Flaggermusen — verdens eneste flygende pattedyr

ʼFLAGGERMUSENE er noen ekte skapninger som holder til i mørke, skumle huler. De liker seg best på kirkegårdene, hvor de flyr omkring mellom gravstøttene i tåkete netter. De sprer veggedyr. Dessuten er de blinde, skitne og farlige for mennesker.’

Dette er i et nøtteskall det mange mennesker mener om oss. Men som en gammel og erfaren flaggermus har jeg lyst til å si noe til vårt forsvar. Jeg kaller meg «gammel», for jeg er snart 13 år, men jeg vet om flaggermus som har levd i over 20 år.

Ja, det er meg — den store flaggermusen dere ser på neste side. Jeg sitter på en glassrute med et kraftig lys under for at dere skal kunne se meg godt. Se nå godt etter mens jeg forteller litt om meg og mine slektninger.

La oss bli bedre kjent!

Vi er pattedyr som tilhører ordenen Chiroptera. Det finnes flere hundre arter av oss i de tempererte og tropiske strøk på jorden, så jeg rekker dessverre ikke å presentere alle mine slektninger for dere.

De fleste av oss er små, pelskledde dyr med vinger. Som navnet antyder, minner kroppen vår om kroppen til en mus.

Vi er de eneste pattedyr som kan fly. «Kan det være riktig?» spør dere kanskje. «Hva med flygeekorn?» Men de kan bare foreta glideflukter. Det er annerledes med oss. Som det sies i bind 1 av oppslagsverket Mammals of the World: «Flaggermusene er de eneste pattedyr som flyr, selv om en ofte sier at pattedyr som foretar glideflukt, ’flyr’.»

Mine slektninger kan være nokså ulike hva hode og ansikt angår, alt etter hvilken art de tilhører. Noen ligner en bjørn, noen en hund og noen en rev i ansiktet. En av dem kalles hestehodeflaggermusen, og grunnen skulle være innlysende. Noen har et nesevedheng — kanskje et som ligner et blad. I disse vedhengene er det svært følsomme nerveender.

Vi flaggermus er svært forskjellige av utseende, så det skulle ikke forundre meg om noen spurte: «Hvem er den peneste av dem?» Vi er ikke stygge alle sammen — det er i hvert fall sikkert. Men flaggermusen med det rynkede ansiktet kommer i hvert fall aldri til å vinne noen skjønnhetskonkurranse. Dens ansiktstrekk kan best beskrives med ordet groteske.

Hvordan er fargen? Mange av oss er brune, grå eller svarte. Men det finnes variasjoner. Spøkelsesflaggermusen er for eksempel hvit, kanskje med et anstrøk av grått. Det finnes en fruktetende flaggermus som har et svartaktig hode og mørkebrune vinger med gule flekker på. Men dette er naturligvis bare noen eksempler.

Det hender at vi lurer folk. I hvert fall tror jeg ikke at de alltid vet at det er vi flaggermus som er på ferde. Tenk for eksempel på en liten flaggermus som holder til i det tropiske Amerika og på Trinidad. Den ble funnet sovende om natten på undersiden av en bro sammen med fem centimeter lange kakerlakker. Walter W. Dalquest skrev om disse flaggermusene: «Likheten mellom dem og kakerlakkene var slående. Det som så ut som ’ben’, var vingespissene, som var bøyd utover og bakover i en 30 graders vinkel fra kroppen. . .  På seks — sju meters hold var det helt umulig å skjelne kakerlakkene fra flaggermusene, bortsett fra at jeg ikke kunne se noen rødglimtende øyne på kakerlakkene.»

Hvis dere nå tar en ny titt på bildet, skal jeg fortelle dere litt om . . .

Hvordan vi flyr

Vingene våre består av tynn hud. Den strekker seg fra forlemmene langs hver side av kroppen til bakbena. Denne huden eller hinnen er utspent mellom fingrene. Vi sover vanligvis hengende etter føttene med hodet ned. Når vi skal fly, slipper vi som oftest bare taket fra det stedet hvor vi har sovet. Så spiler vi ut vingene og svever ut i luften. Men vi har ikke noe problem med å «ta av» fra bakken. Vi hopper bare opp i luften ved hjelp av bena og armene.

Når det gjelder vingespennet, er det stor forskjell blant oss. Den lille brune flaggermusen, som er mindre enn ti centimeter lang, har for eksempel et vingespenn på 35 centimeter. Men den som tar prisen blant oss, er den såkalte flygende hund, som har fått det navnet på grunn av utseendet. Den holder til så å si overalt i tropene unntatt i Sør-Amerika, og den kan måle over halvannen meter mellom vingespissene!

Når den lille brune flaggermusen skal snu under flukten eller stanse, beveger den halen nedover, slik at den virker som en bremse. Klumpneseflaggermusen flyr langsomt, og den kan også holde seg svevende over noe som har vakt dens interesse.

Hvor vi bor

Når det gjelder påstanden om at vi holder til i mørke, spøkelsesaktige huler, må jeg innrømme at millioner av oss sover i dype, beksvarte huler. Men visste dere at noen av oss holder til i trær, hus, gamle templer — ja, til og med i graver? Det er nokså mange av oss i noen av de egyptiske pyramidene! Andre overtar forlatte fuglereir og huler som dyr har brukt som hi. Noen av oss holder også til i klokketårn og kirketårn.

Hva vi spiser

Vi flaggermus kan inndeles i grupper etter våre spisevaner og vår fysiologi. De som lever av insekter, utgjør den største gruppen. Som oftest fanger de sitt bytte under flukten. Frukteterne er tropiske flaggermus som lever av frukt som vokser vilt, men de kan også gjøre stor skade på frukthager.

Noen av oss er små, har lang tunge og lever av føde vi finner i blomstene, nærmere bestemt pollen og nektar. Firfisler, frosker, små pattedyr og fugler står på menyen til de middels store, kjøttetende flaggermusene, skjønt de spiser også andre ting. Så har vi de flaggermusene som spiser fisk. De kraftige føttene deres er utstyrt med bøyde klør, som gjør at de lett kan fange fisk like under vannflaten.

Men jeg har ikke nevnt dem som har gitt oss et dårlig rykte, nemlig . . .

De avskydde vampyrene

I folkefantasien har det i lang tid versert beretninger om døde mennesker som stiger opp fra gravene sine om natten, forvandler seg til flaggermus og suger blodet av ulykkelige mennesker. Dere kjenner sikkert noen slike vampyrhistorier. I de tropiske’ og de subtropiske deler av Amerika og hovedsakelig bare der finnes det faktisk noen slektninger av meg som er vampyrer. De lever av blod, som de av og til tar fra sovende mennesker.

Vampyren har knivskarpe tenner. Ja, de er så skarpe at bittet nesten ikke merkes, og det er sjelden at det sovende dyret eller mennesket våkner av det. I cirka 20 minutter mesker flaggermusen seg med blod og får i seg så mye at den lille kroppen dens blir kulerund før måltidet er over.

Den blodmengden som flaggermusen slikker i seg (den suger ikke), er ikke så stor at det utgjør noen fare for et menneskes liv. Men det er en annen fare som er til stede. Vampyrer kan ha rabies. Hvis bittet ikke blir undersøkt, kan det av den grunn føre til døden. Vampyren overfører også andre sykdommer, for eksempel kvegpest. En annen grunn til at disse små flaggermusene er farlige, er at bittene deres kan forårsake sekundær infeksjon.

Alltid skadelige?

Betyr dette at alle vi flaggermus er farlige og plagsomme? Nei. Noen av oss tjener et nyttig formål, for vi hjelper til med å holde insektbestanden under kontroll. Andre fører med seg pollen fra blomst til blomst uten å vite det. Flaggermusgjødsel, guano, er faktisk nokså etterspurt. Visste dere forresten at guano fra de kjente Carlsbadhulene i New Mexico ble solgt som gjødsel i over 20 år?

Ja, vi er blitt regnet for å være så nyttige at vi nesten er blitt «vervet» til militærtjeneste. Under den nordamerikanske borgerkrigen utvant sørstatshæren salpeter (natriumnitrat) av guano for å lage krutt. Under den annen verdenskrig ble det til og med gjort forsøk på å bruke noen flaggermus til å bære små brannbomber. Jeg må virkelig si at jeg er glad for at den tanken ble oppgitt!

Og så var det noe helt annet. Noen steder, deriblant i Nord-India, spiser folk de flaggermusene som kalles «flygende hunder». De sier at kjøttet minner om hønsekjøtt. Men jeg håper virkelig at denne idéen om at mennesker skal spise oss, ikke sprer seg. Vi har problemer nok med å prøve å unngå slanger, rovfugler og andre dyr (til og med noen flaggermus) som synes at vi smaker godt. De som levde under Moseloven, fikk forresten ikke lov til å spise flaggermus. — 3. Mosebok 11: 13—19.

Hva skal en så si til påstanden om at flaggermusene er urenslige? Hør hva flaggermusspesialisten Ernest P. Walker, som en gang var visedirektør for USA’s nasjonale dyrehage i Washington, D.C., sa: «Flaggermusene er overhodet ikke urenslige. De er like renslige som katter — de pusser seg hver morgen og etter hvert måltid.» Når vi pusser oss, bruker vi tungen og tærne. Vi strekker bare opp ett av baklemmene og gnir oss på ryggen, i ansiktet og på hodet.

Det finnes noen som går omkring og sier at vi sprer veggedyr. Det kan nok hende at vi sprer andre parasitter, men aldri veggedyr, hvis det kan være til noen trøst!

Vi er virkelig enestående!

La meg fortelle dere noen få ting som er nokså spesielle ved oss. Noen av oss går i dvale om vinteren. Hør hva James Poling sa: «Flaggermusen er et vekselvarmt dyr. Når den sover er kroppstemperaturen lav, men stiger når dyret våkner. Ingen andre pattedyr kan gå så fort og lett over i dvaletilstand. Og det er grunnen til at man uten videre kan putte den inn i et kjøleskap. [Noen av oss blir faktisk puttet i kjøleskap i forskningslaboratorier.] Kroppstemperaturen synker nemlig omgående, og så sovner den. Hjerteslagene faller fra 180 til tre slag i minuttet, og åndedrettet går ned fra åtte innåndinger i sekundet til åtte i minuttet. Når flaggermusen har fått et godt lag med fett på kroppen — og det skaffer den seg gjerne tidlig på høsten som forberedelse til vinterdvalen — kan den leve i mange måneder i kulde uten mat.» — Dyrenes forunderlige verden, side 148.

De av oss som ikke går i dvale i huler eller andre steder om vinteren, trekker til steder hvor vi kan finne mat. Noen av oss synes det er en god idé å tilbringe vintermånedene i et varmere klima.

Visste du at blant noen av oss pleier hunnene å samles en tid før de skal føde? Storflaggermusen er et godt eksempel på dette. Noen ganger kan opptil 400 drektige hunner komme sammen og opprette en slags fødeavdeling i bygninger eller trær. Og noen hunner lagrer tydeligvis sæd fra hannene. I mange tilfelle finner paringen sted om høsten, og så går vi i dvale for vinteren, men hunnene har ikke eggløsning før om våren, og først da finner befruktningen sted. Er ikke det nokså interessant?

Hvordan vi orienterer oss

Noen snakker om å være «blind som en flaggermus». Men vi er ikke blinde, og noen av oss ser riktig godt. En annen ting er at vi har en helt spesiell måte å orientere oss på, en måte som forundrer mange vitenskapsmenn. Det foregår på denne måten:

Mens vi flyr omkring, sender vi ut pip, kvitter, smekkelyder, summelyder og lignende gjennom munnen eller nesen. Disse lydene har et svingetall på mellom 25 000 og 70 000 svingninger i sekundet, så de fleste av dem kan ikke oppfattes av dere mennesker. Dere kan ikke oppfatte høyere toner enn dem som har opptil 30 000 svingninger i sekundet. Men vi hører faktisk ikke de lydene vi sender ut, vi heller, for når vi sender dem ut, trekker øremusklene våre seg sammen og stenger lydene ute. Det vi hører, er det ekkoet som blir kastet tilbake fra gjenstander som kommer i vår vei. På denne måten kan vi manøvrere slik at vi unngår hindringer, selv i totalt mørke.

I betraktning av alle de lydene vi sender ut under flukten, er det kanskje noen som lurer på hvordan vi unngår å kollidere med hverandre når vi flyr sammen i store flokker. Thomas R. Henry skrev: «Det er mulig at hvert dyr har sitt individuelle lydmønster og bare lar seg lede av sine egne ekkoer. Hvis ikke det var tilfelle, skulle en tro at det ville oppstå fullstendig forvirring på grunn av ekkoene fra flere hundre flaggermus som flyr sammen i en stor sverm.»

Og hva mer er: Hvordan kan insektetende flaggermus skjelne mellom ekkoet fra hindringer og ekkoet fra et mulig bytte? Det vet ikke dere mennesker ennå, og jeg vil holde det for meg selv.

Hvor vil jeg så hen med alt dette pratet? Jeg hadde bare lyst til å fjerne noen misforståelser med hensyn til meg og mine vingete slektninger. Og en ting til: Jeg hadde faktisk lyst til å imponere dere med våre enestående evner. De har vi naturligvis fått i gave. Æren tilkommer derfor ham som har skapt det eneste pattedyret som kan fly.