En reise på Honduransk vis

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Honduras

VI SKAL nå foreta en reise på 280 kilometer. Det tar to dager her i Honduras, og bussen går klokken tre om natten. Vi skal reise til San Pedro Sula fra vårt hjemsted ved kysten av Det karibiske hav. Idet vi går inn på bussen, ser vi at den er helt full, så vi blir nødt til å stå i fem timer i bussen, foran bagasjen, som er anbrakt i et rom aller bakerst. Men vi har i hvert fall kommet med.

Når vi tar de andre passasjerene i øyesyn, ser vi noen med indiansk bakgrunn og noen av spansk herkomst. Det er også en hel del Morenos i bussen — negrer hvis forfedre kom fra Afrika. Så fargerik kvinnenes klesdrakt er! Og mennene med sine sombreroer av strå hilser oss med skinnende øyne og et blidt: «Buenos dias» (God dag), selv klokken tre om natten.

Bussen humper av gårde på den sandete veien som snor seg innover i jungelen, og vi står der og rister mens vi hører på summingen fra livlige samtaler. Rett som det er, stanser vi for å ta med eller sette av passasjerer. Et sted hvor vi stopper, står det en mann som selger leguaner. Han har cirka 20 av disse øglene med sammenbundne bein bundet etter halen til en kraftig stokk. Noen av passasjerene lener seg ut av vinduene og kjøper noen av disse jungelens drager for å spise dem når de kommer hjem. Vi håper bare at de ikke har tenkt å legge dem sammen med bagasjen i den delen av bussen hvor vi befinner oss. Til vår store lettelse legger de leguanene på busstaket sammen med den bagasjen som det ikke er plass til bak. Vi kunne ikke tenke oss å stå ved siden av en levende, over en meter lang leguan.

Det er interessant å se på husene i de landsbyene vi reiser gjennom. Husene blir laget av peler som blir bundet sammen med villvin. De blir så oversmurt med gjørme eller leire, og utenpå dette legges det så et lag med rød leire. Taket blir laget av peler og tekket med lange greiner fra manacapalmen. Vi får vite at disse palmetretakene holder i seks år, og at de gir ly både mot tropisk varme og mot vinterregn. Disse husene utgjør virkelig et fargerikt og særpreget syn.

Til slutt kommer bussen fram til jernbanestasjonen. Her kan vi finne oss et skyggefullt sted i en rekke manaca-bygninger og avkjøle oss med en drikk som er laget av tørrmelk og tilsatt fruktsmak og finknust is. Vi har god tid. Vi rekker til og med å besøke en landsby i nærheten, for vi må vente en god stund.

Endelig kommer toget, og folk skynder seg inn på det. Mange kvinner bærer tunge bylter på hodet. Toget blir trukket av et moderne diesellokomotiv, men vognene må skrive seg fra århundreskiftet. Alle setene er opptatt når vi kommer på. Det eneste stedet vi kan være, er ute på plattformen bakerst på vognen, der hvor den kobles sammen med neste vogn. Vi finner oss en plass på et av trinnene og slår oss ned der. Vi ser at det er 18 andre sammen med oss på plattformen, foruten en hel del bagasje. Tiden går fort mens vi beundrer landskapet som vi kjører gjennom.

Toget stopper bare noen få steder, men mellom stoppestedene hender det av og til at det setter ned farten, slik at folk kan hoppe av eller på. Vi ser en mann som kommer ridende på en sti langs linjen og prøver å ta toget igjen. Når han har kommet ganske nær, stanser han for å binde hesten til et tre, og dermed går toget fra ham igjen. Vi følger med mens han igjen kommer ridende i full fart for å nå toget, bare for å bli stanset av en smal bro. Det siste vi ser til ham, er at han rir av gårde på en sti innover i jungelen, sannsynligvis for å prøve å nå toget lenger framme.

Det kan være like vanskelig å komme seg av toget. En ung kvinne hopper ned fra toget og faller ned i det bløte gresset ved siden av jernbanelinjen, og en ung mann hopper så av med et spebarn i armene og legger det forsiktig ned i gresset. Noen kaster ned kvinnens bagasje. Hun tar barnet og klesbylten opp og forsvinner inn mellom det tette løvverket. Synes du at dette er en underlig måte å reise på? Det er ikke det for disse menneskene.

På neste stoppested flokker noen små gutter og piker seg rundt oss. Noen kvinner selger tamales, en maisrett med stekt fisk og frijoles eller bønner, og dessuten platanos, som ligner franske poteter; bortsett fra at de er søte. Hvis vi er tørste, kan vi kjøpe en coco de agua, en kokosnøtt som er fylt med søt melk, og som en pike åpner for oss på stedet. Ved hjelp av en kniv med et 60 centimeter langt blad hogger hun av toppen av kokosnøtten og lager et hull som er akkurat så stort at vi kan drikke av det.

Snart går ferden videre, og sent på kvelden kommer vi fram til vårt bestemmelsessted, San Pedro Sula. Det har vært både morsomt og spennende å reise på honduransk vis.