelp klarte jeg meg gjennom denne motstanden. I 1935 innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt. På den tiden var det bare én menighet i Adelaide, og det var bare omkring 60 som overvar det ukentlige møtet hvor vi studerte Bibelen ved hjelp av Vakttårnet.

En dag sa Harold Jones, menighetens presiderende tilsynsmann, til meg: «Vi har en jobb til deg. Vi trenger noen til å ta hånd om distriktskartene.» Jobben passet perfekt til meg, for arbeidet i politiet medførte at jeg kjørte rundt i hele Adelaide. Jeg var lommekjent i byen og kunne derfor fint lage de distriktskartene vi brukte i forkynnelsen.

I april 1938 kom Joseph Rutherford, Selskapet Vakttårnets president, på besøk til Australia og holdt et foredrag i Sydney som over 12 000 overvar, selv om det på den tiden bare var 1300 Jehovas vitner i hele Australia. I Adelaide var det rundt 20 av oss som ikke hadde anledning til å reise de 180 milene til Sydney. Så vi leide det gamle Tivoli Theater og ordnet det slik at Rutherfords foredrag ble overført fra Sydney. Vi annonserte foredraget i radioen, og det førte til at rundt 600 kom for å høre foredraget i Adelaide!

Hvordan det gikk til at jeg mistet jobben i politiet

I 1939 begynte den annen verdenskrig, og Jehovas vitners nøytralitet ble nøye gransket av forskjellige myndigheter. En gang kom det to journalister fra avisen Truth til Rikets sal og prøvde på en fiendtligsinnet måte å trenge seg inn. Jeg stanset dem, siden det så ut som om de ikke hadde noe godt i sinne. Neste morgen lød en overskrift i avisen: «Politimann dørvakt i Rikets sal.»

Som følge av denne hendelsen ble jeg boikottet av kollegene. Min nærmeste overordnede, en iherdig katolsk aktivist, fôret politimesteren, Raymond Leane, med falske opplysninger om meg. Og så, i august 1940, ble jeg plutselig tatt med til Leane, den samme mannen som jeg hadde begynt å arbeide for 16 år tidligere. Hva lød anklagen på? At jeg ikke ville adlyde alle hans ordrer.

«Ville du skyte noen hvis jeg gav deg ordre om det?» spurte han.

«Det er en hypotetisk situasjon,» svarte jeg. «Men nei, det er klart at jeg ikke ville skyte noen.»

I to timer prøvde han å vise meg hvor tåpelig det var å tilhøre en organisasjon som stod på den offisielle svartelisten, og som kom til å bli forbudt i Australia. Han avsluttet med ordene: «Og etter alt det jeg har gjort for deg, og den fine karrieren jeg har gitt deg.»

«Det setter jeg pris på,» svarte jeg. «Og jeg har prøvd å vise det ved å arbeide hardt. Men jeg kan ikke sette deg høyere enn min tilbedelse av Jehova Gud.»

«Enten får du forlate Jehovas vitner, eller så får du si opp,» svarte politimesteren.

Jeg sa opp straks. I august 1940 stod følgende overskrift å lese i avisen Truth: «Rutherford-politimann sier opp.» Nå måtte jeg fortelle min kone om saken og finne meg et nytt arbeid. Heldigvis fikk jeg jobb på et trykkeri i nærheten, hvor den australske utgaven av Ny Verden (nå Våkn opp!) ble trykt.

Tjeneste under forbud

Jeg gledet meg over det nye faget mitt helt til januar 1941, da Jehovas vitners arbeid ble forbudt i hele landet. All trykking av vår litteratur i landet opphørte, i hvert fall så vidt myndighetene visste. I virkeligheten ble det opprettet trykkerier under jorden — alle i Sydney-området — og vi gikk ikke glipp av et eneste nummer av Vakttårnet under forbudet!

Kort tid etter at arbeidet vårt var blitt forbudt, sonet jeg de to fengselsstraffene jeg nevnte til å begynne med. Omsider, i juni 1943, avgjorde Australias høyesterett at forbudet var i strid med grunnloven, så regjeringen gav tilbake til Selskapet Vakttårnet alle eiendommer og alt utstyr som var blitt beslaglagt.

Nå som jeg ser tilbake, er det vanskelig å tro at folks hjem (også mitt) ble ransaket av politiet i de årene. Trass i motstanden fortsatte vi å forkynne fra hus til hus, men brukte bare Bibelen. Mange ganger fulgte politiet etter oss. Sivilkledde politimenn var til og med på møtene våre, som vi holdt i private hjem. En gang jeg introduserte en bror som kom fra avdelingskontoret i Sydney, sa jeg: «Vi har to representater for South Australia-politiet blant oss. Vi ønsker dem velkommen!» De ble overrasket og forlegne, men ble værende og gledet seg over møtet. Etterpå sa de at de bare kunne skrive en god rapport.

Religiøs intoleranse

I april 1945 arrangerte vi et stevne i rådhuset i en forstad til Adelaide. Søndag den 29. april skulle det offentlige foredraget holdes. Det het «De saktmodige skal arve jorden» og var blitt bekjentgjort vidt og bredt. Men problemene begynte å ulme tidlig på morgenen. Som stevnetilsynsmann gikk jeg til den lokale politistasjonen for å si fra om at det kom til å bli bråk. Men besøket og klagen ble helt ignorert.

Da det offentlige foredraget skulle til å begynne, samlet det seg en pøbelflokk utenfor. Noen i flokken gikk inn så snart foredraget hadde begynt. Noen kraftige karer i flokken begav seg framover og prøvde å ødelegge høyttalerutstyret. Så begynte det å komme steiner gjennom vinduene. Radiostasjoner ble informert om bråket, og de sendte straks ut en melding om at det var opptøyer på gang. Tusenvis av nysgjerrige mennesker stimlet sammen utenfor.

Vi ble dessverre nødt til å avbryte møtet. Men da tiden var inne til å forlate salen, banet politiet vei for oss, og hele folkemengden ble helt rolig. Alle kunne se hvor tåpelig det hadde vært å hindre oss i å holde møtet, for ut kom helt alminnelige mennesker, deriblant eldre menn og kvinner og også små barn. I dagene som fulgte, ble de religiøse fordommene fordømt i leserbrev i avisene.

Men i mange år etterpå ble Jehovas vitner nektet tillatelse til å bruke rådhus i South Australia. En gang i midten av 1950-årene snakket jeg med vaktmesteren ved Norwood rådhus i en forstad til Adelaide om å bruke rådhuset til områdestevnet vårt.

«Dere har fått varig forbud mot å bruke rådhus,» sa han.

«Dere følger ikke med i tiden,» svarte jeg.

Så tok jeg fram fra vesken den brosjyren som var laget om det internasjonale stevnet på Yankee Stadium i New York i 1953. «Se hva som skjer med Jehovas vitner andre steder — over 165 000 på ett møte!» sa jeg.

Han tok brosjyren, studerte den nøye, og etter en stund sa han: «Ja, det ser virkelig ut som om tingene har forandret seg.» Fra da av ble det mulig for oss å bruke slike lokaler i hele South Australia.

I 1984 døde min kone etter å ha vært syk i lang tid. Men før hun døde, begynte hun å gi uttrykk for kjærlighet til Bibelens sannhet og til Jehova Gud. Det skyldtes for en stor del den vennlighet som kjærlige vitner hadde vist henne i årenes løp. I desember 1985 giftet jeg meg så med Thea, som har tjent Jehova i mange år.

I omkring 60 år nå har jeg funnet stor tilfredshet i å tjene Jehova. Fordi jeg alltid har stolt på Jehova, har holdt meg nær til hans organisasjon og aldri har inngått kompromiss under press, kan jeg se tilbake på et liv med mange privilegier og velsignelser. Og jeg fortsetter å anstrenge meg for å ha blikket festet på seiersprisen, Guds kall oppad. (Filipperne 3: 14) — Fortalt av Hubert E. Clift.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Ute i forkynnelsesarbeidet