Musikken var mitt liv

MANGE kjenner meg best ved tilnavnet Trummy. I en årrekke spilte jeg trombone med Louis Armstrong og med mange kjente orkestre. Min spesielle teknikk med trombonen hjalp meg til å spille slike sanger som «Ain’t She Sweet?» og «Margie» inn på bestsellerlistene.

I slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene komponerte jeg også mange slagere. To av de best kjente var kanskje «T’Ain’t What Cha Do, It’s the Way That Cha Do It» og «What Cha Know, Joe?» Jeg skrev også sangen «Travellin’ Light» for Billie Holiday. Hun spilte den inn med Paul Whitemans orkester, og platen ble solgt i millioner av eksemplarer.

I slutten av 30-årene, mens jeg spilte med Jimmy Luncefords orkester, var jeg med i en rekke filmer. Den første var «Blues in the Night». Senere medvirket jeg sammen med Louis Armstrong i slike filmer som «The Glen Miller Story», «Five Pennies» og «High Society» («Fint folk flørter»).

Musikken brakte meg berømmelse og rikdom, men til en pris som var høyere enn jeg var villig til å innrømme. Men før jeg kommer nærmere inn på det, bør jeg kanskje fortelle litt om min bakgrunn. Den kan kanskje forklare hvordan musikken kom til å øve så stor innflytelse på meg, og hvordan den nesten ødela livet mitt.

Fra typisk sørstatsmiljø

Jeg ble født i Savannah i Georgia i 1912 som eneste sønn blant de tre barna til jernbanearbeideren Osborne Young og hans kone, Annie Evangeline. Savannah var på den tiden en svært overtroisk by. Det var mange forkastelige ting som foregikk der.

Ku Klux Klan var blant annet voldsomt aktiv der i byen. Medlemmene av denne organisasjonen gikk stadig i opptog gjennom de fargedes distrikter og prøvde å skremme negrene til å ’holde seg på sin plass’. Jeg husker fremdeles hvor redd jeg var når disse mennene kom ridende nedover gatene iført sine hvite kutter. De oppnådde det som var hensikten — vi barn ble vettskremt og løp og gjemte oss.

Musikk var en del av selve livet. I vår del av byen fantes det en svært ekstatisk menighet. Det var mye skrik og ståhei på møtene, men også mye rytmisk sang og musikk.

Det var mange musikere i distriktet, hovedsakelig bluessangere. Vi barn ble veldig påvirket av Jenkins Orphan band, som kom på besøk fra Charlestown i South Carolina. Vi marsjerte bak dette bandet gjennom hele byen.

En av de mange entertainere som kom til byen, var dr. Rabbitfoot. Han solgte små flasker — angivelig med medisin — for en dollar, noe som var et stort beløp på den tiden. Han satte ganske enkelt opp et telt på et gatehjørne og begynte forestillingen. Han hadde et lite band, noen gjøglere og noen dansepiker.

Jeg var ikke gamle karen da musikken begynte å øve stor innflytelse på meg som følge av alle disse besøkene og selve miljøet der i Savannah.

Skolegang og begynnelsen på en karriere

Far døde da jeg var 12 år. To år senere sendte mor meg til en katolsk krigsskole i Rockcastle i Virginia. Mor var ikke katolikk, men hun sendte meg dit fordi jeg der kunne finansiere skolegangen ved å arbeide ved siden av.

Jeg var murer og gipsarbeider den ene uken og gikk på skolen uken etter. Selv om jeg elsket musikk, hadde jeg ikke tenkt noe særlig på å slå inn på en musikalsk karriere da jeg begynte på skolen. Men når jeg så bandet sitte i skyggen og hygge seg med å spille mens jeg drev eksersis ute i den varme solen med et gevær på skulderen, bestemte jeg meg! Jeg ble snart sterkt engasjert og brukte det meste av tiden til å øve sammen med bandet.

Mor hadde ikke råd til å sende meg penger til å komme hjem for i sommermånedene, så jeg ble værende på skolen og arbeidet på en farm. Da jeg forlot denne katolske skolen etter fire år, sverget jeg på at jeg aldri mer skulle se på en kirke. Jeg hadde knelt så mye at jeg hadde begynt å få byller på knærne. Vi lærte aldri noe om Bibelen, og latinen gjorde meg forvirret.

I 1930 avsluttet jeg skolegangen og dro til Washington, D.C. Det eneste jeg visste om denne byen, var at en tidligere klassekamerat av meg bodde der. Jeg hadde min profesjonelle debut der som tenåringstrombonist med Booker Colemans Hot Chocolates orkester. Det var Coleman som ga meg tilnavnet Trummy. Han hadde vanskelig for å huske navnene på de forskjellige orkestermedlemmene og ga derfor hver enkelt navn etter det instrumentet han spilte.

Vi hadde engasjementer i en rekke av øststatene og reiste mye rundt. Sommeren 1931 spilte vi for «Father Divine» i Asbury Park i New Jersey. Han holdt religiøse møter i et danselokale der. Vi startet møtet med en av disse glade hymnene som får folk i stemning. Maken til sang, klapping og tramping av føtter har du sikkert aldri hørt! Så kom «Father Divine» opp og holdt en av sine vanlige prekener — «Herren elsker en glad giver» — og fikk inn en mengde penger i kollekt. Og tenk på at dette var under den store depresjonen! Han betalte oss to dollar pr. kveld, og det var mange penger for oss på den tiden.

I 1933 dro jeg til Chicago med Earl Hines’ orkester, det første kjente orkestret jeg spilte med. Vi spilte i klubben Grand Terrace i den sørlige del av byen. Denne klubben ble drevet av elementer fra underverdenen, og mange av disse pleide å være til stede. Noen kvelder var stedet fullt av gangstere, og jeg var så redd at det var så vidt jeg kunne spille. Dette var i forbudstiden, og kassereren på kjøkkenet solgte billig brennevin til tre dollar for en halvflaske til oss musikere. Det ga oss mot til å spille. Vi arbeidet fra ni om kvelden til fire om morgenen for 40 dollar i uken, og det var ingen dårlig betaling på den tiden.

Det var nok å gjøre, så jeg ble værende en tid i Chicago. I 1936 dro jeg derfra til New York og ble med i Jimmy Luncefords orkester.

Suksess og en usedvanlig kvinne

Det var mens jeg var hos Lunceford, at jeg fikk føle den søte duft av suksess og berømmelse. Like etter at jeg var blitt med i hans orkester, ble jeg også utsatt for påvirkning fra et annet hold. Det skyldtes min forbindelse med en høyst usedvanlig kvinne.

Jeg traff Ida Fitzpatrick første gang bak scenen. Hun hadde en utrolig evne til å komme seg inn på steder hvor selv vi som opptrådte, ikke fikk komme. Hun hadde spesialisert seg på å oppsøke musikere og entertainere og snakke med dem om Bibelen. Hun var virkelig godt kjent i den boken! Og tro meg, vi musikere og entertainere trengte det budskapet hun kom med, for vi var så rotløse som det gikk an å bli.

En dag da det var meningen at jeg skulle studere Bibelen med Ida, sa jeg til værelseskameraten min: «Når Mrs. Fitzpatrick kommer, så si til henne at jeg måtte på en prøve.» Du kan sikkert forestille deg hvor overrasket og ergerlig jeg ble da jeg forlot bygningen en time senere og traff Mrs. Fitzpatrick nedenunder. Hun spurte: «Hvordan gikk det på prøven, Mr. Young?» Hun var virkelig iherdig, men på en hyggelig måte.

Etter at jeg hadde begynt å studere med henne, var jeg aldri helt tilfreds med meg selv. Det kom av at jeg visste at mye av det vi musikere holdt på med, var galt. Jeg skal forklare litt nærmere hva jeg mener.

På denne tiden hendte det ofte at vi spilte bare én kveld på hvert sted. Vi ble trette og slitne, for det var en klausul i de fleste kontraktene som gikk ut på at en gruppe ikke kunne spille innenfor en radius av 500—600 kilometer fra det stedet hvor den nettopp hadde vært. Dette var til beskyttelse for arrangøren. Musikerne spilte langt borte fra det stedet hvor de hadde sitt forrige engasjement, og dette beskyttet arrangørens distrikt. Vi reiste de lange strekningene med buss og var trette hele tiden. For å holde oss våkne tok vi benzedrin, og for å slappe av drakk vi alkohol. De fleste av oss hadde kommet opp på denne karusellen og kunne ikke komme av.

Jeg arbeidet i og utenfor New York i mange år og studerte med jevne mellomrom Bibelen med Mrs. Fitzpatrick. Men ettersom jeg var så mye på farten, fikk jeg aldri anledning til å studere særlig lenge om gangen. I mellomtiden begynte jeg å bli kjent over hele landet, og jeg brukte mer tid på å beholde min stilling i underholdningsverdenen.

Moderne jazz og filmer

Det var på 52nd Street i New York at den nye jazzen, bebop eller moderne jazz, virkelig kom i forgrunnen i begynnelsen av 40-årene. De største jazzmusikerne i området spilte i små klubber langs denne gaten ved 6th Avenue (som nå heter Avenue of the Americas). Jeg spilte i en klubb der sammen med Billie Holiday. Det er jo lenge siden hun døde nå, men hun er en legende i underholdningsverdenen. Hun var en kvinne med et helt ekstraordinært talent. Det ble nylig laget en film om hennes liv, «The Lady Sings the Blues».

Filmstjerner, produsenter og forfattere var hyppige gjester i disse klubbene på grunn av de store artistene som opptrådte der. Men det samme var halliker, prostituerte og narkotikaselgere. Billie Holiday hadde et stort forbruk av narkotika, og narkotikahaier lusket derfor omkring der hvor jeg arbeidet. Når en ser tilstrekkelig mye av et slikt levesett, begynner en å tro at det er helt i orden. Da har en fått problemer, for en begynner å leve på samme måte selv.

Jeg tror at Billie var et offer for omstendighetene. Hun ble utnyttet, ikke bare av usympatiske menn i hennes privatliv, men også av dårlige managere. Da hun spilte inn sangen «Travellin’ Light», som jeg hadde skrevet, på plate, ble den solgt i millioner av eksemplarer, men alt det vi tjente på den, var 75 dollar. Vi forsto ikke de lovene som skulle sikre oss en viss andel av inntektene på platen, og derfor ble vi utnyttet.

Filminnspillinger begynte også å legge mye beslag på meg. Vi begynte innspillingene så tidlig som mulig om morgenen for å få utnyttet mest mulig av sollyset. Sent på kvelden gjorde vi så opptak av nattscener. For å se våkne og opplagt ut tok jeg benzedrin. Så kom fjernsynet, og vi begynte å spille inn fjernsynsfilmer. Prøvene var lange og slitsomme. Det var ikke så rart at jeg fikk høyt blodtrykk.

Familie og Louis Armstrong

Til slutt dro jeg til Hawaii, og der traff jeg Sally i 1947. Vi giftet oss senere samme år, og i 1948 fikk vi en datter. Min kone studerte Bibelen, og selv om jeg på grunn av arbeidet mitt ikke hadde anledning til å studere like flittig som hun gjorde, gikk jeg på Jehovas vitners møter i Rikets sal sammen med henne. I 1952 forlot jeg så Hawaii. Jeg hadde fått et tilbud fra Louis Armstrong og skulle komme til å spille sammen med ham de neste 12 årene.

Min kone og min datter reiste sammen med meg, men det var ikke noe liv for dem. Marihuanarøyken, det slibrige språket og jobbingen til langt på natt harmonerte ikke med et familieliv. Jeg pleide å leie en hotellsuite og sende dem ut for å handle. Så låste jeg meg inne og øvde meg på trombonen i fem-seks timer. Jeg la hele mitt liv i et instrument; det og de pengene det brakte meg, var blitt min gud.

Med tiden kjøpte vi et hus i Los Angeles og bosatte oss der. Men jeg var borte det meste av tiden. Noen ganger var jeg i Afrika og andre steder i seks-sju måneder i ett strekk. Vi spilte inn mange filmer i Europa. Jeg mente det var i orden, ettersom jeg sendte mange penger hjem. Men min kone og min datter var ikke så interessert i alle disse materielle tingene; de ville ha meg hjemme. Men jeg kunne ikke forstå det. Min lille datter kjente knapt nok sin far.

Ettersom konkurransen er stor i underholdningsverdenen, måtte jeg stadig øve, ofte hele dagen, for å holde meg på toppen. Jeg begynte å bli mer og mer ulykkelig, for jeg hadde aldri tid til å gjøre noe annet enn å øve, reise, opptre og sende penger hjem. Armstrong var en god mann å arbeide for, og det var kanskje derfor det var enda vanskeligere å forstå ting som jeg senere skulle bli tvunget til å innse.

Mrs. Fitzpatrick studerte med Louis når hun kunne komme i kontakt med ham. Det var ikke så lett, men av og til spilte vi på et teater i New York, og da studerte hun med Louis og meg mellom forestillingene. Da jeg spilte i Las Vegas i slutten av 50-årene, kom min kone på besøk. Tenk deg hvor overrasket jeg ble da jeg fikk vite at hun og Mrs. Fitzpatrick hadde vært ute i forkynnelsesarbeidet sammen! Senere spurte Ida meg rett ut: «Mr. Young, hva er det du venter på? Med den kjennskap du har til Bibelens sannheter, er det farlig ikke å gjøre noe med det du vet.»

Hver gang jeg kom tilbake til Los Angeles, gjenopptok jeg mine bibelstudier og gikk på møtene sammen med familien. Min kone var nå blitt et døpt vitne, og min datter studerte også. Det gjorde inntrykk på meg å se hvor snille vitnene var med Sally og Andrea, datteren vår. De stakk alltid innom for å se om de hadde det bra, ettersom de visste at jeg stadig var ute og reiste.

Jeg frigjør meg

Tidlig i 1964 skjedde det noe som rystet meg. Jeg fikk en rikstelefon fra min kone hvor hun fortalte at hun var syk. Før da jeg hadde villet slutte, var jeg blitt tilbudt flere penger. Det skjedde denne gangen også. Men nå kunne ingenting holde meg borte fra mine kjære.

Jeg ba til Jehova Gud, og jeg vet at det var han som ga meg styrke til å frigjøre meg. Dette var ikke populært hos dem som støttet orkestrene. De ble svært sinte. Penger hadde alltid kunnet overtale meg før. Men slik var det ikke lenger! Mrs. Fitzpatrick hadde så rett. Hva var det jeg hadde ventet på? Jeg hadde ikke innsett sannheten i det bibelske ordspråket: «Å vinne visdom — hvor meget bedre er det ikke enn gull! Og å vinne forstand er mer verdt enn sølv.» — Ordspr. 16: 16.

Jeg dro straks tilbake til Los Angeles, hvor jeg gikk alvorlig inn for å studere Bibelen igjen. Endelig ble mine øyne virkelig åpnet for alt det dumme jeg hadde holdt på med. Tenk at jeg hadde gjort trombonen og penger til min gud! Det var hardt å innse hvordan jeg hadde sviktet min familie. Etter mye selvransakelse ble jeg døpt som et av Jehovas vitner noen måneder senere.

Sally ble sykere og sykere, og etter mange prøver og undersøkelser viste det seg at hun hadde kreft. Det var et forferdelig slag! Vi hadde planer om å dra tilbake til Hawaii, men legen insisterte på at hun straks skulle legges inn på sykehus og få koboltbehandlinger. I august 1964 var hun ferdig med en rekke behandlinger. Hun ble utskrevet av sykehuset, men måtte stadig komme tilbake til kontroll, og da fulgte jeg henne alltid.

Dette var den vanskeligste tiden i hele mitt liv. Den fikk meg til å innse hvor lite berømmelse og rikdom betyr sammenlignet med de viktige ting i livet. Da Sally ble syk, vendte jeg meg til Jehova Gud i bønn. Hvor glad er jeg ikke for at jeg har forstått at et nært forhold til ham er mer verdifullt enn alle materielle rikdommer!

Senere flyttet jeg med familien til Hawaii. Min kone ble frisk, og det er hun fremdeles.

Lykkeligere enn noen gang

Jeg har nå i flere år hatt mitt lille orkester, som spiller på et av de største hotellene i Honolulu. Men musikken kommer nå på annenplass, etter de åndelige interesser. Flere medlemmer av orkestret mitt har tatt imot tilbudet om et bibelstudium, og én av dem er nå et vitne. Datteren vår er også lykkelig gift med et vitne. Min kone og jeg går regelmessig på menighetsmøter sammen med våre kristne brødre, og vi deltar i den offentlige forkynnelse og forteller andre om de store velsignelser Guds rike om kort tid skal bringe menneskeheten.

Jeg forlater sjelden Honolulu i forbindelse med musikken, selv om jeg har hatt mange tilbud. Jeg tok nylig imot et tilbud fra avdelingen for utøvende kunst ved Smithsonian Institution. I september i fjor gjorde de et seks timers lydbåndopptak hvor jeg forteller om mitt liv og min karriere.

Når jeg tenker tilbake på de turnéene jeg var på sammen med Louis Armstrong, er det særlig én opplevelse jeg husker. Det var da vi var i Japan i 1961. Jeg var ikke et vitne på den tiden, men jeg snakket med en gruppe unge musikere om vitnenes kristne arbeid. Det jeg sa, falt i god jord, og jeg fikk senere vite at flere av disse unge mennene var blitt vitner.

Jeg snakker ofte med unge musikere som arbeider for å komme seg fram. Jeg gir dem alltid dette rådet: «Beregn omkostningene.» Hvis en person lar hele sitt liv dreie seg om musikk, slik jeg en gang gjorde, kan det ødelegge ham. Det er bare ved å ha det rette syn på verdier at vi kan oppnå sann lykke. Hvor takknemlig er jeg ikke for at jeg til slutt lærte å innse dette! — Innsendt.

[Bilde på side 12]

Louis Armstrong og jeg spilte sammen i 12 år