Flaggermusen — misforstått, fantastisk, verdifull, truet

’FLAGGERMUS! Jeg kan ikke fordra dem! De har utøy; de kan ikke se og filtrer seg inn i håret ditt; de overfører rabies og suger blod av deg. Fysj! De får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg!’ Føler du det også slik?

Flaggermusene er noen små skapninger det snakkes stygt om. De steller seg selv omhyggelig. De fleste har godt syn; ingen av dem er blinde. De ønsker ikke å filtre seg inn i håret ditt. De har sjelden rabies, og hvis de har det, er det til forskjell fra hunder som har rabies, lite sannsynlig at de kommer til å bite deg. «Hvert år er det flere som dør av bistikk eller hundebitt,» sier en forsker. Og bare tre av de nesten 1000 forskjellige flaggermusarter som finnes, er blodsugere.

Merlin D. Tuttle, som stiftet Bat Conservation International (en internasjonal forening til flaggermusenes bevarelse) i Austin i Texas, blir over hele verden betraktet som en autoritet når det gjelder flaggermus.a Han sier: «De utgjør nesten en fjerdedel av alle pattedyrarter og finnes i utrolig mange varianter, fra verdens minste pattedyr — humleflaggermusen i Thailand, som veier under to gram — til store flygehunder på Java med et vingespenn på nærmere 1,8 meter. . . . Omkring 70 prosent av flaggermusene er insektetere. Mange livnærer seg av frukt eller nektar, og noen få er kjøttetere.» Han synes de er tiltalende, intelligente, lærvillige, svært misforstått og absolutt

Fantastiske!

Tidsskriftet Scientific American sier: «I vår tid da teknologien har utført store bragder, gjør vi vel i fra tid til annen å minne oss selv om at levende mekanismer ofte er uforlignelige og mer effektive enn kunstige etterligninger. Det finnes ikke noe bedre eksempel på dette enn flaggermusens sonarsystem. Gram for gram og watt for watt er det flere milliarder ganger mer effektivt og følsomt enn de radarer og sonarer som menneskene har oppfunnet.» — Juli 1958, side 40.

Ettersom flaggermusens sonarsystem er langt mer avansert enn det menneskene har laget, mener mange at uttrykket «ekkopeiling» er en mer nøyaktig betegnelse på det system flaggermusen benytter seg av. Når en insektetende flaggermus er på jakt, sender den ut lydstøt, hvert av dem med en varighet på fra 10 til 15 tusendels sekund. Når lyden treffer et insekt og ekkoet blir kastet tilbake, lokaliserer flaggermusen måltidet sitt. Den gjør lydstøtene kortere enn et tusendels sekund og øker antall lydstøt til 200 pr. sekund. På den måten er den stadig orientert når den nærmer seg sitt bytte. I et rom hvor det er strukket ut tynne ledningstråder, vil flaggermus som er spesialister på ekkopeiling, unngå dem alle — de kan smette unna ledningstråder som er én millimeter i diameter!

Det som videre gjør flaggermusens ekkopeilesystem så avansert, er at lydens frekvens kan endres fra omkring 50 000 til 25 000 svingninger pr. sekund. Når frekvensen endres, øker bølgelengden — fra omkring 6 til 12 millimeter. Det hjelper flaggermusen til å lokalisere bytte av forskjellig størrelse, ettersom bølgelengden varierer i samsvar med størrelsen på de fleste av de insektene den lever av. Flaggermusen kan også avgjøre hvorvidt ekkoene kommer fra et spiselig insekt. Hvis det er en hard småstein, svinger flaggermusen unna i siste øyeblikk.

Noe som er svært forunderlig, er flaggermusens evne til å gjenkjenne og fange opp sine egne ekkoer trass i støy fra tusenvis av andre flaggermus. Millioner av flaggermus som holder til i huler, flyr omkring og fyller luften med skrik og ekko, men likevel kan den enkelte flaggermus skille ut ekkoene fra sine egne skrik og således unngå å støte sammen med andre flaggermus. Det som gjør fenomenet med flaggermusens ekkopeiling enda mer komplisert, er at «ekkoene er mye svakere enn lydene de sender ut — de er faktisk 2000 ganger svakere. Og de må fange opp disse ekkoene i et område hvor andre lyder er like sterke som de lydene de selv sender ut. . . . Likevel skiller flaggermusen ut og bruker disse signalene, som er omkring 2000 ganger svakere enn bakgrunnsstøyen!» Et slikt avansert sonarsystem er vanskelig for oss å fatte.

Det sies at langøreflaggermus «kunne ha hørt ekkoene sine utmerket godt om de hadde hvisket». Noen arter har så skarp hørsel at de på tre meters avstand kan høre en bille kravle på sand. Men de hører ikke sine egne skrik når de er på ekkoleting. «Hver gang de sender ut lydstøt, er det en øremuskel som automatisk trekker seg sammen, slik at selve lyden blir stengt ute og det bare er ekkoet som høres. Det kan tenkes at hvert dyr har sitt spesielle lydmønster og blir ledet av sine egne ekkoer.»

Flaggermushunnene er prisverdige mødre. De får vanligvis bare én unge i året, og noen bærer den med seg når de flyr ut for å finne mat. Andre lar den henge i et ynglekammer i en hule, hvor det i én klynge kan være 4000 unger pr. kvadratmeter. Når moren kommer tilbake, kaller hun på ungen sin, og den «svarer» henne, og i mylderet av millioner av skrikende unger og kallende mødre finner hun ungen sin og lar den die. Noen hunner er svært uselviske. Når de kommer tilbake etter å ha vært på jakt, gulper de gjerne opp mat for å dele den med andre hunner som ikke har klart å finne noe spiselig.

Verdifull

’En insektetende flaggermus,’ sier Tuttle, ’kan fange nærmere 600 mygg på en time og spise 3000 insekter på en natt.’ En flaggermuskoloni i Arizona skal ha «fortært omkring 160 tonn insekter, noe som tilsvarer vekten av omkring 34 elefanter, hver natt!»

Noen flaggermus er nektarspisere og gjør en nyttig jobb som pollenspredere. De holder seg svevende over blomstene, slik som kolibriene, mens de med den lange tungen, som er utstyrt med en kraftig bust, får med seg nektar og pollen. De er tropiske dyr og trekker mellom Mexico og den sørvestlige delen av USA. De som spiser frukt, sprer frøene over store områder. Tuttle sier: «Frukt- og nektaretende flaggermus som sprer frø og bestøver blomster, er livsviktige for regnskogene og for næringer i tilknytning til disse som gir en årlig avkastning på mange millioner dollar.»

Tidsskriftet New Scientist for september 1988 sa: «Gårdbrukere som utrydder fruktetende flaggermus fordi de betrakter dem som skadedyr, kan komme til å lide enda større produksjonstap, for flaggermusene kryssbestøver frukttrærne deres.» Frukt som skal forsendes, høstes mellom fem og sju dager før den er moden. Hvis den skal brukes på stedet, høstes den mellom to og fire dager før den er moden, men flaggermusene spiser bare moden frukt som ikke er høstet, og denne frukten har ingen verdi for gårdbrukeren. Flaggermus som bestøver, og som sprer frø, har avgjørende betydning for over 500 plante- og trearter. Fruktetende flaggermus bruker for øvrig ikke ekkopeiling når de flyr — de har godt syn. Ofte er det gårdbrukeren som er «blind», og ikke flaggermusene.

En truet art

De uvurderlige flaggermusene har imidlertid hatt det vanskelig. Tap av tilholdssted, bruk av pesticider og meningsløs utryddelse i stor stil har redusert antallet fra mange millioner til noen tusener, og noen arter er utdødd. Det er vanligvis fordommer, misforståelse og ren og skjær uvitenhet som er grunnen til dette. I Latin-Amerika er det nok så at den vanlige vampyren må holdes under kontroll for å beskytte det moderne menneskets husdyrbestand, men «dårlig opplærte vampyrkontrollører dreper ofte uten grunn alle slags flaggermus, uvitende om at størstedelen av de 250 andre flaggermusartene i området er høyst nyttige».

I Australia er tusenvis av flygehunder, som er fruktetere, blitt utryddet «trass i det faktum at noen av områdets viktigste trær i økologisk og i økonomisk henseende er avhengig av dem», og at «de undersøkelser myndighetene selv har foretatt vedrørende flaggermusenes skade på avlingene, ikke gir hjemmel for å holde dem under kontroll». I Israel ble «grotter som en mente gav ly for fruktetende flaggermus, sprøytet med gift — selv i naturreservater — noe som førte til at 90 prosent av landets insektetende flaggermus ble utryddet».

Gammel frykt for at flaggermus er bærere av rabies og andre sykdommer, er sterkt overdrevet: «Sjansene for at en person skal dø av en sykdom som er overført av flaggermus, er svært små, langt mindre enn at en person skal bli drept av en hund, dø av et bistikk eller av matforgiftning under en utflukt med menigheten.»

Science Year for 1985 oppsummerer en artikkel om flaggermus slik: «Det er dessverre slik at etter hvert som listen over flaggermusenes nyttige funksjoner blir lengre, øker også truslene mot disse skapningenes eksistens. Flaggermusbestanden minker raskt over hele verden. Hvert år dør store flaggermuskolonier ut fordi tilholdsstedene deres blir forstyrret eller ødelagt. I Afrika og i Asia jaktes det mer enn noen gang på flaggermus som brukes til menneskeføde, folkemedisin og giftdoser. Fruktetende flaggermus, som først og fremst lever av frukt i skogene på stedet, blir ofte drept av gårdbrukere som feilaktig tror at flaggermusene gjør alvorlig skade på avlingene deres. Og mytene om flaggermus er så inngrodd at millioner av disse dyrene blir utryddet hvert år simpelthen fordi folk er redd dem. Noen flaggermusarter er allerede utdødd, og mange flere er truet. Inntil det er flere som innser hvor verdifulle flaggermusene er, og som forstår nødvendigheten av å beskytte dem, er framtiden usikker for disse betydningsfulle dyrene.»

Merlin Tuttle nevner noe av det Bat Conservation International har oppnådd, og sier så: «Vi har bare så vidt begynt å gjøre noe av det som må gjøres hvis bestanden av friske flaggermusarter skal overleve. For noen er det allerede for sent, og for andre er tiden i ferd med å løpe ut. Tapet av flaggermusarter kan få alvorlige, kanskje ugjenkallelige følger for miljøet, som vi alle må ta vår del av ansvaret for.»

Ja, budskapet er tydelig: Både gammel og nyere historie viser at menneskene ikke selv kan styre sine skritt. (Jeremia 10: 23) Deres kjærlighet til penger, deres kortsynthet og deres selvopptatthet fører til ødeleggelse av miljøet — luften, vannet, jorden og plante- og dyrelivet — og av menneskene. Det er bare Jehova Gud som kan stoppe dette, for han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åpenbaringen 11: 18.

[Fotnote]

[Bilde på side 16]

Gambisk fruktetende flaggermus, mor med unge

[Bilde på side 17]

Nektaretende flaggermus

[Bilde på side 17]

Lyles flygehund

[Bilder på side 18]

Fra øverst til nederst: Vanlig langøreflaggermus

Flygehund

Flaggermus som fanger en bille

Nå er det mat å få!