Uenighet splitter Concordia
SJOKKBØLGENE slår fremdeles mot Concordia Seminary i St. Louis i Missouri. Dette fakultetet, som er det største lutherske teologiske fakultet i USA, har i flere måneder rystet i sine grunnvoller som følge av et kraftig opprør. Dette kan komme som en overraskelse på noen, selv i en tid da praktisk talt alle store religiøse organisasjoner opplever smertelige tilstander. Hvorfor?
Fordi det 135 år gamle Concordia (som betyr «harmoni») syntes å stå på sikker grunn. Det blir støttet av Lutheran Church Missouri Synod, som med sine tre millioner medlemmer er kjent for å innta en meget «konservativ» holdning i religiøse spørsmål.
Hva var det som skjedde?
En nedbrytende uenighet
I januar i fjor ble John H. Tietjen, skolens rektor, suspendert av skolestyret. Styret anga følgende grunner: Forsømmelse med hensyn til å utøve embetspliktene, innbefattet oppsetsighet mot synodens president, J. A. O. Preus, og forkynnelse av falsk lære. Reaksjonen på denne avsettelsen var at de fleste av dem som tilhørte fakultetets lærerstab, iverksatte en boikott av undervisningen. I løpet av noen få dager ble 43 av lærerne ved fakultetet, det vil si alle unntatt fem, avsatt fordi de nektet å gjenoppta undervisningen.
En måned etter at Tietjen ble suspendert, stemte over 450 studenter av cirka 600 i alt for at de ville slå følge med de avsatte fakultetslærerne og opprette et «seminar i eksil», som senere ble kalt Seminex. Det var av fri vilje at studentene gjennomførte sin aksjon. De følte at det å fortsette ved Goncordia ville være det samme som å tilkjennegi at de var enige i at professorene var blitt avsatt, en avsettelse som de med beklagelse betegnet som «ukristen» og «umoralsk».
Det nye seminaret har drevet sin virksomhet i tilknytning både til det nærliggende, jesuitt-kontrollerte teologiske fakultet ved St. Louis University og til Eden teologiske fakultet, som blir drevet av den meget liberale United Church of Christ. Dets undervisningsprogram er i økonomisk henseende blitt støttet av ELIM, som står for Evangelical Lutherans in Mission, og er avhengig av bidrag. I midten av mars, om lag en måned etter at undervisningen var blitt gjenopptatt i nye omgivelser, skrev ELIM i sin publikasjon Missouri in Perspective at den hadde mottatt gaver og løfter om gaver til et samlet beløp av henimot 800 000 dollar.
Det var bare noen få studenter som ble tilbake ved Concordia. I løpet av vårterminen var det bare om lag 90 studenter og 19 faste professorer og gjesteprofessorer ved skolen. Endog av disse var det øyensynlig mange som i virkeligheten ville ha foretrukket å slutte seg til opprørsgruppen, men påtrykk fra foreldre eller frykt for økonomiske vanskeligheter og den usikkerhet som oppsto i forbindelse med deres stilling, fikk dem til å bli. En rekke studenter avbrøt fullstendig sine prestestudier.
Denne uenighet innebærer en betydelig forandring. I løpet av 1960-årene, da det ble betraktet som en motesak for collegestudenter å gjøre opprør mot de etablerte samfunnsinstitusjoner, forble alt rolig ved Concordia. I en spøk som ble fortalt av dem som var knyttet til skolen, het det faktisk at skolen i løpet av denne perioden var «et arnested for tilfredshet».
Disse dager med tilfredshet er imidlertid nå forbi for alltid. Hvorfor? Hva er det som har tent den ild som har ført til en slik uenighet?
Hovedårsaken til uenigheten
Roten til problemet er ulike syn på lærespørsmål. Begge parter, både de konservative og de moderate, framholder utførlige argumenter til støtte for sitt syn. Hva går i korthet deres syn ut på?
De konservative holder fast på at «ethvert ord i Skriften» må betraktes som direkte inspirert av Gud. De mener at når Bibelen sier at en stor fisk slukte Jonas, så var det det som virkelig hendte. De hevder at de godtar bokstavelig beretningen om skapelsen, Edens hage og syndefallet, slik den er gjengitt i kapitlene 1 til og med 3 i 1 Mosebok.
De moderate sier på sin side at de «uten forbehold godtar Bibelen som Guds inspirerte, skrevne ord». Men de benytter det de kaller den «historisk-kritiske metode», til å forsøke å tolke Bibelen. Ifølge denne metoden blir det sagt at det evangelium eller det gode budskap som Jesus forkynte, slik de moderate oppfatter det, er den norm som en hvilken som helst del av Skriften må bli vurdert ut fra. Dette blir av de konservative undertiden kalt for «evangelieredusering».
Det er interessant å merke seg at de moderate forsøker å få ulikheten mellom deres standpunkt og de konservatives standpunkt til å virke så liten som mulig. Hvorfor? Fordi mange som er knyttet til Missourisynoden, tradisjonelt foretrekker det konservative syn. Hvis de moderate på noen som helst måte ganske åpenlyst ga inntrykk av å tvile på Bibelen, ville de kunne støte fra seg en betydelig del av dem som er knyttet til kirken.
De moderate uttaler seg derfor ofte i forsiktige vendinger når de forklarer Bibelen. La oss illustrere dette. Sett at en av de konservative spurte en av de moderate: «Tror du at Jonas virkelig har levd, og at han virkelig ble slukt av en stor fisk?» Hvilket svar ville han da få? Professor Richard R. Caemmerer, som tilhører de moderate, sier: «Jeg tror ikke at jeg noen gang ikke har tenkt på Jonas som en historisk person, og jeg har heller ikke vært fristet til å mytologisere beretningen som noe som er altfor mirakuløst. Det største mirakel i forbindelse med dette fant jeg allerede i mine år som prest å være det at han husket de vakre ordene som han sa da han ba til Gud ’fra fiskens buk’ (2: 1 ff.).»
Den konservative som hører eller leser et slikt svar, spør seg selv: «Hva tror egentlig professoren? Tror han at Jonas virkelig har eksistert, og at han virkelig ble slukt av en stor fisk?» Svaret er ganske enkelt ikke klart nok for den konservative.
«Og hva med skapelsesberetningen i i Mosebok?» spør den konservative. «Skal den oppfattes bokstavelig?»
Professoren med det moderate syn svarer: «I likhet med Martin Luther var jeg fordringsløs med hensyn til hva den endelige tolkning av 1 Mos[ebok], kapittel 1, kunne være, og jeg har ennå ikke funnet noen som har trodd noe annet enn at 1 Mos[ebok], kapittel 3, bare er et drama angående menneskets første konflikt med Satan — og den nevner ikke Satan.»
Et slikt svar er igjen noe som de konservative finner å være meget uklart og egnet til på en snedig måte å lede menneskene bort fra troen på Bibelen. Uansett hva de moderate hevder, er det i virkeligheten stor forskjell på den måten de to grupper betrakter Bibelen på.
Maktkampen virker også splittende
Uenigheten skyldes ikke bare ulike syn på lærespørsmål. Den skyldes også det som har med maktkampen innen kirken å gjøre. Det hersker strid mellom dem som har makt i kirken, og dem som skulle ønske å ha det.
Synodens president, Preus, har tydeligvis bestemte meninger om hvordan Missourisynoden bør virke. Dr. Sam Roth, en av hans motstandere, sier at Preus «har iverksatt en kampanje som går ut på å skape mistanke og mistillit». Dr. John Damm, som er leder for samarbeidsprosjektet for teologisk utdannelse, hevder at synodens overhode «simpelthen har brukt all den makt han har til rådighet, til å knuse enhver som våger å være uenig i [hans] synspunkt».
Motstanderne hevder at etter at Preus i over fire år har øvd kontroll over synoden, har han bare to ganger kommet til dem for å høre om de hadde noe å klage over. Og ved en av disse anledningene skal han ha forlangt at eventuelle spørsmål skulle utferdiges på forhånd, slik at en kunne unngå en dialog. De konservative sier imidlertid at en rekke forhandlingstilbud er blitt forelagt Tietjen og hans tilhengere uten at det er blitt reagert på dem. De hevder at de moderate ganske enkelt ikke ønsker å innordne seg under den på behørig vis forordnede kirkemyndighet.
Vil Concordia oppleve harmoni i framtiden?
Ingen av gruppene er sikker på hva framtiden vil bringe. Noen frykter for at de moderate vil kutte forbindelsen helt og når tiden er inne til det, opprette et eget kirkesamfunn. Preus skal ha sagt at det vil ta ti år å få løst problemet.
Det standpunkt de moderate inntar, gjør at de uten tvil befinner seg i litt av et dilemma hva deres syn på Bibelen angår. Disse problemene blir oppsummert i spørsmålsform av en 18 år gammel student ved Concordia College i Milwaukee: «Når folk sier at beretningen om Jonas og hvalen og andre hendelser i Bibelen er myter, hvor vil de så ende? Vil de gå videre og si at oppstandelsen (av Kristus) også er en myte?» Og det kunne kanskje tilføyes at når de moderate teologer først har begynt å stille seg skeptisk overfor saker som har med lærespørsmål å gjøre, hva vil da kunne hindre dem i senere å si at de bibelske moralnormer også er underlagt deres ’historiske kritikk’?
Noen konservative, som inntar den holdning at de er Bibelens og den lutherske læres «voktere», har på den annen side også noen pinlige spørsmål som de blir stilt overfor. Hvor er det for eksempel de moderate, som de så sterkt fordømmer, kommer fra? Kommer de fra et sted utenfor kirken? Nei. De er blitt oppalt og oppfostret innen selve kirken. Er det dessuten bare et mindretall av dem som er knyttet til fakultetet, som er involvert i denne bevegelsen fra de moderates side, og er det en bevegelse som kunne kalles en uavhengig, perifer faktor som nesten alle organisasjoner må kjempe med? Atter en gang nei. Husk at om lag 80 prosent av fakultetets lærerstab og studenter forlot Concordia, og dette kan neppe sies å være noen perifer gruppe!
De som opprettet det såkalte Seminex, var dessuten ikke bare unge menn som nylig hadde fullført sine studier ved fakultetet. De konservative vil gjerne gi inntrykk av at virkningene av de undergravende «historisk-kritiske» metoder forholdsvis nylig har vist seg. P. G. Kiehl, som er prest ved Missourisynoden i Bellfontaine i Missouri, sier at i løpet av de siste 15 eller 20 år har det vært «menn [fra Concordia] som dro ut for å studere ved forskjellige fakulteter, teologiske skoler . . . og så [ble] betatt av de metoder som ble benyttet av andre skoler . . . og tydeligvis vendte tilbake og lot sin lære trenge . . . inn i fakultetets pensum». Denne handlemåte har uten tvil bidratt til uenigheten ved Concordia. Men ikke alle de oppfatninger som de konservative betrakter som uriktige, kom utenfra, og de er heller ikke nye. Vi kan bare tenke på professor Caemmerer, hvis moderate synspunkter er blitt gjengitt tidligere. Han har vært medlem av kirken i 46 år og knyttet til skolen i 34 år.
Alle disse faktorer viser at det er hele kirken og ikke bare en liten gruppe som i høy grad er berørt av forestillingene til dem som de konservative anser som moderate. Hvor stort problemet er, framgår av den kjensgjerning at de konservative innrømmer at de ikke er i stand til å få fylt plassene til de professorene som forlot skolen. En av dem innrømmer til og med at «det vil ta en generasjon» å finne andre menn med samme faglige dyktighet. Viser ikke dette at hele synoden i virkeligheten er gjennomsyret av det samme liberale syn, og at den ikke er preget av standhaftige, bibeltro konservative?
Dette burde egentlig ikke komme som en overraskelse på dem av de konservative som er fortrolig med den lutherske teologi. Hvorfor sier vi det? Fordi Martin Luther selv i virkeligheten gjorde bruk av en form for ’historisk kritikk’ i sitt studium av Bibelen. I Christian Century blir de konservative minnet om følgende:
«Luther ikke bare skapte denne framgangsmåten, men han også anvendte den. Legg merke til hans kritikk av teologien i Jakobs brev, hans mistro til Hebreerbrevet og hans advarsel mot å anvende Åpenbaringen. Der hvor det var [slik Luther så det] en uoverensstemmelse mellom et eller annet bibelsitat og evangeliets budskap, erklærte Luther dette sitatet for ugyldig. Han var alt annet enn bokstavtro hva dette angår.»
Hvis Martin Luther, den mann hvis navn Missourisynoden bærer, benyttet en form for «evangelieredusering», skulle en ikke da kunne vente at forgreininger av denne opprinnelige forestilling ville trenge seg inn i hele kirken? Jo, utvilsomt. Dette er i samsvar med det Jesus sa i sin bergpreken: «Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.» (Matt. 7: 18) Den lutherske kirke er forståelig nok berørt av en moderat tankegang i langt høyere grad enn de konservative vil innrømme.
Dette virker skremmende på noen av de konservative. Sett at de moderate tiltok seg kontrollen over kirken?
Vil de moderate overta?
Hva ville de konservative gjøre hvis de moderate gjorde det? Mange lutheranere som er knyttet til Missourisynoden, ønsker naturligvis å tro at noe slikt rett og slett ikke kan skje. Det kan være at det ikke vil det. Men våkne lutheranere vet at det ganske visst er en mulighet.
De vet at det bare er forholdsvis få av representantene i området som stemmer ved synodens møter i saker som har med kirkens vedtekter og myndighet å gjøre. Resultatet av deres stemmegivning berører tusenvis av vanlige lutheranere. Deres stemmegivning kan imidlertid bli påvirket av andre faktorer enn av Bibelen eller lærespørsmål. Hvilke faktorer kan for eksempel det være?
En må ikke glemme at på grunn av sin stilling i kirken øver prestene stor innflytelse når det gjelder å velge ut representanter i området som det skal stemmes på. Hva er det som avgjør hvilket syn de har på viktige kirkelige saker? Presten Tom Baker sier: «I St. Louis-området med sine 125 prester har vi 70 til 80 eller 90 av dem som heller til Seminex, kanskje ikke av spesielt teologiske grunner, men bare fordi halvparten av disse fakultetsprofessorene er [deres] slektninger.»
Det er derfor ikke helt utelukket at de moderate med tiden kan overta kontrollen over synoden. Baker sier: «Alt som skal til, er å få kontrollen over noen få kretser.» Hvis det skjedde, hva ville de konservative da gjøre? Ville de ikke da være stilt overfor to valgmuligheter?
Baker nevner den ene muligheten når han sier: «For at du med god samvittighet skal kunne holde deg innenfor rammen av en så spesiell kirke som denne, vil du naturligvis måtte være enig i den beslutning som blir fattet av synoden.» Men har ikke de konservative kalt de moderate for «bibel tvilere»? Hvordan kan da noen av dem «med god samvittighet» være enig med de moderate? Og hva er så den andre muligheten?
De kan gjøre nettopp det som de nå anklager de moderate for å gjøre! Ja, de kan gjøre opprør mot kirkens myndighet, eventuelt forlate kirken og opprette en ny kirke som består av et mindretall av medlemmene.
Oppriktige, bibellesende lutheranere i synoden er ikke blinde for all den forvirring som rår med hensyn til lærespørsmål. De er dessuten oppmerksom på den politikk kirken fører, og de kraftige sammenstøt som finner sted mellom forskjellige personer som er knyttet til den. Men det må også sies at de lutheranere som hører til Missourisynoden, bør fatte betydningen av det som skjer, og ikke bare se overfladisk på tingene. De bør forstå at det som foregår ved Concordia, viser at hele deres kirke er hjemsøkt av alvorlige problemer.
Oppriktige lutheranere som er knyttet til Missourisynoden, vet at Gud et eller annet sted har sørget for en organisasjon som virkelig tror på Bibelens sannheter. Dette er noe Bibelen uttrykkelig forsikrer dem om. (Ef. 4: 11—16) Men i betraktning av at situasjonen innen deres egen synode tilspisser seg mer og mer for hver dag som går, er det mange av dem som spør: «Bør jeg søke et annet sted for å finne den organisasjon som Gud godkjenner?»