Naturens vandrende nålepute
LA MEG få presentere meg. Jeg er en av naturens vandrende nåleputer. Du har sikkert hørt om Marco Polo, den kjente oppdagelsesreisende som levde i det 13. århundre. Da Marco reiste gjennom den sørlige delen av Asia, støtte han på noen av oss, og om dette møtet sa han: «Her finnes det pinnsvin som ruller seg sammen når jegerne setter hundene sine på dem, og i stort raseri skyter ut de piggene de er utstyrt med, og sårer både menn og hunder.»
Fem hundre år senere var det mange som fortsatt hadde denne oppfatningen. I 1744 var det en som het Churchill som sa om oss: ’Hvis de blir tirret, kan de ved å trekke seg sammen skyte ut piggene sine med en slik kraft at de dreper mennesker og dyr.’
Tror du virkelig at vi kan gjøre noe slikt? Kan vi skyte ut piggene våre? Hvor mye vet du egentlig om oss når det kommer til stykket?
Først en leksjon i anatomien vår
La meg begynne med å fortelle at vi hører til de pattedyrene som kalles gnagere. Vi er derfor utstyrt med tenner som passer godt til å gnage med.
Menneskene har inndelt oss i to familier, én som holder til i den gamle verden, og én som holder til i den nye verden. Mine slektninger i den gamle verden lever i den sørøstlige delen av Europa, i Afrika og i den sørlige delen av Asia. De fleste av dem er omkring 90 centimeter lange, hvis du tar med halen. Noen av dem veier nesten 30 kilo. De har en kam av lange, strie pigger på hodet, halsen og ryggen.
Den nye verdens pinnsvin, slike som meg, holder til i Nord- og Sør-Amerika. Jeg er nordamerikaner (eller kanadier, hvis du foretrekker det), nesten 90 centimeter lang, halen innbefattet, og jeg veier omkring ti kilo. Noen av slektningene mine veier så mye som 20 kilo. Vi blir også kalt trepinnsvin, fordi vi for det meste lever i trærne. Bakbeina er utstyrt med klør som er godt egnet for klatring i trær.
Kanskje jeg skulle si noe om fargen min. Pelsen er nærmest brunsvart. Og hva med de fryktinngytende piggende? De er gulhvite. Jeg har hørt noen si at et bilde forteller mer enn 1000 ord. Så ovenfor kan du på en gjengivelse av et bilde som er malt av en kjent kunstner, se hvordan jeg tar meg ut.
Litt om piggene våre
Vi er naturligvis ikke svin, selv om vi blir kalt pinnsvin eller piggsvin. Men pigger har vi, som du sikkert vet. På halen, ryggen og sidene har vi tusenvis av pigger. Disse piggene er i virkeligheten børstehår som har vokst sammen. Noen av dem er sju-åtte centimeter lange og svært spisse. Det er bra — for meg altså. De er nemlig mitt forsvarsvåpen.
Noen av oss har pigger med mothaker. Jo, det er virkelig sant. Når piggene har trengt inn i motstanderens kropp, sveller de opp og hakene stikker ut. Det er nesten umulig å trekke piggene ut igjen, fordi mothakene setter seg fast i kjøttet. På grunn av hakenes skråstilling arbeider piggene seg dypere og dypere inn i offeret når det beveger seg.
Hva med ’kost og losji’?
Hvor bor vi, og hva spiser vi? Det er litt forskjellig hva vi foretrekker. Som nordamerikaner holder jeg til i trærne, men noen av slektningene mine er tilfreds med å holde til blant steiner eller i huller i jorden. Mine slektninger i den gamle verden klatrer ikke i trær. Flere av dem lever i underjordiske hi som kan ha hele seks innganger.
Jeg er ikke særlig begeistret for å tilbakelegge lange avstander. Det hender derfor at jeg holder meg til tre-fire trær en hel årstid. Jeg innretter meg komfortabelt i et tre og tygger bark.
Dette fører oss inn på spørsmålet om mat. Noen av slektningene mine i den gamle verden sniker seg ut om natten (og fra tid til annen også om dagen) for å spise bark, røtter og nedfallen frukt. Jeg må innrømme at de kan gjøre skade på avlingene også, ved å forsyne seg av slike lekkerbiskener som søtpoteter.
Vi kanadiske trepinnsvin spiser om våren de små blomsteraksene på popler og andre trær. Senere synes vi det er bra å spise blad fra osp eller fra andre treslag. Vi er fornøyd med å spise forskjellige planter, men om vinteren er det hovedsakelig bark som står på menyen.
Hvis jeg drar ut for å lete etter mat, skjer det vanligvis om natten. Og jeg kan dukke opp de mest uventede steder. Kanskje du har en hytte i skogen og har etterlatt noe salt smør der som jeg kan få tak i. Det er jeg svært glad i, og jeg vil spise opp hver smitt og smule du har etterlatt deg. Kanskje det også lykkes meg å velte en saltbøsse, slik at jeg kan få tak i dens ettertraktede innhold. Å, for en lykke! Jeg har en enorm appetitt på salt. Jeg har til og med gått løs på økseskaft på grunn av det saltbelegg som kan være på dem som følge av svette fra menneskehender!
Under våre nattlige tokter for å finne noe spiselig har du kanskje hørt noen uvanlige lyder. Noen av slektningene mine har nemlig forsøkt å gnage på glassflasker. Og tro det eller ei, men det er også de som til og med har spist dynamittpatroner! Jeg kan tenke meg at dette skapte visse fordøyelsesvanskeligheter.
Livets gang
Til tross for vårt til sine tider tvilsomme kosthold greier vi å overleve. Jeg lever vanligvis mellom seks og ti år. I fangenskap har noen pinnsvin levd omkring 20 år. Vi vandrende nåleputer har faktisk eksistert i lang tid. Vi blir blant annet nevnt i Bibelen, den eldste boken på jorden. Den forutsa hvordan pinnsvin skulle slå seg ned i Babylon, Edom og Ninive etter at disse byene var lagt øde. En forsker som foretok utgravninger i ruinene av det gamle Babylon, fant ganske riktig «store mengder av pinnsvinpigger» der. — Es. 14: 23; 34: 11; Sef. 2: 14.
Vi formerer oss ikke særlig sterkt. Når det gjelder den pinnsvinarten jeg tilhører, får hunnene vanligvis én unge i året, om våren. En annen pinnsvinart får to-tre unger. Og tro det eller ei, men våre unger blir født med pigger! Synes du det høres forferdelig ut? Vel, disse piggene er myke til å begynne med. Men når det gjelder piggene hos våre pinnsvinunger, blir de harde i løpet av ti dager.
Når junior gjør sin entré i pinnsvinfamilien, er han ofte nesten 30 centimeter lang. Han er større enn en nyfødt, svart bjørnunge. Forestill deg hvordan det må være for et 75 centimeter langt hunnpinnsvin å få en så stor, piggkledd unge! I forhold til størrelsen vår frambringer vi de største unger blant alle pattedyrene. Hvis et menneskebarn skulle være tilsvarende like stort i forhold til moren, ville det bety at det ved fødselen ville veie omkring 40 kilo!
Et fredelig gemytt
Noen mener at pinnsvin er aggressive, krigerske og kamplystne, alltid på utkik etter en anledning til å slåss. Men det er ikke sant. Bare se på meg! Jeg lunter fredelig av sted og snakker vanligvis med meg selv ved å komme med små skrik og grynt, mens jeg snuser på litt av hvert. Når vi snakker om å snuse, kan jeg fortelle deg at jeg har en svært følsom snute. Til tross for vår fryktinngytende rustning er noen av oss blitt drept når vi er blitt slått på denne myke delen av kroppen vår.
Når jeg ikke streifer omkring i et bedagelig tempo, kan det hende at du finner meg oppe i et tre, hvor jeg hviler ut etter anstrengelsene. Der er jeg et bilde på fredsommeligheten selv. Hvem skulle nå tro at jeg kunne være en farlig kriger? Plutselig kan jeg naturligvis gi fra meg et skrik. Jeg kan faktisk sitte der og jamre meg en hel time. Dere mennesker har ikke funnet ut hvorfor jeg gjør det, og jeg tror jeg bare vil tie stille og fortsatt la det være et mysterium.
Rede til kamp
Når jeg er nede på bakken og en villkatt eller en annen angriper blir for nærgående, er jeg på den annen side rede til å ta opp kampen. Jeg vil stikke hodet og den ømfintlige snuten min innunder en tømmerstokk. Så stiller jeg meg med føttene tett sammen, slik at buken er godt beskyttet. Det neste jeg gjør, er å slå med halen slik at det rasler i piggene. Dette er en advarsel, og det lyder nokså likt det faresignal klapperslangen sender ut.
Nå står piggene mine rett til værs, og jeg ser dobbelt så stor ut som det jeg virkelig er. Nå er tiden inne til virkelig å sette fart på halen som jeg svinger rasende fram og tilbake. Pass nå på!
Hvis angriperen er tåpelig nok til å fortsette, kan det hende at jeg trekker snuten ut av skjulestedet og stikker den under meg så godt jeg kan. Mens jeg fortsatt svinger kraftig med halen, rykker jeg bakover, rett mot angriperen. Jeg vet at en ikke kan kalle dette et frontalangrep, men det er sant å si svært effektivt. Hvis angriperen har noe vett i det hele tatt, vil jeg nå ha god tid til å komme meg opp i et tre.
Hvis en villkatt er riktig tåpelig, kan det koste meg 20 av piggene mine å bli kvitt den. Jeg har imidlertid nok av dem — omkring 30 000 — og dem jeg mister i kamp, blir erstattet i løpet av få måneder. Noen dyr dør fordi en av de spisse piggene våre trenger seg inn i dem og gjennomborer viktige organer. Det hender at en pigg setter seg fast i angriperens kjeve, slik at dyret ikke kan åpne gapet. Det er da ikke i stand til å spise og sulter til slutt i hjel. Bakterier på piggene våre kan forresten også forårsake dødelige infeksjoner.
Til og med fjelløver og bjørner er blitt drept av piggene våre. Men ingen har noe å frykte hvis de holder seg på avstand. Uansett hva Marco Polo sa, så skyter vi ikke ut piggene våre. Hvis du skremmer meg og jeg begynner å svinge med halen, kan det naturligvis hende at den slår bort i noe, og løse pigger vil kanskje falle av. Men slapp av — jeg skyter ikke på avstand piggene mine ut mot noen.
Undertiden greier en fiskemår — et dyr som er beslektet med røyskatten — å vippe en av oss over på ryggen og sette tennene sine i den sårbare buken vår. Det kan også hende at dette «uhyre» graver seg ned under snøen og går til angrep på oss fra undersiden. Men vanligvis er det vi som går seirende ut av kampen.
Fra tid til annen hender det også at vi nordamerikanske pinnsvin havner på middagsbordet. Men de fleste synes ikke at vi smaker særlig godt, eller kanskje de mener at det er altfor mye bryderi å forsøke å få tak i kjøttet på grunn av alle piggene.
Vel, dette var min historie. Kanskje vi treffes igjen en dag. Hvis vi gjør det, hvorfor ikke da beundre meg på avstand? Du kaller meg kanskje en nålepute, men jeg er ingen helt alminnelig nålepute. Spissen på «nålene» mine peker nemlig den gale veien sammenlignet med det du er vant til.