Verden prøver å ta hånd om sin befolkning

VELMENENDE mennesker og organisasjoner har lenge vært opptatt med programmer som tar sikte på å løse de problemer som er knyttet til befolkningsveksten. Det er mange «løsninger» som er blitt prøvd — noen innen jordbruket, noen på det økonomiske område og noen innen politikken.

Men, som det ofte går når «helbredelsesmetodene» blir anvendt på symptomene i stedet for på årsaken, har resultatene vært skuffende. De fleste programmer har enten hatt liten suksess, kommet fullstendig til kort eller gjort situasjonen enda verre. Når vi ser litt nærmere på noen av disse «løsningene», vil vi forstå hvorfor.

Gratis mat

Folk kan klare seg uten mange ting, men ikke uten mat. De store, fruktbare slettene i Nord-Amerika har i årevis vært det «kornkammer» som de sultne nasjoner til enhver tid har kunnet vende seg til som en siste utvei. Når avlingene slo feil blant de folkegrupper som bare så vidt lever på eksistensminimum, kunne de alltid gjøre regning med at de kornrike landene ville sende dem millioner av tonn fra sine overskuddslagre.

Nå er overskuddslagrene så godt som oppbrukt. Verdens matvarereserver er etter sigende lavere enn de har vært på mange år. Hvorvidt det vil bli nok mat å spise i det året som kommer, avhenger av hvordan været har vært i veksttiden. «Verden er i farlig grad blitt avhengig av den siste årsproduksjon og følgelig av værforholdene,» sier A. H. Boerma, som er generaldirektør for FN’s organisasjon for ernæring og landbruk.

Tror du at folk vil ta av sin egen reduserte forsyning og gi til dem som sulter, hvis det skulle bli uår? Eller vil de ofre sin energiforsyning for å hjelpe andre, når moderne matvareproduksjon er avhengig av energi? Som det ble sagt i en lederartikkel i New York Times: «Velstående amerikanere kan snart komme til å måtte avgjøre om de skal bruke energi på motorveiene og i rom med air-conditionanlegg, eller om de skal gå med på at det skal produseres mat til hele befolkningsgrupper i Afrika og Asia.» — 25. mars 1974.

Selvforsynt med mat

Programmer som tar sikte på å hjelpe de fattige landene til å bli selvforsynt, er blitt satt i gang med voldsomme fanfarer. Da dr. Norman Borlaug i 1970 ble tildelt Nobels fredspris, het det i begrunnelsen at han hadde fått i stand et «teknologisk gjennombrudd som gjør det mulig å avskaffe hungeren i utviklingslandene i løpet av få år». Dr. Borlaug sa imidlertid at hans grønne revolusjon ’ikke var løsningen’. Den kunne bare utsette matvarekrisen mens nasjonene fortsatte å arbeide med befolkningskontroll. «Hvis verdens befolkning fortsetter å øke med samme hastighet som nå, kommer vi til å ødelegge menneskeheten,» sa han.

Nå kommer resultatene. Denne teknologien krever blant annet store mengder energi, kunstgjødsel og pesticider, som alt sammen stadig blir dyrere. Som følge av dette har den vært til langt større gagn for de rike bøndene enn for de fattige, for de fattige har ofte ikke råd til å skaffe seg alt det som skal til. Rike familier kjøper så de fattige bøndenes jord og bidrar derved til å gjøre arbeidsløsheten større.

Nettopp på grunn av dette heter det i en rapport om ett lands intense forsøk på å benytte Den grønne revolusjons teknologi: «De lykkes ikke. Deres optimistiske planer og programmer har bare økt menneskenes lidelser og gir løfte om mer av samme slag.» — Natural History, januar 1974.

Økonomisk utvikling

Andre forsøk går ut på å prøve å sette ned befolkningens vekstrate, i stedet for å prøve å skaffe mat til et hvilket som helst antall som blir født. De rike industrilandene har som oftest lave vekstrater. Noen nærmer seg til og med en vekstrate på null, som av mange er blitt hyllet som det mål en må arbeide mot. Befolkningen i disse landene ser ut til å være naturlig motivert for å sette færre barn til verden og sørge bedre for dem de har. I mange utviklingsland, hvor en stor del av befolkningen bor i landdistriktene, blir imidlertid barn sett på som en form for rikdom. Foreldrene ønsker seg mange barn for at disse skal hjelpe dem med gårdsarbeidet og sørge for dem når de blir gamle.

Som følge av dette har familier i disse landene gjennomsnittlig nesten dobbelt så mange barn som familier i industrilandene. Og en representant for myndighetene i Bangladesh sier: «Folk setter seks eller enda flere barn til verden, fordi de vet at to-tre av dem kommer til å dø.» Undersøkelser viser at familier som mister noen barn, ofte har flere barn som vokser opp, enn de familier som får beholde alle sine.

Mange trekker derfor den slutning at løsningen på overbefolkningsproblemet ligger i økonomisk utvikling og industrialisering, foruten at en tar de nødvendige midler i bruk for å sørge for at de barn som blir født, lever opp, slik at foreldrene ikke prøver å utligne tapet ved å sette altfor mange til verden. Men The Encyclopædia Britannica sier: «En altfor hurtig befolkningsøkning fører med seg et urimelig stort behov for [økonomiske] investeringer bare for å holde tritt med de ekstra munnene som må mettes, og de ekstra kroppene som må ha klær og et sted å bo.» Det blir således lite eller ingenting igjen som kan heve levestandarden. — Bind 14, side 823.

På bakgrunn av dette er de fleste eksperter nå enige om at en simpelthen ikke har nok tid, energi og andre ressurser til å utvikle de fattige landene til det punkt at fødselsraten begynner å falle av seg selv. Selv om disse landene kunne utvikles dithen, ville det minst ga en generasjon før en ville begynne å merke resultatene. Ekspertene sier derfor at befolkningsøkningen først må reduseres, og at en deretter kan vente at den økonomiske utvikling vil bli vellykket. Dette bringer et annet spørsmål på bane, nemlig

Fødselskontroll

Mange mener at en eller annen form for fødselskontroll er nødvendig for at verdens befolkning skal kunne holdes nede på et visst nivå. I enkelte land gir myndighetene økonomisk støtte til familieplanleggingsprogrammer og reduserer den hjelp som blir gitt på andre områder. Hva har dette ført til? Skuffelse.

«Radikale» metoder for fødselskontroll, for eksempel abort og sterilisering, har moralsk nedbrytende bivirkninger. I Japan ble abort legalisert i 1948. Professor T. S. Ueno ved Nihon universitet i Tokyo sier: «Vi kan nå si at det er en dårlig lov.» Blant de problemer han nevner, er løse seksuelle forbindelser og manglende respekt for den ufødtes liv. «Abort er blitt en erstatning for prevensjon,» noe som framgår av at det i 1972 ble foretatt halvannen million aborter der i landet. Han mener at når livet ikke blir aktet høyere enn dette, kan neste skritt være eutanasi, det vil si, at en gir dem som har kommet over en viss alder, et eller annet stoff for at de skal dø.

India, som kanskje har verdens eldste familieplanleggingsprogram, satte nylig ned den ønskede fødselsrate for 1980 med 40 prosent! Både blant det jevne lag av folket og blant folkets ledere er det mange som motarbeider de programmer som landets myndigheter og internasjonale organer setter i verk.

Selviske interesser gjør at mange ikke vil gå med på familieplanlegging. De ønsker at deres rase, religion eller språkgruppe skal fortsette å være tallmessig overlegen og oppnå eller bevare politisk makt, men de ønsker at andre befolkningsgrupper skal bli mindre. Et av de største landene i Latin-Amerika traff nylig tiltak for å redusere fødselskontrollen i håp om å fordoble sin befolkning i løpet av dette århundret. Ønsket om at landet skal få større makt, og frykten for overbefolkede naboland ble nevnt som årsaker.

Den katolske kirke har i lang tid benyttet religiøse dogmer som grunnlag for å stille seg avvisende til enhver «kunstig» form for fødselskontroll, og verdens katolske befolkning, som ofte er svært fattig, har derfor økt kolossalt. The Encyclopædia Britannica sier:

«Det ville være fåfengt å benekte at kunstig befolkningskontroll blir hindret av mektige, moralske hemninger og tabuforestillinger. . . . selv det mest optimistiske program for befolkningskontroll kan bare håpe på å oppnå en liten reduksjon i vekstraten innen slutten av det 20. århundre.» — Bind 18, side 54.

Mener du at en «liten reduksjon» om 25 år kan være løsningen?

«Forent» aksjon?

Det at alle de foregående «løsninger» har slått feil, har gjort det klart for verdens ledere at befolkningsøkningen er et verdensomfattende problem. Alle verdens folk er innbyrdes avhengige av hverandre, og ingen nasjon kan lenger gjøre noe uten at det vil få internasjonale konsekvenser. Et stadig stigende antall av verdens ledere gjør seg til talsmenn for at nasjonene skal gå sammen om å løse befolkningsproblemene. De forente nasjoner har derfor proklamert 1974 som «Verdens befolkningsår», og i august ble det holdt en verdensbefolkningskonferanse i FN’s regi.

På dette møtet ble det lagt fram en «handlingsplan for verdens befolkning». Skal den være bindende? En iakttager sier at planen «mer passende kunne kalles et forslag» som skisserer hvilke skritt landene «kan ønske» å ta, alt etter forholdene i de enkelte land. På bakgrunn av den nåværende utvikling sier denne skribenten: «Dette ser ut til å være en nokså svak medisin.» — Science, 1. mars 1974, side 833.

Mange mener at det eneste alternativ til en verdensomfattende aksjon er en rekke vanskeligheter som kanskje vil bane veien for diktatorisk kontroll av befolkningen og dens ressurser, med det resultat at menneskene mister sin frihet. De spår at det vil bli innført tvungen abort og sterilisering og til og med slike ting som genetisk utvalg og at de svake blir ryddet av veien. Ville du ønske en slik «løsning»? Finnes det noen bedre?

[Bilde på side 8]

De forsøk som blir gjort på å løse verdens befolkningsproblemer, ender med fiasko når det er symptomene og ikke årsaken som blir angrepet