Den argentinske kirke rystes i sine grunnvoller

AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I ARGENTINA

DETTE søramerikanske landet hjemsøkes også av den uro og vold som er så utbredt i verden i dag. Det bør naturligvis ikke overraske oss.

Men det som forbauser mange her i Argentina, er at en lang rekke romersk-katolske prester blir anklaget for å oppfordre til «plyndring, ran, overfall, kidnapping, lovovertredelser, blodige kamphandlinger, kaos. . . . Og alt dette skjer i kristendommens, evangelienes og Jesu Kristi navn».

Denne anklagen ble framsatt i en rapport med tittelen «Erklæring om argentinske prester». Dokumentet var undertegnet av 140 fremtredende prester innen den katolske kirke.

Er situasjonen virkelig så alvorlig her i Argentina? Hvem er disse prestene, som tilhører «forskjellige rangklasser» innen den katolske kirke, og som blir anklaget for å oppfordre til «kidnapping, lovovertredelser, blodige kamphandlinger, kaos»? Hvorfor blir de anklaget for å ha gjort seg skyldige i slike avskyelige ting? Hvilke tiltak har kirken truffet overfor dem? Og hvordan reagerer den alminnelige kirkegjenger på det som har skjedd?

Begivenheter som førte til krisen

De begivenheter som har ført til at disse beskyldningene er blitt framsatt, har inntruffet over et lengre tidsrom. De er imidlertid i den senere tid blitt gjenstand for større oppmerksomhet, noe som skyldes de brutale mord som terrorister har begått.

I en lederartikkel i Buenos Aires-avisen Herald ble det sagt: «I de forløpne 14 måneder er tre fremtredende argentinere blitt snikmyrdet med kaldt blod. . . . i juni i fjor [1969] ble Augusto Vandor, den mest innflytelsesrike fagforeningsleder i Argentina, myrdet. Den 31. mai [1970] ble tidligere president Pedro Aramburu drept av dem som hadde kidnappet ham. Og José Alonso», en annen fagforeningsleder, ble myrdet en tid senere.

Men hva har dette med katolske prester å gjøre? Pressen viser hva de har med dette å gjøre. Siete Dias sa: «Den forbindelse som det så ut til at prester hadde . . . med mordet på general Aramburu, resulterte i at det ble holdt hemmelige møter innen ledende kretser i den argentinske kirke . . . for å finne ut i hvilken utstrekning en ytterliggående innflytelse gjorde seg gjeldende blant prestene.»

Monsignore Juan Carlos Aramburu (som ikke må forveksles med tidligere president Pedro Aramburu) sa beklagende: «De begivenheter i den senere tid som er blitt offentlig kjent, har dessverre hatt sin innvirkning på den prestelige oppgave som består i å skape ’enhet blant menneskene’ basert på kjærlighet.» Og tidligere innenriksminister Guillermo Borda sa: «Den ytterliggående fløy innen kirken har øvd det jeg vil kalle en avgjørende innflytelse i forbindelse med den bølge av voldshandlinger som har gjort seg gjeldende her i landet i den senere tid.»

«Den tredje verden-bevegelsen»

Hvilke prester er det så som utgjør denne gruppen som blir anklaget for å oppfordre til vold og uro? I de siste årene er de blitt kalt «progressive», «opprørere», men nå er de mer kjent som prester som tilhører «Den tredje verden-bevegelsen». Denne bevegelsen har tatt sitt navn fra Medellín-erklæringen, en erklæring som 18 ’progressive’ biskoper kom med, og hvor det ble reist krav om at det skulle dannes en ’tredje verden’, som hverken skulle skylde kapitalismen eller kommunismen troskap.

Som svar på et spørsmål som publikasjonen Periscopio (nå Primera Plana) rettet til prestene Jorge Vernazza, Héctor Botán, Rodolfo Ricciardelli og Domingo Bresci, som alle tilhører Den tredje verden-bevegelsen, sa de: «Når en taler om vold, er det viktig å skille mellom den vold som en undertrykker benytter seg av, og den vold som de undertrykte benytter seg av. Den ene er urettferdig og blir fordømt. Den andre kan være den eneste utvei for å bli befridd fra urettferdig aggresjon og er således et lovlig forsvar.» Vold blir derfor tolerert.

Buenos Aires-avisen Herald omtaler den 40 år gamle argentinske presten Carlos Mujica som den «fremste talsmann» for Den tredje verden-bevegelsen. Denne presten er professor i teologi ved et universitet i Buenos Aires. Han hevder at de forandringer som har funnet sted innen den katolske kirke i løpet av de siste ti år, er «ubønnhørlige», og at prestene må arbeide for å få i stand politiske og sosiale reformer. Han sa at Vietnamkrigen har hatt en stor innvirkning på folkeopinionen, og at særlig de unge anser den for å være meget urettferdig. Han nevner også at visse begivenheter i Latin-Amerika, for eksempel den kubanske revolusjon og den nordamerikanske marines invasjon i Den dominikanske republikk, var årsak til at mange forandret sin politiske oppfatning. Følgen blir, sier han, at «mange vender seg til sosialismen».

Noen prester slutter seg således til en bevegelse som arbeider for å få i stand politiske og sosiale reformer, om nødvendig ved å få i stand en revolusjon hvor det blir gjort bruk av vold. Og hvor mange argentinske prester er det som gjør dette? Ifølge det Mujica sier, øker tallet på dem for hver dag som går.

Dette blir også innrømmet av andre prester. De 140 fremtredende prestene som undertegnet «Erklæring om argentinske prester», sa: «I de senere år har det framstått en stadig voksende gruppe prester som er av enhver rang innen hierarkiet, og som er fast bestemt på å forandre på det bildet kirken har dannet, både av kristendommen og av Jesus Kristus selv.» Kirken innrømmer således selv at Den tredje verden-bevegelsen får støtte av stadig flere prester.

Det er en vanlig oppfatning både i kirkelige og politiske kretser at de idéer som Den tredje verden-bevegelsen forfekter, er nær beslektet med marxismens idéer, for ikke å si helt marxistiske.

Krisen når sitt høydepunkt

Noe som førte til at bevegelsen kom i store vanskeligheter, var kidnappingen av og mordet på tidligere president Aramburu. Analisis sa: «Det at militaristiske katolikker var med på å myrde Aramburu, og det at det så ut til at prester har tilknytning til terrorvirksomhet, har tydeligvis vært årsak til en tiltagende strid innen kirken.»

Tidligere president Aramburu ble kidnappet den 29. mai 1970, og den 16. juli ble liket av ham funnet nedgravd i en kalkgrav. I løpet av denne tiden hadde spørsmålet om hvor han oppholdt seg, vært årsak til mange intriger og stor uro. Den tredje verden-bevegelsen ble anklaget for å stå i ledtog med dem som hadde myrdet Aramburu.

Noe som virkelig skapte røre i mange kretser, var at prestene Hernán Benítez og Carlos Mujica i embets medfør var til stede ved begravelsen av to menn som var mistenkt for å ha myrdet Aramburu, og som ble drept i et sammenstøt med politiet. Prestene omtalte de to døde mennene på en rosende måte under gudstjenesten. Mujica kalte dem «mine brødre» og framstilte dem som gode eksempler for de unge når det gjaldt å kjempe for å oppnå «et rettferdig samfunn». To andre prester var også til stede under gudstjenesten.

Som følge av dette ble prestene Benítez og Mujica arrestert og anklaget for å utbre en lære som tilskynder til opprør, og for å forherlige dem som begår politiske forbrytelser. De ble senere løslatt på grunn av mangel på bevis. I en skarp lederartikkel i avisen La Prensa ble det imidlertid sagt: «Å si om dem som er ettersøkt for kidnapping og mord, . . . ’at dette offer tjener som et eksempel for folket’, er å tilskynde folket til å begå voldshandlinger og lovbrudd og gi uttrykk for et ønske om å framstille de mest avskyelige gjerninger som antagelige og rosverdige. Denne farlige provokasjon må kalles å se gjennom fingrene med eller rose forbrytelser.» Det het videre: «Overraskelsen blir til forbauselse når en tenker på at slike lovord kommer fra dem som har tatt opp prestegjerningen for å hjelpe folk til å oppnå fred i sinnet, for å innprente rettferdighet og for å forkynne nestekjærlighet.»

Noen har sagt at en ikke bør dømme hele Den tredje verden-bevegelsen på grunnlag av det noen få av dens medlemmer har gjort, men andre mener at det ville være vanskelig ikke å gjøre det. Hvorfor det? Fordi bevegelsens fremste talsmann og andre prester er tilsluttet en geriljaorganisasjon som stolt har påtatt seg ansvaret for mord som er blitt begått med kaldt blod.

Alt dette har ført til en krise innen kirken i Argentina. Det har funnet sted en dyptgående splittelse blant prestene. Monsignore Aramburu innrømmet dette, for i et brev til landets prester sa han: «Når en storm raser mot huset utvendig, er det hverken fornuftig eller formålstjenlig at det dannes en bevegelse inne i det . . . som får det til å ryste i sine grunnvoller.» Han sa at det var mange krefter utenfor kirken som forsøkte å bryte den ned, men nå var det også sterke krefter innen kirken som forsøkte å bryte den ned, slik at den rystes i sine grunnvoller.

Da representanter for myndighetene forsøkte å få kirkens ledere til å straffe og suspendere de opprørske prestene som tilhørte Den tredje verden-bevegelsen, ser det ut til at kurien bestemte seg for ikke å gjøre det, med den begrunnelse at det ville føre til ’splittelse innen kirken’. Det ser imidlertid ut til at en slik splittelse allerede har funnet sted.

Argentinernes reaksjon

Hvordan reagerer så argentinske katolikker i sin alminnelighet på det som har skjedd?

Mange katolikker hadde til og med før denne krisen oppsto, tatt avstand fra presteskapet. Stadig flere vender seg nå mer og mer bort fra prestene. Noen sier: «Jeg er katolikk, men på min egen måte.» Andre sier: «Jeg er katolikk, men jeg tror ikke at det er nødvendig å gå i kirken.» Atter andre sier: «Jeg er katolikk, men jeg har ikke noe med prestene å gjøre.»

En kvinne som fikk besøk av Jehovas vitner, sa til dem: «Jeg er meget fornærmet på kirken. Jeg tilhører en tradisjonsrik katolsk familie. Min mor døde på en underlig måte. Vi fant aldri ut hva som egentlig var dødsårsaken. Av den grunn ville ikke presten komme i begravelsen og lyse velsignelsen, trass i at hun hadde vært et ulastelig menneske. To fremtredende prester var imidlertid til stede i begravelsen til de to terroristene og omtalte dem som gode eksempler for de unge. På grunn av dette tror jeg ikke at jeg vil sette min fot i en katolsk kirke mer.»

Den samme kvinnen har en tante som er nonne. Denne nonnen er en eldre kvinne, og hun hadde sagt til sin niese at hun var «meget deprimert på grunn av den innstilling som folk legger for dagen overfor prestene». Hun syntes at denne fiendtlige innstillingen er blitt mer merkbar i løpet av de siste årene, noe hun også mente framgår av små ting. Hun legger for eksempel merke til at det nå nesten aldri er noen som reiser seg for henne og tilbyr henne sin plass når hun reiser med offentlige transportmidler, hverken fordi hun er kvinne, eller fordi hun er gammel, eller fordi hun er nonne, mens det for noen få år siden var meget sjelden at en nonne ikke fikk sitte ned. Hun sa også: «Det er blitt litt av en påkjenning å bli identifisert med det katolske presteskap.»

Det er selvfølgelig fortsatt mange argentinere som går i kirken og gir den sin støtte. Men det blir stadig flere som ikke gjør det. Og stadig flere er villige til å snakke med Jehovas vitner om Bibelen når de besøker folk i sitt bibelske undervisningsarbeid. Mange lytter nå oppmerksomt og gleder seg over at Jehovas vitner leder et gratis bibelstudium med dem i deres hjem.

Det er ikke tvil om at den katolske kirke her i Argentina er i store vanskeligheter. Men det er ikke bare her kirken har problemer. Det blir overalt i verden reist innvendinger mot dens lære, organisasjonsmetoder og holdning til politiske og sosiale spørsmål. Disse innvendingene kommer ikke bare utenfra, fra ikke-katolikker, men blir nå også reist innen kirken, av prestene og folket, og kirken brytes således ned innenfra.