Chlodvigs dåp — 1500 år med katolisisme i Frankrike

«I PAVENS navn, drønn!» Disse ordene stod skrevet på en vegg rett ved en hjemmelaget, ubrukelig bombe som ble funnet i en fransk kirke som pave Johannes Paul II skulle besøke i september 1996. Dette var et ekstremt eksempel på motstanden mot hans femte besøk på det franske fastlandet. Ikke desto mindre kom omkring 200 000 mennesker til den franske byen Reims for sammen med paven å feire at det i 1996 var 1500 år siden den frankiske kongen Chlodvig gikk over til katolisismen. Hvem var denne kongen? Hvorfor er hans dåp blitt kalt Frankrikes dåp? Og hvorfor ble markeringen til minne om den årsak til strid?

Romerrikets makt avtar

Chlodvig ble født omkring 466 e.v.t. Han var sønn av Childerik I, som var konge over de saliske frankerne, en germansk stamme. Etter at de saliske frankerne var blitt beseiret av romerne i 358, hadde de fått lov til å slå seg ned i det området som nå utgjør Belgia, på betingelse av at de forsvarte grensen og bidrog med soldater til den romerske hær. Den nære kontakten med den gallisk-romerske lokalbefolkningen førte gradvis til at disse frankerne ble romanisert. Childerik I var alliert med romerne og kjempet mot innfall fra andre germanske stammer, for eksempel visigoterne (også kjent som vestgoterne) og sakserne. På den måten oppnådde han anerkjennelse hos den gallisk-romerske befolkningen.

Den romerske provinsen Gallia strakte seg fra Rhinen i nord til Pyreneene i sør. Etter at den romerske feltherren Aetius døde i 454, oppstod det et maktpolitisk tomrom. Og da Romulus Augustulus — den siste keiseren i Roma — ble avsatt i 476 og det vestromerske rike falt, ble det stor politisk ustabilitet i området. Gallia ble som en moden fiken, klar til å bli plukket av en av de stammene som hadde slått seg ned innenfor provinsens grenser. Det er ikke så overraskende at Chlodvig, etter å ha overtatt tronen etter faren, prøvde å utvide grensene for sitt rike. I 486 beseiret han Romas siste representant i Gallia i et slag i nærheten av byen Soissons. Denne seieren gav ham kontroll over hele området mellom elven Somme, i nord, og elven Loire, i de sentrale og vestlige delene av Gallia.

Mannen som ble en stor konge

I motsetning til andre germanske stammer var frankerne fortsatt hedninger. Chlodvig giftet seg imidlertid med den burgundiske prinsessen Clotilde, som skulle komme til å øve sterk innflytelse på ham. Clotilde, som var glødende katolikk, var utrettelig i sine forsøk på å omvende mannen sin. Ifølge kirkelederen og historikeren Gregor fra Tours, som levde på 500-tallet, var det i 496 — under slaget mot alemannerne ved Tolbiac (nå Zülpich i Tyskland) — at Chlodvig lovte at han skulle bli en kristen hvis Clotildes Gud gav ham seier. Det var på nære nippet at Chlodvigs tropper hadde lidd nederlag, men den alemanniske kongen ble drept, og hæren hans kapitulerte. Chlodvig var overbevist om at det var Clotildes Gud som hadde gitt ham seier. Ifølge tradisjonen ble Chlodvig døpt av sankt Remigius i Reims-katedralen den 25. desember 496. Men noen mener det er mer sannsynlig at dåpen fant sted i 498 eller 499.

Chlodvigs forsøk på å erobre Burgund i sørøst mislyktes. Men hans felttog mot visigoterne ble kronet med hell da han i 507 beseiret dem i slaget ved Vouillé, i nærheten av Poitiers. Denne seieren gav ham kontroll over det meste av det sørvestlige Gallia. Som en anerkjennelse av seieren fikk Chlodvig et ærefullt konsulembete av Anastasios, keiseren i det østromerske rike. Han fikk således høyere rang enn de andre vestromerske kongene, og i den gallisk-romerske befolkningens øyne var han områdets rettmessige hersker.

Etter at Chlodvig hadde underlagt seg de frankerne som bodde i områdene øst for Rhinen, gjorde han Paris til sin hovedstad. I de siste årene av sitt liv befestet han sitt kongedømme ved å gi folket en skreven lovsamling, den saliske lov, og ved å innkalle til et kirkemøte i Orléans som skulle avklare forholdet mellom kirke og stat. Da han døde, sannsynligvis den 27. november 511, var han enehersker over tre fjerdedeler av Gallia.

Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica omtaler Chlodvigs omvendelse til katolisismen som «et avgjørende øyeblikk i Vest-Europas historie». Hvorfor tillegges denne hedenske kongens omvendelse så stor betydning? Det har å gjøre med at Chlodvig valgte katolisismen i stedet for arianismen.

Striden med arianerne

Omkring 320 begynte Arius, en prest i Alexandria i Egypt, å spre radikale oppfatninger om treenigheten. Arius benektet at Sønnen var av samme essens eller substans (vesen) som Faderen. Sønnen kunne ikke være Gud eller likestilt med Faderen, ettersom Sønnen hadde en begynnelse. (Kolosserne 1: 15) Og Arius trodde at den hellige ånd var en person, men at den var underordnet både Faderen og Sønnen. Denne læren, som fikk mange tilhengere, vakte kraftig motstand innenfor kirken. På kirkemøtet i Nikaia i 325 ble Arius landsforvist og hans lære fordømt.a

Dette gjorde imidlertid ikke slutt på lærestriden. Den fortsatte i omkring 60 år, og skiftende keisere tok parti for enten det ene eller det andre synet. Så, i 392, gjorde keiser Theodosius I den ortodokse katolisisme med dens treenighetslære til statsreligion i Romerriket. Men goterne var i mellomtiden blitt omvendt til arianismen av Wulfila, en germansk biskop. Andre germanske stammer antok raskt denne formen for «kristendom».b

På Chlodvigs tid var den katolske kirke i Gallia i krise. De arianske visigoterne hadde forsøkt å undertrykke katolisismen ved å nekte å la biskoper som døde, bli erstattet av nye. Kirken ble dessuten rammet av to skismaer som dreide seg om pavedømmet, og i Roma tok prester fra forskjellige fraksjoner livet av hverandre. Dessuten hadde noen katolske skribenter framsatt den foruroligende tanke at verdens ende ville komme i år 500. På denne bakgrunn ble den seierrike frankiske kongens omvendelse til katolisismen betraktet som en betydningsfull begivenhet som innvarslet «helgenenes nye årtusen».

Men hvilke motiver hadde Chlodvig? Selv om man ikke kan utelukke at han hadde religiøse motiver, er det åpenbart at han også hadde politiske mål i tankene. Den overveiende del av den gallisk-romerske befolkningen var katolikker, og ved å velge katolisismen innyndet Chlodvig seg både hos dem og hos kirkens innflytelsesrike hierarki. Dette gav ham en desidert fordel framfor hans politiske rivaler. The New Encyclopædia Britannica sier at «hans erobring av Gallia ble en krig som frigjorde innbyggerne fra åket til de forhatte arianske kjetterne».

Hvordan var Chlodvig egentlig?

Under forberedelsene til minnehøytideligheten i 1996 omtalte Gérard Defois, erkebiskopen av Reims, Chlodvig som «symbolet på en veloverveid og ansvarsbevisst omvendelse». Men den franske historikeren Ernest Lavisse sa: «Omvendelsen forandret på ingen måte Chlodvigs karakter; evangeliets lære om mildhet og fred nådde ikke hans hjerte.» En annen historiker sa: «I stedet for å påkalle Odin påkalte han Kristus, men han forble den samme.» På linje med det som Konstantin hadde gjort etter sin såkalte omvendelse til kristendommen, gikk Chlodvig i gang med å styrke sitt herredømme ved systematisk å gjøre det av med alle rivaler til tronen. Han utryddet «så godt som alle sine slektninger».

Etter Chlodvigs død begynte man å dikte opp historier som skulle heve hans status fra en grusom kriger til en ansett helgen. Den beretningen som Gregor fra Tours skrev nesten 100 år senere, blir betraktet som et bevisst forsøk på å sidestille Chlodvig med Konstantin, den første romerske keiser som gikk over til «kristendommen». Og ved å hevde at Chlodvig var 30 år da han ble døpt, forsøker Gregor øyensynlig å sammenligne ham med Kristus. — Lukas 3: 23.

Legendedannelsen fortsatte på 800-tallet ved hjelp av Hinkmar, erkebiskopen av Reims. Dette var en tid da katedralene kaptes om å trekke til seg pilegrimer, og hensikten med Hinkmars biografi om sin forgjenger sankt Remigius var sannsynligvis å forbedre kirkens omdømme og forøke dens rikdom. I hans beretning kom en hvit due med en flaske med olje som Chlodvig ble salvet med da han ble døpt — tydeligvis en hentydning til det at Jesus ble salvet med hellig ånd. (Matteus 3: 16) Hinkmar slo fast at det eksisterte et nært bånd mellom Chlodvig, Reims og kongedømmet, og gjorde dermed framstillingen av Chlodvig som Herrens salvede troverdig.c

En omstridt feiring

Frankrikes tidligere president Charles de Gaulle sa en gang: «For meg begynner Frankrikes historie med Chlodvig, som ble valgt til Frankrikes konge av frankerne, som landet har fått navn etter.» Men det er ikke alle som ser det slik. Feiringen av 1500-årsjubileet for Chlodvigs dåp var omstridt. I dette landet, hvor kirke og stat har vært offisielt atskilt siden 1905, var det mange som kritiserte statens deltagelse i det de betraktet som en religiøs minnehøytidelighet. Da byrådet i Reims kunngjorde at det hadde vedtatt å dekke utgiftene til et podium som paven skulle benytte under sitt besøk, gikk en forening til rettssak og fikk vedtaket kjent grunnlovsstridig. Andre følte at kirken prøvde å påtvinge franskmennene sin lære og gjenvinne sin maktposisjon i samfunnet. Det oppstod enda flere vanskeligheter i forbindelse med minnehøytideligheten da Chlodvig ble framstilt som en forløper for det høyreekstreme partiet Nasjonal front og for fundamentalistiske katolske grupper.

Andre kritiserte minnehøytideligheten fra et historisk synspunkt. De sa at det ikke var Chlodvigs dåp som fikk innbyggerne i det frankiske rike til å gå over til katolisismen, for den gallisk-romerske befolkningen var allerede solid grunnfestet i denne religionen. Og de sa at hans dåp heller ikke avmerker staten Frankrikes fødsel. De mente at det ville være mer korrekt å tidfeste Frankrikes fødsel til 843, da Karl den stores rike ble delt, og med dette som utgangspunkt er det Karl den skallete — ikke Chlodvig — som var Frankrikes første konge.

1500 år med katolisisme

Hvordan står det til etter over 1500 år med katolisisme i Frankrike, som er blitt kalt «kirkens eldste datter»? Fram til 1938 hadde Frankrike det høyeste antall døpte katolikker i verden. Nå har fem andre land, deriblant Filippinene og USA, flere katolikker. Og selv om det er 45 millioner katolikker i Frankrike, er det bare 6 millioner som regelmessig går til messe. En fersk undersøkelse blant franske katolikker viser at 65 prosent «ikke tar hensyn til kirkens lære i seksuelle spørsmål», og at 5 prosent stiller seg «helt likegyldig» til Jesus. Da paven besøkte Frankrike i 1980, fikk lignende negative tendenser ham til å spørre: «Frankrike, har du holdt de løftene du gav da du ble døpt?»

[Fotnoter]

[Kart på side 27]

(Se den trykte publikasjonen)

SAKSERE

Rhinen

Somme

Soissons

Reims

Paris

GALLERE

Loire

Vouillé

Poitiers

PYRENEENE

VISIGOTERE

Roma

[Bilde på side 26]

Chlodvigs dåp slik den er avbildet i et skrift fra 1300-tallet

[Rettigheter]

© Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris

[Bilde på side 28]

Fasadeskulptur på Reims-katedralen i Frankrike; figuren i midten forestiller Chlodvigs dåp

[Bilde på side 29]

Pave Johannes Paul IIs besøk i Frankrike i anledning markeringen til minne om Chlodvigs dåp skapte strid