Hvor mye energi er det i jorden?
HELT siden den industrielle revolusjon begynte tidlig på 1800-tallet, har kull og jordolje vært de viktigste energikildene. Men disse energikildene blir vanligvis betraktet som ikke fornybare kilder. Et presserende spørsmål i dag er derfor: Hvor lenge kan vi tillate oss å være avhengige av disse fossile brenslene, før de er brukt opp?
Det var kullet som først ble utnyttet da Europa og De forente stater kastet seg inn i industrialderen. Det ble brukt store mengder kull ved fremstillingen av stål og sement. Kullet forsynte lokomotiver og dampbåter med energi. Vi fyrte med kull for å varme opp boliger og verksteder. På slutten av 1800-tallet ble kull også brukt til å drive elektriske generatorer i kraftverk.
Jordoljen forekom i rikelige mengder og kostet lite, og da den ble tilgjengelig, erstattet den derfor kull på mange områder. Fordi flytende drivstoff var lett å behandle og lett å antenne, fant det sted en rask økning i tallet på biler til privat bruk, lastebiler til transport og fly som gjorde det mulig å reise hurtig fra ett sted til et annet. Industrilandene ble avhengige av jordolje som energikilde.
Sløsing med ressurser
Løftet om et fantastisk utbytte fikk foretaksomme oljeborere til å søke til nye, rike oljefelter. Den naturgassen som kom ut av mange brønner, ble bare betraktet som et biprodukt, ja, noen ganger som et sjenerende sådant. Naturgassen ble ofte regnet for å være av så liten verdi at en ganske enkelt satte fyr på den for å bli kvitt den. Men når en fikk hele nettverk med rørledninger, kunne en levere naturgass til industrianlegg og privathjem for en rimelig penge og oppnå god fortjeneste.
I de oljerike landene ble det på alle måter oppmuntret til sløsing med energi. Energien var så billig at en så gjennom fingrene med sløsing, og det var ingen som tenkte på å spare. De som var framsynte, innså at dette ikke kunne vare; en eller annen gang måtte det nødvendigvis bli slutt på jordoljen. Men de reserver en hadde, var tilstrekkelige til mange års forbruk, og nye oljefelter ble oppdaget raskere enn de gamle ble uttømt.
Etter hvert som det ble masseproduksjon av biler, kom prisen på et nivå som gjorde at nær sagt hvem som helst kunne anskaffe seg bil, og bilprodusentene vokste til gigantiske korporasjoner som hvert år prøvde å overgå hverandre ved hjelp av nye finesser på de nye modellene. De forskjellige lands regjeringer la avgifter på salget av billig bensin og bygde moderne motorveier overalt. Det ble solgt millioner av biler, og folk ønsket å reise lenger og å ta seg stadig raskere fram. Oljeselskapene ønsket også maksimal fortjeneste i løpet av kort tid og tenkte lite på den mangel som nødvendigvis ville komme til å gjøre seg gjeldende, i hvert fall i den etterfølgende generasjon. Men nå er den generasjonen her.
Hvor store er forekomstene?
De tidligere så optimistiske forhåpninger om hvor lenge oljen ville vare, ble gjort til skamme da araberlandene innførte sin politiske blokade i 1973. En internasjonal ekspertkomité hevdet i 1978 at oljeforsyningen ikke ville dekke den økende etterspørselen i de nærmeste 20 årene, kanskje ikke engang i de nærmeste fem årene. Den senere tids begivenheter har fått mange til å tro at en varig oljemangel i verdensmålestokk vil komme til å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av 1980-årene.
Plutselig står vi overfor alvorlige problemer. Oljeforsyningen er ikke lenger bare avhengig av våre tekniske muligheter til å finne og produsere olje. Den er i langt høyere grad avhengig av politiske manøvreringer. Myndighetene har innført kompliserte regelverk for skatter og avgifter og en kunstig priskontroll. De ledende menn innen oljesektoren beklager seg over at det blir gjort så lite for å gå i gang med kostbar prøveboring på nye felter eller for å bygge nye raffinerier, som en trenger for å dekke den stadig stigende etterspørselen.
Multinasjonale korporasjoner har støttet produksjonen av olje i land som en gang var tilbakestående, med tanke på eksport til industriland. Nå finner vi de rikeste oljeforekomstene og de største forbrukerne i områder som er svært ulike og ofte fiendtlig innstilt til hverandre. OPEC-landene klaget over at de var blitt utnyttet av de mektigere landene, og slo seg sammen om å legge restriksjoner på oljeforsyningen og således heve prisene og gjennomtvinge politiske krav. For å avverge nye blokader snakker de politiske ledere om å spare på energikildene eller la dem avløse hverandre. Men deres forslag om å sette ned hastigheten på motorveiene, sette ned termostatene i hjemmene og fortsette å øke prisene på brensel blir møtt med likegyldighet og til og med regelrett motstand.
Vi må ikke desto mindre se kjensgjerningene i øynene. Uansett hvilke skritt som blir tatt for å spare på eller tøye forsyningene, er det allerede nå for lite olje til å dekke etterspørselen. Det ville være å vekke falske forhåpninger hos folk å hevde at det fremdeles kan pumpes to — tre ganger så mye olje som hittil ut av nesten uttømte oljeforekomster. Det er bare litt som fortsatt kan utvinnes, og det krever bruk av kostbare metoder. Selv de store, nye oljefeltene som er oppdaget, for eksempel i Alaska og Mexico, kan bare utsette problemet noen få år. I løpet av noen få tiår vil det være slutt på oljen. Hva så?
[Oversikt på side 10]
ENERGI FRA: FORBRUK PR. ÅR DET SOM ER IGJEN
USA VERDEN USA VERDEN
Olje 38 107 175 3300
Naturgass 20 37 200 1500
Kull 13 94 11 000 35 000
Vannkraft 3 12 Kan fornyes
Kjernefisjon 3 5 230 670
TIL SAMMEN 77 255
Tallene i denne tabellen står for den relative energiekvivalent for hver kilde. Enhetene er oppgitt i billiarder av britiske termiske enheter. Én billiard er 1015 (1 000 000 000 000 000). Én billiard britiske termiske enheter tilsvarer 170 millioner fat olje eller en billion kubikkfot naturgass eller 40 millioner tonn kull eller 2100 tonn uranoksyd og er tilstrekkelig til å produsere 100 milliarder kilowatt-timer elektrisitet. Tallene under forbruk er forholdsvis nøyaktige. Tallene i de siste to kolonnene er antatt.