Jeg fikk et likevektig syn på musikk
SOM åtteåring hjemme i Philadelphia følte jeg at jeg på en eller annen måte var annerledes enn andre. En dag tok jeg et barberblad og skar meg i fingeren. Jeg tenkte at hvis jeg blødde, slik som andre gjorde, ville det til slutt gå med meg som det gikk med dem — som naboen vår lenger nede i gaten, som døde og ble lagt i en kiste. Jeg så at jeg blødde. «Benny Golson,» sa jeg til meg selv, «du kommer også til å dø.»
I løpet av de neste fem årene eller deromkring tenkte jeg ofte på døden når jeg var alene. Jeg så ned på hendene mine og beveget dem, sa et par ord og hørte på stemmen min og så på meg selv i speilet. Jeg var redd, for jeg visste at en dag kom jeg til å være borte.
Jeg ville ikke dø. Jeg ville leve. Men det virket som om det var et kappløp med tiden, for den tiden jeg hadde fått tildelt, var ikke så veldig lang.
Interesse for musikk
Fordi jeg viste interesse for musikk, begynte mor å gi meg pianoundervisning da jeg var ni år. I 14-årsalderen begynte jeg også å spille tenorsaksofon. Jeg ble veldig glad i dette instrumentet. Hver gang Lionel Hampton kom til Earle Theater, var jeg til stede og suget inn hver eneste tone. Jeg ønsket at jeg kunne spille like godt som den dyktige saksofonisten hans, Arnett Cobb.
På denne tiden, under den annen verdenskrig, kom ofte en gruppe av oss tenåringer med musikalske ambisjoner sammen for å øve. En gang da vi var hjemme hos meg og øvde, sa en av mine bekjente, som var mye eldre enn oss andre: «En dag kommer alle dere til å røke, drikke og bruke narkotika.» Jeg ble forarget og sa at det eneste vi tenkte på, var musikk. Men han gjentok det han hadde sagt, og tilføyde: «Vent og se.»
Den forargelse han vakte hos meg, ble en slags forsvarsmekanisme. Jeg bestemte meg for å være en «ren» musiker. Jeg klarte å holde meg borte fra det han hadde sagt, men mange av mine tidligere venner, deriblant flere av dem som var til stede den kvelden, ble senere et offer for det. Ja, noen av dem er nå døde etter å ha tatt overdoser av narkotika.
Begynnelsen på en karriere
I 1948 ble jeg immatrikulert ved Howard universitet i Washington, D.C. Jeg ville utdanne meg til lærer. Men musikken var fremdeles min store kjærlighet. Jeg drømte ofte om å bli en internasjonalt anerkjent musiker, og jeg var helt oppslukt av å øve meg på saksofonen. Ville kurser i psykologi, talekunst og lignende emner hjelpe meg til å bli dyktigere på saksofonen eller til å skape nye melodier? En dag pakket jeg sakene mine og forlot universitetet for godt.
Jeg mente at jeg var rede til å klare meg ute i verden, ettersom jeg hadde spilt en hel del på nattklubber i Washington. Jeg fikk sju dollar for hvert orkesterarrangement (17 stykker), og orkestrene spilte alt jeg skrev. Jeg brydde meg ikke så mye om pengene — det var opplevelsen jeg ville ha.
Da jeg kom tilbake til Philadelphia, fikk jeg tilbud om å bli med i orkestret til «Bullmoose» Jackson, en populær sanger. Tadd Dameron var pianist. Han var en av de arrangørene jeg hadde som forbilde. Jeg følte at jeg endelig hadde nådd målet.
Musikalske prestasjoner
Senere, da jeg var med i et annet orkester, skrev jeg jazzmelodier i fritiden. Når vi reiste fra by til by, gav jeg melodiene til musikere forskjellige steder.
«Hei, Benny! Husker du den låten jeg tok med til New York?» Det var John Coltrane, en av disse musikerne, som stilte meg dette spørsmålet på gaten en dag. «Miles likte den så godt at vi har spilt den inn.»
Jeg ble gledelig overrasket, for Miles Davis var en fremtredende plateartist innen jazzen. Innspillingen, «Stablemates», markerte begynnelsen på min karriere som jazzkomponist.
Etter dette var det som om alle ville ha meg til å skrive og arrangere musikk for dem. Som følge av dette skrev jeg hver eneste dag. Jeg ville at sangene, også i jazzen, skulle være melodiske. Senere ble nettopp dette mitt varemerke, og jeg tror det var det som førte til at jeg oppnådde så stor suksess som jazzkomponist. Omtrent på samme tid begynte jeg også å bli anerkjent som tenorsaksofonist.
I 1956 fikk jeg en telefonoppringning fra «Dizzy» Gillespie med spørsmål om jeg ville bli med i hans orkester. Han hadde nettopp kommet tilbake fra en goodwill-turné i Midtøsten arrangert av det amerikanske utenriksdepartement og skulle nå ut på en lignende turné til Sør-Amerika. Mens jeg var sammen med ham, ble jeg nummer én i Downbeats internasjonale jazzavstemning i klassen «Ny stjerne — tenorsaksofonist» og «Ny stjerne — arrangør». Gillespies orkester ble til slutt oppløst, og jeg bestemte meg for å bli i New York for å etablere meg innen de forskjellige grener av musikken.
Noe jeg gjerne ville tro på
Mens jeg bodde i en leilighet i New York, kom Jehovas vitner på besøk. Jeg kunne se at de brant for sin sak, men jeg mente at de kastet bort tiden. Hvem hadde tid til å lese religiøse tidsskrifter? Jeg kastet mine i papirkurven da vitnene var gått. Men det slo meg at de hadde en veldig pen fremtreden.
En uke da jeg arbeidet ved Apollo Theater i New York, la jeg merke til et ektepar som stod med noen blad i hånden ved sceneinngangen. Da jeg fikk se at det var The Watchtower og Awake!, sa jeg til meg selv: «Sannelig er de ikke her også!» Men jeg la merke til at alle musikerne, hvorav mange var nokså verdensvant, opptrådte vennlig og høflig overfor dem. Det kunne jeg ikke skjønne. Senere fikk jeg vite at mannen, Paul White, selv hadde vært i showbusiness og kjente mange av musikerne personlig. Han og hans kone brukte mye av tiden sin til å snakke med underholdningsartister om Guds hensikt.
Etter en stund henvendte de seg til meg også. Jeg ville gjerne høre hva de snakket om, simpelthen av nysgjerrighet. Det var da jeg forstod hvorfor de andre karene var så respektfulle og oppmerksomme. Dette var de vennligste og mildeste mennesker jeg noen gang hadde truffet. Men det de snakket om, hørtes ut som ren fantasi i mine ører — de sa at hele denne tingenes ordning skulle få sin ende, og at det i stedet skulle komme en ny ordning, hvor folk skulle leve evig på jorden i fred og lykke. — 2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 3, 4.
Jeg skulle gjerne ha trodd det, hvis det bare hadde vært sant. Men det kunne det da ikke være! Jeg hadde aldri hørt pastor Lewis i Troens Tabernakel i Philadelphia snakke om slike ting. Jeg traff Paul og Ida White igjen i Chicago da jeg spilte på Regal Theater. Senere henvendte de seg til meg i Miami i Florida. «Disse menneskene er virkelig nidkjære eller gale eller begge deler,» tenkte jeg.
Hjulpet av en annen musiker
Noen år senere dannet Art Farmer og jeg en gruppe som vi kalte «The Jazztet». Etter en tid fikk vi med oss basunisten Tom McIntosh. Senere fikk vi vite at han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han snakket med alle han traff, om det han lærte — serveringsdamer, nattklubbeiere, toalettvakter, andre musikere og folk blant publikum. Jeg kan ikke huske at han noen gang mistet gløden eller følte seg brydd.
Når vi skulle til et nytt engasjement i en annen by, pleide vi ofte å kjøre i en stasjonsvogn. Da Tom begynte å kjøre sammen med oss, ble samtaleemnene radikalt forandret. Fra nå av snakket vi alltid om Bibelen. Av en eller annen grunn ville de andre stadig bevise at Tom tok feil. Men han henviste til Bibelen og sa: «Undersøk dette selv.»
Det gikk ikke lang tid før karene begynte å bli irritert på Tom fordi det gang på gang viste seg at han hadde rett ifølge Bibelen. De foretok til og med en avstemning for å få ham til å slutte å snakke om sin tro. Men da hendte det noe rart. Tom hadde bare fortalt dem såpass mye at de var blitt nysgjerrige. De brakte derfor selv bibelske emner på bane. Som oftest begynte det med at de stilte spørsmål. Det ble følgelig aldri slutt på de bibelske samtalene i stasjonsvognen.
Mens Tom var sammen med gruppen, sa han en gang noe til meg som fortsatte å ringe i ørene mine lenge etter at han hadde forlatt oss. «Du gjør mye som er riktig,» sa han, «men det kommer ikke til å gagne deg noe.» Det han mente, var at jeg måtte leve i harmoni med alle Guds krav, ikke bare med noen av dem, hvis jeg ønsket å få del i Guds gave, det evige liv. — Rom. 6: 23; Joh. 17: 3.
Nå syntes jeg at jeg burde sette meg inn i hva Guds vilje gikk ut på. Da gruppen ble oppløst en stund senere, begynte derfor min kone, Bobbie, og jeg å studere Bibelen sammen med Tom i New York. Under disse studiene fikk jeg forståelse av spørsmål som jeg lenge hadde lurt på, og som jeg til og med engstet meg over. Den redde lille gutten jeg hadde vært, tok feil — vi har mulighet til å slippe å dø. Jeg lærte at menneskene ikke ble skapt til å dø, men til å leve evig i et jordisk paradis. Og i og med Jesu Kristi offerdød ble det muliggjort at rettsinnete mennesker kan oppnå evig liv. — Joh. 3: 16.
En ny livsform
Kort tid senere, i 1967, flyttet vi til Los Angeles. Jeg ville skrive musikk for film og fjernsyn. Mange etablerte musikere og venner av meg hadde allerede reist til østkysten, og de maste om at jeg måtte komme. Så nå drog vi.
Det eneste jeg tenkte på etter at jeg hadde kommet til Los Angeles, var å bli etablert innen filmindustrien. Jeg la saksofonen vekk midlertidig og konsentrerte meg helt om å skrive filmmusikk. Jeg skrev musikken til slike fjernsynsshow som «Mission Impossible» og «The Partridge Family» og også til filmer. Jeg gjorde det bra materielt sett, men jeg hadde ikke tid til stort annet. Jeg sa hele tiden at så snart jeg hadde vunnet fotfeste, skulle vi oppsøke Jehovas vitner. Det skjedde aldri. Jo flere materielle goder jeg oppnådde, jo mer ville jeg ha, akkurat som Bibelen sier i Forkynneren 5: 9. — Matt. 16: 26.
Så en dag da jeg kom hjem, møtte min kone meg i døren og sa: «Gjett hvem som har vært her! Jehovas vitner.» Hun sa at de hadde lovt å komme tilbake uken etter. Senere fikk vi vite at Tom McIntosh hadde bedt om at noen som hadde den samme interesse som jeg — musikk, naturligvis — måtte bli sendt hjem til meg. Al Kavelin og hans kone kom. Al hadde i sin tid vært en populær orkesterleder.
Nå gjenopptok vi studiene og begynte etter hvert å få sann verdsettelse av hellige ting. Med tiden innviet både min kone og jeg vårt liv til å tjene Jehova Gud og symboliserte dette ved å bli døpt i vann. Etter å ha oppnådd kristen modenhet ble jeg så utnevnt til eldste i menigheten.
Den rette likevekt
Ja, jeg er glad i musikk. Jeg har alltid vært det. Og jeg ber stadig om at jeg må bevare den rette, kristne likevekt overfor denne min store kjærlighet. Jeg innser at uansett hvor dyktig jeg blir på saksofonen, hvor gode sanger jeg skriver, eller hvor stor suksessen blir, kan ikke noe av dette gjøre meg verdig til å oppnå liv i Guds nye ordning. Det er nå over 12 år siden jeg innviet mitt liv til å tjene Jehova, og jeg kan bevitne at en sannelig må holde seg våken for å bevare sin åndelighet.
Det gikk for eksempel ikke lang tid etter at jeg var blitt døpt, før jeg begynte å være borte fra enkelte kristne møter. Det var musikken som igjen begynte å fortrenge de langt viktigere, åndelige interesser. Men en kristen eldste gjorde meg på en vennlig måte oppmerksom på hva som var i ferd med å skje, og jeg var takknemlig for hans hjelp og foretok de nødvendige forandringer. Penger og popularitet i musikkens verden var ikke lenger det viktigste i livet for meg. Betyr så det at jeg har sluttet som musiker og komponist?
Nei, det gjør det ikke. Jeg er klar over at den type arbeid jeg har, kan utsette meg for et dårlig miljø — mange musikere bruker narkotika og lever et umoralsk liv. Men kan du tenke deg noe verdslig yrke hvor en ikke kan finne uærlighet, korrupsjon, umoral, alkoholisme, spill om penger og lignende? Alt dette og også narkotikamisbruk finnes i alle samfunnslag. En kan nesten ikke unngå å komme i kontakt med slike ting hvis en skal ha et arbeid.
Hvis en kristens arbeid på den annen side har en dårlig innvirkning på hans åndelighet, bør han gjøres oppmerksom på det. Jeg ble gjort oppmerksom på det da det skjedde med meg. Jeg tok de nødvendige skritt for å beskytte min åndelighet. Og som musiker har jeg hatt anledning til å snakke med mange i underholdningsverdenen som andre vitner aldri ville kunne nå med budskapet om Guds rike.
Musikken har nå på langt nær en så viktig plass i mitt liv som før. Det privilegium å kunne tjene Jehova er min største skatt. Jehova vil at hans folk skal være lykkelig, og jeg er lykkelig. Jeg er dessuten overbevist om at hvis jeg oppnår liv i hans nye ordning, kommer jeg til å være lykkelig i all evighet, med eller uten saksofonen. — Innsendt.