Afrikas flygende juveler

Av Våkn opp!s medarbeider i Kenya

DEN afrikanske savannen ligger tørr og brunsvidd under den stekende solen ved ekvator. Vi kjemper oss fram mellom grener og buskas med krokete torner.

Plutselig blir vi stående urørlige. Vår oppmerksomhet er blitt fanget av et glimt av imponerende fargeprakt. På en blomstrende akasiegren lander en liten fugl som har så strålende farger at det ser ut som den har stukket selve solen inn mellom de små fjærene sine. Denne vingete juvelen har med rette fått navnet solfugl.

Metalliske speil

Det finnes over hundre arter av solfugler. De fleste hører hjemme i det tropiske Afrika, mens andre lever i Asia, i Australia eller på stillehavsøyene. Disse vakre og forskjelligartede fuglene reflekterer solen som små metalliske speil, så fjærdrakten spiller i alle regnbuens farger: nyanser av rødt, kobberrødt, gult, blått og grønt.

Solfuglene blir vanligvis sammenlignet med kolibriene i Amerika. I likhet med kolibriene har de vakre farger og lever av nektar. De er derimot større enn kolibriene og mangler flygeferdighetene til sine nordamerikanske motstykker.

Vanligvis får solfuglene tak i nektar ved å slå seg ned på en blomst og stikke det lange, buede nebbet dypt ned i blomsterkronen. Men hvis en rørformet krone er for lang til at solfuglene rekker ned til nektaren, kan det være at de ganske enkelt hakker hull i kronens nedre del for å få tak i det dyrebare innholdet. De lever også av insekter som de plukker fra blomstene og fra løvverk i nærheten.

Hannene er dessuten dyktige sangere. Repertoaret varierer fra et tynt metallisk tssp hos praktsolfuglen til det vakre tsik-tsik-tsik-tsik-tsit tri-tri-turrrr hos johnstonsolfuglen i Øst-Afrika. Ofte er det sangen som gjør at man blir oppmerksom på fuglene i det tette buskaset. Men så snart man har fått øye på dem, er de ganske lette å se mot de afrikanske gresslettenes tørre, brune bakgrunn.

Arbeidsom, men uten fargeprakt

Mens hannen er en fryd å se og høre på, er hunnen mindre og har nokså matte farger. Hun blir derfor ofte oversett av fuglekikkere og fotografer. Faktisk blir hun vanligvis bare lagt merke til når hun er i følge med en hann. Men det hunnen mangler i fargeprakt, tar hun rikelig igjen i arbeidsomhet.

Som regel er det hunnen som bygger reiret og tar seg av mesteparten av arbeidet med å fø opp ungene. Mens hun er travelt opptatt med de daglige gjøremålene i reiret, holder hannen vakt, klar til å jage bort inntrengere fra reirområdet.

Hengende reir

Solfuglenes reir kan neppe sies å være særlig vakre. Ofte ser de ikke ut som stort annet enn en samling rusk og rask som er blåst sammen av vinden og blitt hengende fast i en akasietorn. De ligner en dinglende, dråpeformet sokk og er laget av sammenflettede eller sammenfiltrede plantefibrer som holdes sammen av spindelvev. Utsiden av reiret er dekorert med små kvister, dødt løv, biter av lav og kanskje et dinglende frøhus eller to i tillegg.

På innsiden er reiret fôret med planter, gress, fjær og annet mykt materiale. Inngangen er et lite hull på den ene siden, i nærheten av toppen. Hunnen er ofte alene om rugingen. Når hun sitter i det pæreformede reiret, kan man som regel se det lange, buede nebbet hennes stikke ut av reiråpningen. Hun legger ett eller to egg, som klekkes etter omkring 14 dager. Når ungene forlater reiret, har de alltid den samme matte fjærdrakten som moren. Men etter hvert som hannene nærmer seg kjønnsmoden alder, begynner de å få de strålende fargene som sørger for at de lever opp til navnet solfugler.

Solfuglene utgjør bare ett av mange eksempler på den rikdom og variasjon som er frambrakt av en intelligent Konstruktør. Deres vakre farger og instinktive atferd gir oss større verdsettelse av Ham som har skapt dem. Solfuglene er derfor blant dem som Bibelen gir denne befalingen: «Lovpris Jehova fra jorden, . . . dere kryp og vingete fugler.» «Alt som puster — la det lovprise Jah.» (Salme 148: 7, 10; 150: 6) Disse flygende juvelene i Afrika burde anspore oss alle til å lovprise den kjærlige Skaper som dannet dem.