Kristne igjen stilt for Jerusalems høyesterett

AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I ISRAEL

JESUS stod for Sanhedrinet, den høyeste domstolen i Jerusalem, og risikerte å bli dømt til døden. Til tross for dette presset representerte han fryktløst Guds rike. (Matteus 26: 57—68) Bare noen uker etter rettssaken mot Jesus stod hans nærmeste etterfølgere for den samme domstolen. Der avla de et kraftfullt vitnesbyrd om Guds rike og dets utnevnte konge. — Apostlenes gjerninger 4: 5—21.

Noen dager senere, da apostlene på nytt ble ført fram for Sanhedrinet, tok saken en uventet vending. Til tross for et voldsomt press fra sine kolleger tok Gamaliel, et av de høyest ansette medlemmene av domstolen, til orde og forsvarte Jesu disipler. På grunn av hans overraskende inngripen ble apostlene løslatt. — Apostlenes gjerninger 5: 27—42.

Disse rettssakene fant sted som en oppfyllelse av Jesu ord i Matteus 10: 16—18: «Se, jeg sender dere ut som sauer blant ulver; . . . de skal overgi dere til lokale domstoler, . . . dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» Selv om Jesu etterfølgere ofte ble misforstått, ble de godt kjent i hele Israel. Flere tusen jøder i det første århundre tok imot Jesu budskap. (Apostlenes gjerninger 4: 4; 6: 7) Alt dette var et resultat av at Jesu jødiske disipler forkynte nidkjært, også når de fryktløst stod for retten.

I dagens Israel er det forholdsvis få som kjenner til Jehovas vitner, som for tiden teller under 500 i dette landet med fem millioner innbyggere. I 1993 førte imidlertid en sak som gjaldt en ungdom som er et av Jehovas vitner, til at deres virksomhet fikk mye publisitet. Det ble også kastet lys over en unik forbindelse mellom jødenes og Jehovas vitners historie, nemlig at begge grupper har vært utsatt for fordommer og forfølgelse.

Hvordan oppstod tvisten?

Ariel Feldman, en 17 år gammel jøde som har flyttet fra Russland til Israel, og som bor i Haifa, utmerket seg på skolen og var godt likt både av lærerne og av de andre elevene.

Som følge av uformell forkynnelse på gaten under Golfkrigen begynte Ariel og de andre i familien hans å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Ariel foretok en grundig undersøkelse og sammenlignet jødedommens lære med de bibelske forklaringene han fikk av Jehovas vitner. Han tok sitt studium av Bibelen alvorlig og gjorde raske framskritt, og han ble den første i familien som ble døpt som et av Jehovas vitner.

Dette grep ikke forstyrrende inn i skolearbeidet hans. Men i det siste skoleåret ble det besluttet at elevene skulle delta i et prøveprosjekt som gikk ut på å forberede dem til militærtjenesten. Opplæringen ble gitt av soldater, og den innbefattet øvelser i kampstillinger og kampteknikker. Ariel mente at det å delta aktivt i kurset ville innebære at han krenket sin samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen, og sitt nøytrale standpunkt som et av Jehovas vitner, så han prøvde å forklare sitt standpunkt for rektor. (Jesaja 2: 2—4) Han forklarte respektfullt at han ikke kunne handle i strid med sin tro, men var villig til å delta i et hvilket som helst annet skolearbeid i løpet av den tiden kurset varte.

Rektor hadde vist ham en viss forståelse tidligere, men dette mente hun var å be om for mye. Hun gav ham et ultimatum: Enten deltok han aktivt i den premilitære opplæringen, eller så ville han bli utvist fra skolen. Ariel kunne ikke krenke sin samvittighet. Den 31. januar 1993, bare et par måneder før de avsluttende eksamenene, ble han formelt utvist fra skolen uten å få tilbud om noe alternativ.

Støtte fra uventet hold

Ariel vendte seg til den israelske borgerrettighetsforeningen. Den var villig til å engasjere seg i saken og tilbød fri rettshjelp. Den jødiske staten Israel i moderne tid er et demokrati. Landet har ingen grunnlov som garanterer individets rettigheter, men den israelske uavhengighetserklæringen forsvarer religions- og samvittighetsfrihet. Det forelå ingen juridisk presedens i Israel angående utvisning fra skolen av religiøse grunner.

Avisene begynte å interessere seg for saken. I samsvar med råd fra en juridisk rådgiver unnlot Ariel å gi intervjuer til journalister. Han foretrakk å få saken prøvd i retten framfor i massemediene. Skolens rektor var derimot snar til å prøve å rettferdiggjøre sin handlemåte i et intervju. I avisen Hadashot for 9. februar 1993 hevdet hun ikke bare at elevens religiøse standpunkt var en hån mot staten Israel og alle som elsker den; hun benyttet også anledningen til å ta til orde mot Jehovas vitner som organisasjon. Hun sa: «Deres virksomhet er fordekt, sjofel, listig. De har sine fangarmer ute og får tak i de svake.»

Mange israelere forstod at rektors syn var preget av fordommer. Intervjuet foruroliget særlig Tom Segev, en israelsk historiker og journalist som har forsket mye på holocaust. Uttalelsene minnet ham om den holdningen som noen i Nazi-Tyskland la for dagen da de på grunnlag av falske anklager mot jødene lot sine fordommer få utløp i en av historiens verste og mest omfattende forbrytelser. Segev mente at den største trusselen mot den israelske stat ikke lå i den unge elevens samvittighetsfulle standpunkt, men i det dårlige eksempel skolens rektor var ved å være så intolerant. Han følte seg tilskyndt til å skrive en artikkel hvor han forsvarte Jehovas vitners rettigheter. (Se rammen på side 15.)

I kjølvannet av Segevs artikkel var det også andre som uttalte seg. En innbygger i Jerusalem som hadde vært fange i en konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig fordi han var jøde, skrev et brev til redaktøren og fortalte om den gode oppførselen blant Jehovas vitner som satt i den samme leiren fordi de nektet å tjene i den tyske hæren.

Fordi det unge vitnet ikke ville gi intervjuer, vendte journalistene seg til andre i menigheten. Disse kommenterte ikke Ariels sak før den skulle opp i retten, men de hadde ingenting imot å fortelle om Jehovas vitners tro og deres virksomhet i Israel. Det førte til en rekke positive artikler i israelsk presse og resulterte også i et intervju i radioen med en av de eldste. Mange hørte om Jehovas vitner for første gang på grunn av denne publisiteten.

I retten i Jerusalem

Borgerrettighetsforeningens kontor i Haifa prøvde gjentatte ganger å resonnere med rektoren og skolestyret og dessuten utdanningsdepartementet i Jerusalem, men fikk hver gang et lite tilfredsstillende svar. Den 11. mars 1993 brakte man saken inn for høyesterett i Jerusalem på vegne av Ariel Feldman.

Det ble bestemt at det skulle holdes et rettsmøte for å fatte en midlertidig beslutning i saken den 15. mars 1993. Advokater fra den israelske borgerrettighetsforeningen representerte Ariel i saken mot skolestyret, skolens rektor og Haifa kommune. Det var tre høyesterettsdommere som ledet rettsmøtet.

Statens advokat la fram det syn at skolens myndighet ville bli undergravd hvis eleven fikk «diktere» hvilke timer han skulle og ikke skulle delta i. På vegne av sine klienter la han ned påstand om støtte for deres avgjørelse, som gikk ut på at eleven ikke under noen omstendighet skulle få sette sin fot på skolens eiendom igjen.

Advokatene fra borgerrettighetsforeningen la fram det syn at skolen hadde krenket en grunnleggende rett til religions- og samvittighetsfrihet i sin behandling av saken. Dommerne stilte spørsmål om Jehovas vitners lære for å kunne forstå grunnen til den unge elevens standpunkt. Gjennom saksdokumentene hadde de også fått mye informasjon om lignende saker verden over hvor høyesterettsdommer hadde gått i Jehovas vitners favør.

I domspremissene sa dommerne at begge parter forfektet et prinsipp, men under sin vurdering av saken hadde de kommet til at det så avgjort var eleven som ville bli den mest skadelidende part ved ikke å få medhold. Dommerne gav uttrykk for vantro over rektors og skolestyrets fremtreden i saken og gav dem ti dagers frist til å gi en skriftlig forklaring på sin handlemåte. Retten utstedte en beslutning om at Ariel Feldman inntil videre skulle få adgang til skolen igjen, så han kunne fullføre skoleåret, og at han ikke skulle hindres i å ta de avsluttende eksamenene.

Det endelige rettsmøtet skulle finne sted den 11. mai 1993, men da det var bare noen dager igjen, omgjorde skolestyret sin beslutning. Resultatet var at det endelige rettsmøtet ble avlyst, de prinsipielle spørsmålene ble aldri endelig avgjort i retten, og det ble ikke dannet noen juridisk bindende presedens. Selv om spørsmålet dermed er åpent for fortsatt juridisk debatt, setter Jehovas vitner pris på den rimelige holdningen som dommerne i den israelske høyesterett viste.

Hva vi har lært av saken

Helt fra Jesu tid av har Jehovas vitner møtt motstand og fordommer som har ført til at de er blitt stilt for den høyeste domstolen i mange land. Slike saker viser seg å utgjøre ’et vitnesbyrd for nasjonene’. (Matteus 10: 18) Også når Jehovas vitner er få i antall i et land, kan Jehova sørge for at hans navn blir kjent vidt og bredt. Og akkurat som i det første århundre, da et respektert medlem av Sanhedrinet, Gamaliel, overraskende grep inn, kan Gud også i vår tid sørge for at hans folk får støtte fra uventet hold.

[Ramme på side 15]

«Hva en rektor vet om Jehovas vitner»

(Utdrag av Tom Segevs artikkel i avisen Haʼaretz, 12. februar 1993)

«I dette landet, som har alt, er det også noen israelske Jehovas vitner. De er ikke mange, og det er ikke mange som har hørt om dem, selv om de i Israel, som i alle andre land, prøver å vinne tilhengere, både muntlig og ved hjelp av det skrevne ord. På en eller annen måte nådde de inn til denne eleven ved Hugim videregående skole. Fordi han antok bevegelsens lære, nektet han å delta i et premilitært treningsprogram på skolen. Rektor gikk ikke med på å frita ham for disse timene. Hvis jeg har forstått henne rett, betrakter hun ham som en trussel mot sionismens framtid. Tidligere i uken sa hun til meg: ’Vi er en sionistisk skole, vi lærer barna lojalitet mot staten og nasjonen.’ . . .

Rina Shmueli ved borgerrettighetsforeningens kontor i Haifa prøvde å overtale rektor til å innrømme eleven retten til å følge sin samvittighet og frita ham for det premilitære treningsprogrammet; det kunne ha blitt en meget passende leksjon i toleranse og demokrati. Men hun stod på sitt. Hun er av den oppfatning at vi har å gjøre med en farlig sekt som vinner sine medlemmer ved å forlede dem. . . .

Dette minnet meg om noe som ikke var så bra, så jeg ringte rektoren og spurte henne hva hun egentlig visste om Jehovas vitner. Hun svarte at hun ikke visste særlig mye, men at hun hadde hørt at de også er aktive i andre land; hun hadde selv møtt noen av dem i Canada og Tyskland. Jeg spurte henne om hun visste hva de hadde gjort med dem i Tyskland. ’Det vet jeg ikke, og jeg vil heller ikke vite det,’ svarte rektor.

Det kan hende at Hugim videregående skole har et bibliotek, og kanskje biblioteket inneholder The Encyclopedia of the Holocaust, redigert av Israel Gutman. Hvis de ikke har et eksemplar, bør de kjøpe et. Under overskriften ’Oppriktige bibelstudenter’ vil rektor kunne lese at nazistene sendte Jehovas vitner i konsentrasjonsleirer.»