Kongress for religionsfrihet «etterlater en flau smak»

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nederland

I FJOR var Amsterdam sete for noe helt spesielt. I dagene fra 21. til 23. mars 1977 var Hilton hotell vert for den første verdenskongress for religionsfrihet.

De som holdt denne kongressen, uttalte offisielt at hensikten med den var: 1. Å gjøre den internasjonale religiøse frihetsorganisasjon (IRLA) til et virkelig brukbart redskap til fremme av religionsfriheten på verdensbasis. 2. Å gjøre den internasjonale religiøse frihetsorganisasjon kjent for verdens ledere gjennom massemediene. 3. Å dele ut en internasjonal pris til statsmenn som har fremmet religionsfriheten innen sitt eget land. 4. Å tilveiebringe et ikke-stridende forum for utveksling av synspunkter angående religionsfriheten.

«En kongress som ikke utrettet noe»

De offisielle representanter som støttet dette møtet, forsikret at tanken var å føre et «stille diplomati» og ’ikke å avsløre eller fordømme overgrep mot religionsfriheten’. Talerne roste stort sett sine respektive land for de store framskritt som var blitt gjort i forbindelse med religionsfriheten, mens de dekket over de tilfelle da denne friheten var blitt nektet.

Visse taler inneholdt noen svært gode poenger. En av representantene sa for eksempel at etter den protestantiske reformasjon traff de styrende avtale om å forsvare store gruppers religion. Men hva med mindre grupper og enkeltpersoner? Taleren nevnte at disse stort sett var uten beskyttelse og frihet. Han bemerket at mange av frihetene omfatter bare de store religiøse organisasjoner.

I forbindelse med det at noen visse steder er blitt nektet religionsfrihet, nevnte den samme taleren et interessant punkt. Han sa at den grunn som var blitt oppgitt for å opprette kolonier, var å bringe sivilisasjonen til tilbakestående folk. Han bemerket imidlertid at det snart ble tydelig at det egentlig var politiske og økonomiske interesser som lå til grunn for koloniseringen.

Det alminnelige inntrykk av konferansen var skuffende. Det ble til og med framsatt argumenter til støtte for å nekte folk tilbedelsesfrihet under visse omstendigheter. Representanten for den islamittiske religion hevdet for eksempel at der hvor folk er sultne og tørste og undertrykt på grunn av ugunstige sosiale forhold, er de ikke i stand til å tenke klart og treffe rette avgjørelser i spørsmål angående religion. Ifølge denne representantens oppfatning burde muhammedanere ikke bli gjort kjent med fremmede religiøse oppfatninger før det var blitt rettet på slike sosiale urettferdigheter. Inntil da vil det være forstandig å begrense religionsfriheten, sa han.

Representantene i denne forsamlingen ga gjentatte ganger uttrykk for at de satte sin lit til De forente nasjoner og betraktet denne organisasjonen som et redskap som skulle sikre tilbedelsesfriheten. Mange ga uttrykk for bekymring over at De forente nasjoner ennå ikke har vedtatt en erklæring mot religiøs diskriminering.a Angående den ånd som gjorde seg gjeldende på dette spesielle møtet, skriver en observatør:

«En hadde ikke følelsen av at det for alvor ble gjort forsøk på å løse de problemer som på det nåværende tidspunkt er en dyster virkelighet for en stor del av menneskeheten, nemlig at deres tilbedelses- og talefrihet blir undertrykt. Det lignet mer på en hyggelig sammenkomst av gamle venner som klappet hverandre på skuldrene, håndhilste og smilte velvillig. Denne atmosfæren gjenspeilte iallfall på en utmerket måte det som det var blitt sagt var denne kongressens hensikt og mål.»

«Det var en kongress som ikke utrettet noe. En var svært forsiktig med ikke å trå noen på tærne. Som en av medarbeiderne sa i en pause: ’Når en lytter til alle disse gode talene, får en det inntrykk at det ikke er noe galt noen steder i verden hva religionsfriheten angår. Det er naturligvis mye som er galt. Men jeg antar at hvis talerne fortalte kjensgjerningene, ville de virkelig få vanskeligheter når de kom hjem.’»

En komité lytter til Jehovas vitner

Det ble ordnet slik at to observatører som representerte Jehovas vitner, fikk anledning til å snakke med en spesiell komité angående forfølgelsen av Jehovas vitner i Malawi og andre land. Komitéen lyttet meget oppmerksomt og høflig og viste stor interesse for spørsmålet.

I private samtaler senere ga mange medlemmer av komitéen uttrykk for at de satte pris på det som var blitt sagt om Jehovas vitners situasjon. De innrømmet at selv om de var klar over at det fant sted en slik forfølgelse, hadde de ikke hatt noen forestilling om hvor ille det virkelig var. Medlemmene av denne spesielle komitéen ga inntrykk av at de oppriktig ønsket å gjøre noe for offerne.

«Stille som en mus»

Den siste dagen sendte kongressen ut en resolusjon. Det hadde ikke opprinnelig vært planlagt å gjøre det. Først etter at kongressen kvelden før hadde hørt om ’forskjellige klager’ angående religiøs intoleranse og forfølgelse, fant den det passende å komme med en uttalelse. Det ble imidlertid ikke sagt noe offentlig i kongressens møtesal om den umenneskelige behandlingen kristne i Malawi og andre steder på jorden blir utsatt for. I samsvar med forsamlingens ønske om å føre et «stille diplomati» og ’ikke avsløre eller fordømme overgrep mot religionsfriheten’ var resolusjonen hverken konkret eller bindende.

Noe av det representantene vedtok, var: Å be de organisasjoner som støtter kongressen, om å nedsette en komité som skal undersøke hvordan religionsfriheten er i verden, å rette regjeringenes oppmerksomhet mot den fundamentale menneskerettighet som religionsfriheten er, og å oppfordre regjeringene til å få De forente nasjoner til å vedta en erklæring mot religiøs diskriminering.

De nederlandske nyhetsmediene skjenket ikke den første verdenskongress for religionsfrihet særlig stor oppmerksomhet. I radioens nyhetssending ble det gitt en kort rapport. I fjernsynet kom generalsekretæren i Kirkenes verdensråd, dr. Philip Potter, med noen kommentarer om møtet. I pressen ble kongressen svært lite omtalt. Én artikkel fortjener imidlertid å bli nevnt. Amsterdam-avisen Nieuws van de dag sa i en lederartikkel som het «Mus i Hilton hotell»:

«Dette møtet i Amsterdam etterlater en flau smak i munnen . . . Hør ikke noe ondt, se ikke noe ondt og tal ikke om noe ondt. Vær utadtil stille som en mus i Hilton. Kanskje vi kan håpe på at de 300 musene hurtig vil formere seg, slik mus vanligvis gjør. Men ettersom vi ikke kan regne med det, ville det ikke ha vært av veien med noen vektigere ord derfra.»

[Fotnote]