En stor familie i Afrika i en vanskelig tid

Fortalt Av Carmen Mcluckie

Året var 1941. Den annen verdenskrig raste. Jeg var en 23 år gammel mor fra Australia som satt fengslet i Gwelo i Sør-Rhodesia (nå Gweru i Zimbabwe) med min fem måneder gamle datter. Mannen min satt i fengsel i Salisbury (nå Harare). De andre barna våre — som var to og tre år gamle — ble tatt hånd om av mine to tenåringsstebarn. La meg fortelle hvordan jeg hadde havnet i denne situasjonen.

JEG bodde sammen med mor og far i Port Kembla, omkring fem mil sør for Sydney i Australia. I 1924 fikk mor besøk av Clare Honisett, og hun vakte mors interesse for Bibelens lære ved å spørre henne om hun forstod betydningen av Fadervår. Clare forklarte hva det betydde å hellige Guds navn, og så fortalte hun at det var Guds rike som skulle gjennomføre Guds vilje på jorden. (Matteus 6: 9, 10) Mor var forbløffet. Til tross for fars motstand begynte mor å fordype seg i slike bibelske sannheter.

Kort tid senere flyttet vi til en forstad til Sydney. Derfra måtte mor og jeg gå omkring fem kilometer for å komme på møtene til bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Far ble aldri et av Jehovas vitner, men han tillot at det ble ledet bibelstudier hjemme hos oss. To av brødrene hans — Max og Oscar Seidel — ble Jehovas vitner, og det gjorde også noen av Max’ familiemedlemmer og dessuten min yngre bror, Terry, og min yngre søster, Mylda.

I 1930 kjøpte Selskapet Vakttårnet en 52 fots seilbåt, som senere fikk navnet «Lightbearer». I to år var denne båten ankret opp ved den ene enden av eiendommen vår ved elven Georges. Der ble den reparert, slik at den kunne brukes av Jehovas vitner når de skulle forkynne på øyene i Indonesia. Min søster Coral og jeg gjorde noen ganger rent i lugaren og på dekket, og det hendte vi lånte topplanternen når vi skulle fange reker.

Til Afrika, og ekteskap

I midten av 1930-årene var det nedgangstider i Australia, og mor og jeg drog til Sør-Afrika for å se om det var mulig for familien vår å slå seg ned der. Vi hadde med oss et introduksjonsbrev fra Jehovas vitners avdelingskontor i Australia til George Phillips, som da førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i det sørlige Afrika. George møtte oss på havnen da skipet vårt anløp Cape Town. Han hadde Selskapet Vakttårnets bok Rikdom stukket under armen for at vi skulle vite hvem han var. Samme dag, den 6. juni 1936, presenterte han oss for de fem medlemmene av avdelingskontorets stab, deriblant en som het Robert A. McLuckie.a Før året var omme, hadde Bertie — som vi alle kalte ham — og jeg giftet oss.

Berties oldefar, William McLuckie, kom fra Paisley i Skottland til Afrika i 1817. På sine første reiser ble William kjent med Robert Moffat, som utviklet et skriftsystem for tswana og oversatte Bibelen til dette språket.b På den tiden var William og hans partner, Robert Schoon, de eneste hvite menn som Mzilikazi, en framstående kriger i den berømte zuluhøvdingen Shakas hær, stolte på. Derfor var William og Robert de eneste hvite som fikk komme inn i Mzilikazis kraal, hvor byen Pretoria i Sør-Afrika nå ligger. Senere ble Mzilikazi en statsmann, og på midten av 1800-tallet samlet han mange stammer til et sentralisert afrikansk rike.

Da jeg traff Bertie, var han enkemann og hadde en tolv år gammel datter, Lyall, og en elleve år gammel sønn, Donovan. Bertie hadde lært sannheten å kjenne i 1927, noen måneder etter at hans kone, Edna, døde. I de ni årene som fulgte, forkynte han det gode budskap om Guds rike på øyene Mauritius og Madagaskar og dessuten over hele Nyasaland (nå Malawi), Portugisisk Øst-Afrika (nå Mosambik) og Sør-Afrika.

Noen måneder etter at Bertie og jeg hadde giftet oss, flyttet vi og Lyall og Donovan til Johannesburg, hvor det var lettere for Bertie å få seg arbeid. En tid var jeg pioner, som heltidsforkynnerne blant Jehovas vitner blir kalt. Så ble jeg gravid. Det var Peter som meldte sin ankomst.

Vi flytter til Sør-Rhodesia

Etter en tid spurte Berties bror Jack oss om vi ville samarbeide med ham i forbindelse med et gullgruveforetagende i nærheten av Filabusi i Sør-Rhodesia. Bertie og jeg drog dit sammen med Peter, som da var blitt ett år gammel, mens mor midlertidig tok seg av Lyall og Donovan. Da vi kom til elven Mzingwani, hadde den gått over sine bredder, og vi måtte krysse den i en kasse som ble trukket på en kabel som var strukket fra den ene siden av elven til den andre. Jeg var seks måneder på vei med Pauline og måtte holde Peter tett inntil meg. Jeg var vettskremt, særlig når kabelen nesten berørte vannet midt ute i elven. Dessuten var det midt på natten, og regnet øste ned. Etter at vi hadde krysset elven, måtte vi gå en kilometer eller to for å nå fram til huset til en av slektningene våre.

Senere leide vi et gammelt, enetasjes hus som hadde vært utsatt for kraftige angrep av termitter. Vi hadde ikke så mange møbler — noen av dem laget vi av kasser som hadde vært brukt til å oppbevare dynamitt og lunter i. Pauline var mye syk på grunn av krupp, og vi hadde ikke råd til medisiner. Jeg var helt fortvilt, men vi var takknemlig for at Pauline overlevde hver gang hun fikk et anfall.

Både Bertie og jeg blir fengslet

Én gang i måneden drog vi til byen Bulawayo, omkring åtte mil borte, for å selge gullet vårt til banken. Vi drog også til Gwanda, en liten by som lå nærmere Filabusi, for å kjøpe mat og delta i tjenesten. I 1940, året etter at den annen verdenskrig hadde brutt ut, ble forkynnelsesarbeidet forbudt i Sør-Rhodesia.

Ikke lenge etter ble jeg arrestert mens jeg forkynte i Gwanda. Jeg ventet da mitt tredje barn, Estrella. Mens ankesaken min var under behandling, ble Bertie arrestert fordi han hadde forkynt, og han ble fengslet i Salisbury, over 30 mil fra der hvor vi bodde.

Slik var situasjonen på det tidspunktet: Peter lå på sykehuset i Bulawayo med difteri, og det var tvilsomt om han ville overleve. Jeg hadde nettopp nedkommet med Estrella, og en venn hadde hentet meg på sykehuset og tatt meg med til Bertie i fengselet for at han skulle få se sin nye datter. Senere, da anken min ble avvist, var en velstående indisk butikkinnehaver så vennlig å betale kausjonen for meg. Etter en tid kom tre politimenn til gruven for å arrestere meg. De gav meg et valg: Jeg kunne enten ta med meg min fem måneder gamle datter i fengselet eller overlate henne til våre to tenåringer, Lyall og Donovan. Jeg bestemte meg for å ta henne med meg.

Jeg ble satt til å reparere tøy og å vaske. Det ble dessuten sørget for en barnepike som skulle ta seg av Estrella. Det var en ung kvinne som het Matossi, som var dømt til livsvarig fengsel for å ha drept mannen sin. Matossi gråt da jeg ble løslatt, for da kunne hun ikke ta seg av Estrella mer. Den kvinnelige fengselsbetjenten tok meg med hjem og gav meg lunsj, og så satte hun meg på toget for at jeg skulle besøke Bertie i fengselet i Salisbury.

Mens Bertie og jeg satt i fengsel, var det Lyall og Donovan som tok seg av de små, Peter og Pauline. Donovan var bare 16 år gammel, men han fortsatte med gruvedriften vår. Da Bertie ble løslatt, bestemte vi oss for å flytte til Bulawayo, ettersom gruvedriften ikke gikk så bra. Han fikk jobb i jernbanen, og jeg brukte mine nye ferdigheter som syerske for å spe på inntekten.

Berties jobb som klinker ved jernbanen ble ansett for å være så viktig at han ble fritatt for militærtjeneste. I løpet av krigsårene kom ti—tolv hvite Jehovas vitner i Bulawayo sammen på møter i det lille huset vårt, som var så lite at det hadde bare ett soverom. Noen av våre fargede brødre og søstre kom sammen et annet sted i byen. Men nå er det over 46 menigheter i Bulawayo, og de består av både fargede og hvite Jehovas vitner.

Vår tjeneste i etterkrigstiden

Etter krigen bad Bertie jernbaneselskapet om å bli overflyttet til Umtali (nå Mutare), en vakker by ved grensen til Mosambik. Vi ønsket å tjene der hvor det var større behov for Rikets forkynnere, og Umtali så ut til å være et perfekt sted, ettersom det ikke var noen Jehovas vitner der. I løpet av den korte tiden vi var der, ble familien Holtshauzen, som bestod av far og mor og fem sønner, Jehovas vitner. Nå er det 13 menigheter i byen.

I 1947 drøftet vi som familie om det var mulig for Bertie å begynne i pionertjenesten igjen. Lyall, som hadde vært pioner i Sør-Afrika, støttet denne tanken. Donovan var pioner i Sør-Afrika på den tiden. Men da avdelingskontoret i Cape Town fikk høre at Bertie hadde lyst til å begynne som pioner igjen, bad de ham i stedet om å åpne et litteraturlager i Bulawayo. Han sluttet derfor i jernbaneselskapet, og vi flyttet tilbake til Bulawayo. Kort tid senere kom de første misjonærene som ble sendt til Sør-Rhodesia, til Bulawayo, deriblant Eric Cooke, George og Ruby Bradley, Phyllis Kite og Myrtle Taylor.

I 1948 besøkte Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets tredje president, og hans sekretær, Milton G. Henschel, Bulawayo. De sørget for at litteraturlageret ble et avdelingskontor med bror Cooke som avdelingstilsynsmann. Året etter ble vår datter Lindsay født. Så, i 1950, ble avdelingskontoret flyttet til Salisbury, hovedstaden i Sør-Rhodesia, og vi flyttet også dit. Vi kjøpte et stort hus hvor vi kom til å bo i mange år. Det bodde alltid pionerer og besøkende hos oss, så huset ble kjent som McLuckie hotell.

I 1953 overvar Bertie og jeg Jehovas vitners internasjonale stevne på Yankee Stadium i New York. Det var en uforglemmelig opplevelse! Fem år senere, i 1958, var Lyall, Estrella, Lindsay og 16 måneder gamle Jeremy med oss på det store åtte dager lange internasjonale stevnet på Yankee Stadium og det nærliggende Polo Grounds. Et rekordhøyt antall på over en kvart million var til stede under det offentlige foredraget den siste dagen.

Et nytt forkynnelsesoppdrag

Bertie hjalp til ved avdelingskontoret i Salisbury i 14 år, men så bestemte vi oss for å tjene på Seychellene, hvor det var større behov. Vi solgte huset og møblene og pakket resten av eiendelene våre i en Opel stasjonsvogn. Med Lindsay og Jeremy, som var henholdsvis tolv og fem år gamle, kjørte vi 300 mil på fryktelig humpete grusveier gjennom Nord-Rhodesia (nå Zambia), Tanganyika (nå en del av Tanzania) og Kenya og kom til slutt til havnebyen Mombasa.

Det var uutholdelig varmt i Mombasa, men det var nydelige strender der. Vi lot bilen stå hos et Jehovas vitne i byen og la ut på den tre dager lange båtreisen til Seychellene. Da vi kom fram, ble vi tatt imot av Norman Gardner, en mann som et av Jehovas vitner i Dar-es-Salaam i Tanganyika hadde forkynt en del for. Han ordnet det slik at vi fikk leie et hus som var blitt brukt av politiet mens det bevoktet den gresk-ortodokse erkebiskopen Makarios, som var blitt forvist fra Kypros i 1956 fordi han angivelig hadde hatt kontakt med den kypriotiske terroristbevegelsen.

Huset vårt lå isolert til, så etter en måned flyttet vi til et hus ved stranden i byen Beau Vallon. Der innbød vi folk til foredrag som Bertie holdt på verandaen vår. Vi begynte å studere Bibelen med familien Bindschedler, og noen måneder senere døpte Bertie mannen og kona og adoptivdatteren deres og dessuten Norman Gardner og hans kone. Vi drog også med Norman i båten hans til øya Cerf, hvor Bertie stod i et naust og holdt bibelske foredrag.

Etter at vi hadde vært på Seychellene i omkring fire måneder, sa politisjefen at vi måtte slutte å forkynne, ellers ville vi bli utvist. Økonomien var dårlig, og jeg var gravid igjen. Vi bestemte oss for å fortsette vår offentlige forkynnelse. Vi skjønte jo at vi kom til å reise snart likevel. Og da den neste båten fra India kom omkring en måned senere, ble vi utvist.

En farefull hjemreise

Vi hentet bilen vår så snart vi kom til Mombasa, og drog sørover på den sandete veien langs kysten. Da vi kom til Tanga, skar motoren seg. Det stod dårlig til med økonomien, men en slektning av oss og et annet Jehovas vitne hjalp oss ut av knipen. Mens vi var i Mombasa, tilbød en bror seg å støtte oss økonomisk hvis vi ville reise nordover til Somalia for å forkynne. Men jeg var ikke bra, så jeg ville bare komme meg hjem igjen til Sør-Rhodesia.

Vi drog fra Tanganyika til Nyasaland og nedover langs den vestlige bredden av Nyasasjøen, som nå kalles Malawisjøen. Jeg ble så syk at jeg bad Bertie om å dumpe meg i veikanten så jeg kunne dø! Vi var i nærheten av byen Lilongwe, og han kjørte meg til sykehuset der. Jeg fikk morfin, og det hjalp meg litt. Ettersom jeg var ute av stand til å fortsette turen med bil, kjørte Bertie og barna videre omkring 40 mil til Blantyre. En slektning sørget for at jeg kunne ta fly dit noen dager senere og treffe dem der. Jeg tok fly videre fra Blantyre og tilbake til Salisbury, og Bertie og barna la ut på resten av hjemturen med bil.

Så lettet vi var da vi alle kom trygt fram til datteren vår Pauline og mannen hennes i Salisbury! I 1963 ble det yngste barnet vårt, Andrew, født. Han var født med en defekt lunge, og man trodde ikke at han kom til å leve. Men det gjorde han heldigvis. Vi flyttet omsider til Sør-Afrika og slo oss ned i Pietermaritzburg.

Velsignet med en enestående familie

I 1995 sovnet Bertie fredelig inn; han var da 94 år gammel. Siden da har jeg bodd for meg selv i hjemmet vårt her. Men jeg er på ingen måte alene! Lyall og Pauline tjener Jehova sammen med familiene sine her i Sør-Afrika, ja, noen av barna deres bor her i Pietermaritzburg. Lindsay og familien hennes bor i California, og de er alle aktive Jehovas vitner. De to yngste barna våre, Jeremy og Andrew, har flyttet til Australia, hvor begge er lykkelig gift og tjener som eldste i sine respektive menigheter.

Alle de åtte barna våre har på et eller annet tidspunkt tatt del i pionertjenesten, og seks av dem har tjent ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Donovan ble uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead i februar 1951, og han tjente som reisende tilsynsmann i USA før han vendte tilbake til avdelingskontoret i Sør-Afrika for å arbeide der. Han er nå en kristen eldste i byen Klerksdorp, omkring 70 mil fra Pietermaritzburg. Estrella og hennes mann, Jack Jones, arbeider ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

Peter, min eldste sønn, var opptatt i heltidstjenesten i noen år, både i pionertjenesten og ved Vakttårnets avdelingskontor i Rhodesia. Men til min store sorg forlot han for noen år siden den kristne menighet.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, kan jeg si at jeg er svært glad for at jeg som tenåring drog til Afrika sammen med mor. Livet har riktignok ikke alltid vært så enkelt, men jeg har hatt det privilegium å kunne støtte mannen min og å oppdra en familie som har vært med på å gå foran i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike i det sørlige Afrika. — Matteus 24: 14.

[Fotnoter]

[Kart på sidene 22 og 23]

(Se den trykte publikasjonen)

SØR-AFRIKA

Cape Town

Pietermaritzburg

Klerksdorp

Johannesburg

Pretoria

ZIMBABWE

Gwanda

Bulawayo

Filabusi

Gweru

Mutare

Harare

ZAMBIA

MOSAMBIK

MALAWI

Blantyre

Lilongwe

TANZANIA

Dar-es-Salaam

Tanga

KENYA

Mombasa

SEYCHELLENE

SOMALIA

[Bilde på side 20]

Sammen med Peter, Pauline og Estrella før Estrella og jeg kommer i fengsel

[Bilde på side 21]

Lyall og Donovan foran huset vårt i nærheten av Filabusi

[Bilde på side 23]

Bertie, Lyall, Pauline, Peter, Donovan og meg i 1940

[Bilde på side 24]

Carmen og fem av barna hennes (fra venstre med urviserne): Donovan da han var på Gilead i 1951, og Jeremy, Lindsay, Estrella og Andrew i dag