Religiøs fanatisme preget den nederlandske frihetskrig

DET romersk-katolske hierarki i Nederland står i dag i første rekke blant dem som kritiserer pave Paul. Framfor alt ble den nederlandske motstanden mot at prester skal være nødt til å leve i sølibat, betraktet som en «utilgivelig synd» av Vatikanet. Men visste du at nederlenderne også for 400 år siden sto i første rekke blant dem som motarbeidet Vatikanets politikk?

Nederlenderne hadde god grunn til dette, for en historiker skriver om den tiden: «Ikke noe sted var forfølgelsen av kjettere mer hensynsløs enn i Nederland.» At dette ikke er noen overdrivelse, framgår av en uttalelse av hovedmannen bak forfølgelsen, Filip II: «Hvorfor skulle vi sette inn den spanske inkvisisjon? . . . den nederlandske inkvisisjon er mye mer ubarmhjertig enn den spanske.»

Det var i første rekke inkvisisjonen som fikk den nederlandske befolkning til å gjøre opprør og til slutt kaste av seg det spanske åket. I 80 år (bare med et opphold fra 1609 til 1620) kjempet nederlenderne, og i 1648 oppnådde de uavhengighet ved undertegningen av fredstraktatene i Münster og Osnabrück. I disse traktatene «ga Spania avkall på alt som nederlenderne hadde kjempet for». Det som den gang ble kalt Nederlandene, innbefattet for øvrig det nåværende Belgia.

Nederlandenes eldste historie

Nederlandenes historie går tilbake til 58 f. Kr., da Julius Cæsar erobret disse landområdene. Noen hundre år senere kom kristenhetens misjonærer dit. I det åttende århundre innførte Karl Martell («Hammeren») religiøs intoleranse i landet, og hans sønnesønn Karl den store førte hans linje videre. Disse religiøse herskerne stilte hedningene følgende ultimatum: Bli døpt eller dø!

Omkring 500 år senere blusset den religiøse intoleranse igjen opp i Nederlandene, denne gang ikke mot hedninger, men mot dem som mente at den romersk-katolske kirkes lære ikke var i samsvar med Bibelen. Anabaptistene eller gjendøperne, valdenserne og lollardene var blant dem som da ble offer for religiøs fanatisme. Disse gruppene forkynte i det store og hele «lydighet mot Gud, tro på Bibelen som de kristnes veileder og enkelhet i tilbedelsen».

En historisk beretning som skildrer hva som vanligvis skjedde med en valdenser som falt i kirkens hender, gir et visst inntrykk av hvilke lidelser disse gruppene måtte gjennomgå. Etter at hans skyld var blitt «bevist» ved hjelp av opphetet jern eller en kjele med kokende vann, ble han avkledd og bundet til en pel. Han ble så flådd levende fra halsen og ned til livet, og deretter ble det sloppet løs bisvermer. Biene satte seg på det blødende kjøttet og stakk ham til døden inntraff.

Karl V’s styre

Med tiden lyktes det det franske fyrstehuset Burgund å overta styret i Nederlandene etter Karl den stores etterfølgere. Gjennom giftermål med de nye herskerne, fikk huset Habsburg kontroll over de 17 provinsene som dette landområdet besto av. Og slik gikk det til at Karl V, som var derfra, i en alder av 15 år ble Nederlandenes hersker, og 19 år gammel, i 1519, ble han også keiser av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.

Keiser Karl var ikke bare sterkt opptatt av å gjøre de 17 provinsene til en politisk enhet, men ville også forene dem i religiøs henseende. Det blir fortalt om ham at «han snakket tysk, spansk, italiensk, fransk og flamsk . . . Han kunne være verdig sammen med spanjerne, fortrolig sammen med flamlenderne, vittig sammen med italienerne». Fordi han hadde disse egenskapene, ble han beundret av noen, trass i sine grove forbrytelser mot Gud og mennesker.

Politiske forhold hadde fått Karl til å undertegne en avtale i Passau med de tyske lutheranere, men han mente at han i Nederlandene, liksom i Spania, kunne gjøre det som han virkelig ønsket, og derfor fremmet han inkvisisjonen. I 1521 uttalte han i et edikt til nederlenderne: «Da det viser seg at den før omtalte Martin [Luther] ikke er et menneske, men en djevel i menneskeskikkelse, som er kledd i prestedrakt for lettere å kunne føre menneskeslekten til fordømmelse i helvete, skal alle hans disipler og tilhengere straffes med døden og tap av alle sine eiendommer.»

Senere edikter inneholdt stadig strengere bestemmelser, og det verste av dem var ediktet av 1550. Det forbød alle religiøse husmøter, all bibellesning og enhver drøftelse av religiøse stridsspørsmål.a Det ble videre kunngjort at alle menn som ble funnet skyldige, men som angret, skulle halshogges, mens kvinner som angret, skulle begraves levende. De som nektet å avsverge sin tro, skulle brennes levende. Den eneste måten en «kjetter» kunne unnslippe døden på, var å angi andre.

I dette ediktet av 1550 het det videre at embetsmenn som våget å vise medlidenhet eller skånsel, ville bli fratatt sitt embete og straffet. Ediktet skulle stå ved makt for all framtid, det skulle «kunngjøres til evig tid, en gang hver sjette måned, i hver by og landsby i Nederlandene». Det er anslått at i løpet av Karls 40 år lange styre ble mellom 50 000 og 100 000 nederlendere henrettet av inkvisisjonen.

Filip II etterfølger Karl

På grunn av dårlig helse overlot Karl V styret i Nederlandene og visse andre landområder til sin sønn, Filip II, men lot sin bror Ferdinand overta stillingen som keiser av Det hellige romerske rike. Fra det klostret som Karl trakk seg tilbake til, ansporet han sin sønn til å «avskjære kjetteriets rot med hard hånd og strenge straffer».

Filip trengte imidlertid ingen slik oppfordring, for den av sine titler han satte høyest, var «mest katolske konge». Han støtte fra seg sine nederlandske undersåtter med sin religiøse intoleranse. Han kunne dessuten ikke snakke noe annet språk enn spansk og omga seg med spanjere. Han giftet seg med den katolske dronning Maria Tudor av England, som fikk tilnavnet «den blodige» på grunn av sin hensynsløse utryddelse av protestanter i løpet av sitt kortvarige styre. I 1556 stadfestet Filip det beryktede ediktet av 1550, og med dette begynte det som er blitt kalt «det lengste, mørkeste, blodigste og viktigste kapittel i den européiske reformasjons historie».

Filip utnevnte generalinkvisitorer som sendte ut et dusin andre inkvisitorer til de forskjellige deler av Nederlandene for at de skulle oppspore og henrette «kjettere». Den mest beryktede av dem var Peter Titelmann, en sadist som serverte morsomheter mens offerne vred seg i flammene. Følgende er et typisk eksempel på hans framgangsmåte. Han brøt seg en gang inn i et hus hvor det satt ti mennesker og leste i Bibelen og ba. Han sørget for at de straks ble brent på bålet for disse forseelsene. Titelmann skal en gang ha truffet en lensmann som spurte hvordan det kunne henge sammen at han ikke trengte noen militær eskorte til å beskytte seg, noe lensmannen selv derimot trengte. Titelmann svarte: «Jeg tar bare de uskyldige og ærbare, og de gjør ikke motstand.» Lensmannen svarte: «Men hvis De fengsler alle gode mennesker og jeg alle onde, da er det ikke godt å si hvem som kan unngå å bli straffet.»

Hertugen av Alba

I ti år eller mer oppfordret Filip II de nederlandske embetsmenn til å støtte inkvisisjonen. Selv vendte han tilbake til Spania. Embetsmennene ble imidlertid mer og mer uvillige til å gjøre det han ba dem om, og da antallet av «kjettere» stadig økte, gikk Filip til mer drastiske skritt. Han sendte den dyktigste og mest erfarne general i hele Europa, hertugen av Alba, for at han skulle gjøre slutt på kjetteriet en gang for alle. Dette var i året 1567.

Hertugen kom til Nederlandene med sine styrker, som omfattet 24 000 personer og 6000 hester. Blant disse var 10 000 av de beste soldater i Europa og 2000 prostituerte. Han opprettet straks et «råd» som skulle arbeide for å løse vanskelighetene, «det blodige råd», som nederlenderne kalte det. Ved bedrag og svik fanget han framstående nederlendere i sitt nett, og rikdom var i seg selv nok til at en mann ble dømt.

På et tidlig tidspunkt i hertugens styre gikk «Den hellige tjeneste» (inkvisisjonen) så langt at den dømte alle de tre millioner nederlendere til døden som kjettere, og ti dager senere stadfestet Filip II dekretet. New Catholic Encyclopedia sier: «Albas seks år lange styre skulle bli et uforglemmelig skrekkvelde som den spanske regjering utøvde i et forsøk på å utrydde protestantene, som nå hadde forskanset seg i de nordlige provinser. . . . Alba . . . angrep, undertvang seg og plyndret uten nåde [byene] Mons, Malines, Zutphen, Naarden og Haarlem.» Men han måtte likevel gi tapt, for nederlenderne forsvarte seg godt og påførte hertugens styrker store tap. Det tok for eksempel hertugens hær på 30 000 mann sju måneder å innta Haarlem, og det kostet ham 12 000 soldater. Den nå krigstrette hertugen snek seg til slutt ut av landet for å slippe unna sine kreditorer, men skrøt samtidig av at han hadde henrettet 18 600 kjettere i de seks årene han hadde styrt. Dette tallet kan godt være riktig, for i løpet av én «hellig uke» drepte han 800.

Vilhelm «den tause»

Det faktum at Filip II og hans hjelpere, deriblant hertugen av Alba og hans etterfølgere (Don Juan de Austria og hertugen av Parma), alle kom til kort når det gjaldt å undertvinge nederlenderne, skyldtes utvilsomt i stor utstrekning Vilhelm «den tause» av Oranien og hans sønner som etterfulgte ham. I sin ungdom hadde Vilhelm vært keiser Karl V’s yndling, og med tiden ble han stattholder i tre av de nordlige provinser i Nederlandene. Han fikk tilnavnet «den tause» fordi han skjulte sin forferdelse da han fikk høre at Filip II og franskekongen hadde slått seg sammen for å utrydde protestantismen innenfor sine land ved å henrette alle protestanter.

Vilhelm var selv katolikk og nærte ingen sympati for den reformerte religion, men han innså at «inkvisisjonen i Nederlandene hadde vært innstilt på å gjøre mer ondt enn den spanske, ettersom [en] bare behøvde å rynke brynene til en religiøs statue for å bli kastet på bålet». Han sa at han følte «medlidenhet med så mange ærbare menn og kvinner som på denne måten var overgitt til å massakreres», og bestemte seg for å gjøre alt han kunne for å redde dem. Filip II hadde befalt ham å utrydde alle sekter som «vår hellige moderkirke fordømmer», men han gjorde det stikk motsatte, for han «fant det mer nødvendig å adlyde Gud enn mennesker». I stedet for å bli inkvisisjonens fremste redskap ble han derfor en forkjemper for nederlendernes sak som de samlet seg om. I sin hengivenhet for ham begynte de å kalle ham «fader Vilhelm».

På grunn av de grusomheter som i løpet av mange år var blitt begått i religionens navn, skrev Vilhelm den 31. august 1568 en formell krigserklæring mot hertugen av Alba og oppfordret sine landsmenn til å forene seg og kjempe for friheten. Slik begynte nederlendernes «åttiårskrig». På land tapte nederlenderne gang på gang, men på havet hadde de de fleste seirene, først og fremst på grunn av sine sjørøverbander, som ble kalt «havets tiggere». Med tiden gikk Vilhelm over til protestantismen og ble «soldat for reformasjonen».b Fienden, som forsto hvilken betydning han hadde for nederlendernes frihetskamp, satte en enorm pris på hans hode. Etter å ha overlevd en rekke mordforsøk endte han til slutt sine dager for en snikmorders kuler. Dette var i 1584, og han var da 51 år gammel. Hans sønner førte imidlertid kampen videre — først Morits i nesten 40 år, så Fredrik Henrik i omkring 22 år, og denne ble igjen etterfulgt av sin sønn Vilhelm II. I begynnelsen av Vilhelm II’s styre lyktes det endelig nederlenderne å sikre sin frihet.

I løpet av denne 80 år lange frihetskrigen mottok nederlenderne flere ganger hjelp fra England, og også fra franskmennene og tyskerne.

Grusomhet på begge sider

I alle disse 80 årene var det mange nederlendere som ikke var villige til å innrømme andre det de selv kjempet for, nemlig religiøs (og politisk) frihet. En av dem som var mest beryktet hva dette angikk, var Sonoy, som var stattholder i en av de nordlige provinsene i 1575. Hans torturmetoder overfor enkelte, som ikke hadde begått noen annen forbrytelse enn å utøve den katolske religion i det skjulte, var så uhyggelige at en blir kvalm når en leser om dem. En historiker sier: «Sonoy var, til evig skam og vanære for seg selv, villig til å vise at . . . de reformerte til og med kunne lære inkvisitorene noe i dette djevelske fag.» Nederlenderne tok i det store og hele avstand fra de grusomheter Sonoy begikk (Vilhelm hadde faktisk sagt uttrykkelig fra til ham at han ikke måtte forfølge katolikker), men anstrengelsene for å få krevd ham til regnskap i hans senere år førte ikke fram på grunn av den rolle han hadde spilt i frihetskrigen.

Vilhelm av Oranien arbeidet så lenge han levde, for religiøs toleranse, og gang på gang irettesatte han embetsmenn for deres intoleranse. Hans instrukser til dommerne i Middelburg er typiske: «Vi erklærer . . . at dere ikke har noen rett til å bekymre dere for noe menneskes samvittighet, så lenge det ikke blir gjort noe som vekker privat harme eller offentlig forargelse. Vi slår derfor ettertrykkelig fast at dere skal avholde dere fra å plage disse baptistene [anabaptistene] og fra å hindre dem i deres håndverk og daglige gjøremål, hvorved de kan tjene til livets opphold for sin hustru og sine barn. . . . Ta dere derfor i vare for å bryte eller motarbeide den bestemmelse vi nå innfører.»

Men hans eget folk viste hvor lite de fulgte slike humane prinsipper, da de straffet Balthasar Gerard, som myrdet deres elskede «fader Vilhelm». Deres raseri kjente ingen grenser, og det ble anvendt «ulidelig tortur».

Det var også noen av nederlenderne som dro omkring og knuste statuer, ødela «hellige» bilder, herjet i biblioteker og rev ned altre i hundrevis av kirker, munkeklostre og nonneklostre. Det skal imidlertid tilføyes at de som deltok i disse opptøyene, vanligvis ikke gjorde nonner eller prester noe og heller ikke tilrante seg rikdommer.

Vilhelm ble, som nevnt, etterfulgt av sin sønn Morits, som overgikk sin far i militær dyktighet, men ikke når det gjaldt å følge humane prinsipper. I den siste tiden han styrte, oppsto det en sekt som ble kjent under navnet remonstrantene. Denne religiøse gruppen ville ha innført mindre dogmatiske læresetninger enn dem kalvinistene hadde, særlig i forbindelse med læren om predestinasjonen og frelsen. Medlemmer av denne lille sekten ble bøtelagt, fengslet, forvist og til og med massakrert.

Ja, begge parter i den 80 år lange nederlandske frihetskrig gjorde seg skyldig i sjokkerende grusomheter. Dette viser at ingen av dem som var med på dette, kan ha vært sanne etterfølgere av Kristus. Slike grusomme handlinger står som en diametral motsetning til de prinsipper Kristus framholdt: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» «Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre, liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Matt. 7: 12; 26: 52; Joh. 13: 34, 35.

Hvordan er situasjonen i Nederland i dag? Igjen reiser folk seg i protest mot Vatikanet. Denne gang gir ikke opprøret seg utslag i slike voldshandlinger som i tidligere tider. Men hvor mange av dem som forkaster pavens myndighet, er det som virkelig tror på og lever i samsvar med de høye normer som blir framsatt i Guds eget Ord, Bibelen?

[Fotnoter]