Samarbeid mellom Jehovas vitner og legene

I 1945 forstod Jehovas vitner at det er i strid med Bibelen å ta imot blodoverføring. Et forbud i Moseloven ble gjentatt i de kristne greske skrifter. Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 sier: «Den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!» (Se 3. Mosebok 17: 10—12.) Det at Jehovas vitner har nektet å ta imot blodoverføring, har ført til mange konfrontasjoner med enkelte leger.

Sykehuskontaktutvalg

For å hjelpe vitnene når de nekter å ta imot blod, for å rydde vekk misforståelser hos leger og sykehus og for å skape bedre samarbeid mellom sykehusene og pasienter som er Jehovas vitner, har Jehovas vitners styrende råd opprettet en rekke sykehuskontaktutvalg. Disse utvalgene består av modne Jehovas vitner som er opplært til å vise forståelse og god dømmekraft når de har med leger og sykehus å gjøre, og de har avverget konfrontasjoner og lagt grunnlag for et bedre samarbeid. Fra en håndfull slike utvalg i 1979 har antallet nå vokst til 850 utvalg i 65 land. Det betyr at deres hjelp i dag er tilgjengelig for cirka 3,5 millioner Jehovas vitner.

Over 4500 eldste i Jehovas vitners menigheter har fått opplæring i å snakke med leger og hjelpe dem til selv å se i medisinsk litteratur hvor mye det er som kan gjøres uten at en må ty til blodoverføring. I situasjoner hvor det oppstår spesielle behov, blir aktuelle artikler sendt via telefaks direkte til sykehuset, slik at legene får hjelp til å behandle Jehovas vitner uten blodoverføring. Utvalgene kan også få i stand konsultasjoner med samarbeidsvillige leger i den hensikt å finne framgangsmåter for behandling eller kirurgi uten blodoverføring.

Et eksempel er situasjoner hvor blodtap har ført til alvorlig blodmangel, og hvor leger har sagt at det er nødvendig å gi blodoverføring for å øke mengden av røde blodlegemer. Da har medlemmer av sykehuskontaktutvalg i mange tilfelle kunnet gi dem artikler fra medisinsk litteratur som viser at rekombinant erytropoietin (EPO) kan utrette det samme. Dette syntetiske hormonet virker på samme måte som naturlig erytropoietin, som finnes i nyrene og stimulerer benmargen til å sende nye og friske røde blodlegemer inn i blodstrømmen.

Noen leger har ment at EPO ikke virker raskt nok til å kunne hjelpe, men en rekke tilfelle med Jehovas vitner har vist hvor hurtig dette hormonet gir resultater. Hos én pasient var mengden av unge, umodne røde blodlegemer i blodet fire ganger høyere enn normalt allerede dagen etter at EPO ble gitt! Den andre dagen hadde pasientens tilstand stabilisert seg, og den fjerde dagen begynte antallet av modne røde blodlegemer å stige. I løpet av de neste dagene steg antallet raskt. Pasienten overlevde. På den måten hadde både legene og pasienten gagn av den virksomheten sykehuskontaktutvalgene utfører.

Noen leger i Australia sa at de ikke kunne redde livet til en pasient som hadde en sjelden tropesykdom, og som var et av Jehovas vitner, uten å bruke blod. De henvendte seg imidlertid til det lokale sykehuskontaktutvalget og bad om hjelp til å finne opplysninger om hvordan de kunne gi behandling uten blodoverføring. Jehovas vitners avdelingskontor i Australia ble gjort oppmerksom på behovet. Avdelingskontoret tok kontakt med sykehusinformasjonstjenesten ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York. Her søkte man i en medisinsk database, og nyttige artikler ble sendt via telefaks til Australia. Bare 11 timer etter at et medlem av det lokale sykehuskontaktutvalget i Australia hadde gått ut av legens kontor, kom han tilbake med de artiklene det var behov for. De viste seg å være til god hjelp, og pasienten ble frisk. Ved hjelp av telefaks er medisinsk materiale blitt sendt fra New York og helt til Nepal.

Undersøkelser og hjelp på høyt nivå

Jehovas vitner foretar grundige undersøkelser i ajourført medisinsk litteratur. En sykepleier som er meddirektør for kirurgisk avdeling ved et sykehus i Oregon, sa i en artikkel i en publikasjon for ledere ved operasjonsstuer: «Jehovas vitner . . . ligger langt foran oss. Det er de som vet mest om alternativer til blod og blodprodukter, og de skaffer oss ofte litteratur før vi engang har hørt om den.» — OR Manager, januar 1993, side 12.

Noen svært anerkjente leger og sykehusavdelinger som kan gi behandling uten å bruke homologt blod, har stilt seg til rådighet for konsultasjoner angående sine framgangsmåter og metoder. Det at de har vært så imøtekommende overfor dette behovet, har bidratt til å redde liv, for eksempel i forbindelse med vellykket behandling av leukemi og ved forskjellige kirurgiske inngrep. Disse konsultasjonene har ofte funnet sted pr. telefon på tvers av landegrensene.

Noe som også viser hvor langt Jehovas vitner har gått for å hjelpe dem som trenger assistanse i en medisinsk situasjon som utfordrer deres tro, er det de har gjort for å overføre pasienter fra ett sykehus til et annet, fra én del av et land til en annen og til og med fra ett land til et annet. For eksempel ble en voksen pasient fløyet fra Surinam til Puerto Rico, en annen ble fløyet fra Samoaøyene til Hawaii, og et spedbarn ble fløyet fra Østerrike til Florida.

Flere leger samarbeider

Jehovas vitners situasjon er blitt bedre, noe som også framgår av at stadig flere leger er villige til å samarbeide med dem i blodspørsmålet. Antallet har økt fra cirka 5000 for fem år siden til over 30 000 nå i 65 land. Denne store gruppen av dyktige leger har muliggjort en annen positiv utvikling: Ved over 30 sykehus i forskjellige land er det blitt opprettet egne avdelinger som gir medisinsk behandling og utfører operasjoner uten blodoverføring.

Nå er det derfor sjelden en hører om forsøk på å tvinge en blodoverføring på voksne, i hvert fall i Nord-Amerika, og mange land kommer etter. De fleste problemene er nå knyttet til nyfødte barn, og særlig til dem som er født for tidlig. Disse barna har mange problemer på grunn av organer som er underutviklet og ikke fungerer normalt, for eksempel lungene og nyrene. Men legene finner måter å behandle disse tilstandene på uten blodoverføring. Blant annet finnes det nå en syntetisk surfaktant mot åndenødssyndrom hos nyfødte. Det blir også mer og mer vanlig å bruke EPO i forbindelse med blodmangel hos for tidlig fødte barn.

Hjelp til helsepersonell og myndighetspersoner

For å hjelpe barneleger og spesialister på nyfødte til å behandle barn av Jehovas vitner uten blodoverføring har sykehusinformasjonstjenesten utarbeidet et verk som består av 55 artikler fra medisinsk litteratur. Tre forskjellige indekser hjelper en til å finne fram i artiklene, som viser hva som kan gjøres med et stort antall problemer hos nyfødte barn uten å bruke blod.

For å kunne gi dommere, sosialarbeidere, barnesykehus, barneleger og spesialister på nyfødte de opplysninger som finnes om medisinske alternativer til blod, har Jehovas vitner utarbeidet en 260-siders håndbok som er spesielt beregnet på helsepersonell og myndighetspersoner. Håndboken, Family Care and Medical Management for Jehovah’s Witnessesa (Familieomsorg blant Jehovas vitner og medisinsk behandling av dem), er bygd opp av løsblad, slik at den hele tiden kan ajourføres. Mange har hatt feilaktige oppfatninger om Jehovas vitners familieliv, og derfor gjør håndboken også fagfolk oppmerksom på den kjærlighet foreldre viser sine barn i en avgjort sunn og omsorgsfull atmosfære, noe som er et resultat av at de prøver å leve i samsvar med Bibelens lære.

Hvordan er denne publikasjonen blitt mottatt? Visedirektøren for et barnesykehus i Pennsylvania sa etter å ha undersøkt den at han forventet at personalet hans skulle studere den og bruke den. Han la til: «Hvis den ikke kommer tilbake til meg utslitt og med eselører, så vil jeg vite hvorfor!» Noen dommere har allerede endret rettskjennelsene sine og krever nå at legene skal prøve alle alternativer til blod før de bruker blod. Barn er blitt behandlet uten blodoverføring og er blitt helt friske igjen.

Et typisk eksempel er reaksjonen til en dommer ved en barnedomstol i Ohio. Han ble så imponert over håndboken at han bestilte sju eksemplarer av den som han skulle gi til kolleger. Nå modererer han rettskjennelsene sine for at det skal være likevekt mellom legenes interesser og foreldrenes rettigheter. Dette gjør han på to måter: I kjennelsene understreker han (1) at legene først må prøve alle alternative behandlingsmåter før de bruker blod, og (2) at legene må forsikre ham om at det blodet de har tenkt å bruke, er blitt testet og er fritt for både AIDS og hepatitt. Ved de tre kjennelsene han har avsagt etter at han begynte å moderere dem, er alle tre barna blitt behandlet med godt resultat uten blodoverføring.

Dr. Charles H. Baron, som er professor i jus ved Boston College Law School, la i fjor fram en vitenskapelig avhandling på en akademikerkonferanse ved universitetet i Paris. Temaet hans var «Blod, synd og død: Jehovas vitner og kampen for pasientrettigheter i USA». Et avsnitt i selve avhandlingen sa følgende om det arbeidet som blir utført av Jehovas vitners sykehuskontaktutvalg:

«De har til og med klart å få amerikansk medisin til å revurdere noen av sine oppfatninger i lys av nye opplysninger. Dette har hele det amerikanske samfunn hatt gagn av. På grunn av det arbeidet som blir utført av Jehovas vitners sykehuskontaktutvalg, er det i dag mindre risiko for å få en unødvendig blodoverføring — ikke bare for Jehovas vitner, men for pasienter i sin alminnelighet. Alle pasienter nyter godt av en større selvbestemmelsesrett i en hel rekke helsespørsmål, takket være vitnenes arbeid som et ledd i en større kamp for pasientrettighetene. Og frihetens sak er blitt fremmet, både den generelle frihet og spesielt religionsfriheten, som følge av vitnenes innbitte motstand mot forsøk på å tvinge dem til å gjøre noe som er uforenelig med deres religiøse overbevisning.»

All denne virksomheten som sykehuskontaktutvalgene utfører, innebærer kanskje ikke en direkte forkynnelse av det gode budskap om Guds rike. Men deres virksomhet imøtegår i høy grad en direkte utfordring av vår tilbedelse i forbindelse med det som det styrende råd i det første århundre kalte en av de «nødvendige ting» ved vår hellige tjeneste. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Det er imidlertid interessant å merke seg at våre frimodige, men verdige bestrebelser på å kommunisere har åpnet veien for at noen leger har reagert positivt på Rikets budskap. Flere medlemmer av sykehuskontaktutvalgene har startet bibelstudier med leger de har truffet gjennom virksomheten i utvalget. To av disse legene ble nylig døpt.

Ordningen med sykehuskontaktutvalg hjelper altså Jehovas vitner til å adlyde Jehovas fullkomne lov om at de må avholde seg fra blod, slik at de kan bevare sin ulastelighet samtidig som de får nødvendig legehjelp. (Salme 19: 8) Det er virkelig blitt gjort store framskritt når det gjelder å bygge bro over den kløften som en gang fantes. Leger og sykehus er nå bedre informert om hvordan de kan gi medisinsk behandling uten blodoverføring. Dermed oppnår man det som både pasienter, slektninger, medtroende og sykehuspersonell ønsker — at pasienten skal bli frisk igjen. — Skrevet av sykehusinformasjonstjenesten ved Selskapet Vakttårnets internasjonale hovedkontor.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Medlemmer av et sykehuskontaktutvalg snakker med en lege

[Bilde på side 26]

«Familieomsorg»