Den nederlandske reformerte kirke i Sør-Afrika — et splittet hus
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika
DEN 25. august 1982 ble en kile drevet enda dypere inn i et hus som allerede var splittet. Den dagen møttes de reformerte kirkers verdensallianse i Ottawa i Canada og vedtok å utelukke Sør-Afrikas to mektigste afrikaansspråklige kirker. Hva var årsaken til det? Disse kirkene nekter å godta ikke-hvite som medlemmer. Og dette vedtaket ble på en dramatisk måte understreket da alliansen dagen etter valgte Allan Boesak, en svart prest fra Sør-Afrika, til sin president.
Stridigheter mellom forskjellige sekter er så vanlig i kristenheten at mange nyhetsmedier knapt nok tilla denne begivenheten noen nyhetsverdi. Du er kanskje ikke desto mindre en av dem som lengter etter religiøs enhet og lurer på om det er mulig å oppnå det. Situasjonen i Sør-Afrika bør i så fall være av interesse for deg.
Ingen kan forstå den religiøse splittelsen i Sør-Afrika uten på forhånd å kjenne litt til nasjonens historie. I 1652 opprettet nederlenderne en koloni på Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Opprinnelig var hensikten bare at denne kolonien skulle være et anløpssted for skip på vei til Nederlandsk Ostindia, men den ble senere gjenstand for en ren invasjon av nybyggere fra Nederland, Frankrike, Tyskland og Storbritannia. De landområdene de slo seg ned i, var imidlertid allerede befolket. Det gikk derfor ikke lang tid før det blusset opp fiendskap mellom de innfødte og nybyggerne.
Motsetningenes røtter
De første hvite nybyggerne tilhørte den reformerte kirke i Nederland. Det ble derfor opprettet en slik kirke i Sør-Afrika, og med tiden tok den navnet Nederduitse Gereformeerde Kerk (omtalt som NG-kirken) eller den nederlandske reformerte kirke. Til å begynne med hadde denne kirken et tolerant syn på de svarte og «fargede» rasene (raser av blandet opprinnelse). De «omvendte» ble innrømmet alle kirkelige privilegier. Men mange av de nederlandske nybyggerne likte ikke dette.
Attenhundretallet kom, og Kappkolonien var nå kontrollert av britene. Til nederlendernes ergrelse ble kirken etter hvert et redskap for staten. Guvernøren ble nemlig utnevnt til kirkens overhode, ved alle gudstjenester måtte det bes en bønn for det britiske kongehus, det ble utnevnt engelsktalende prester, og gudstjenestene begynte å bli holdt på engelsk. Videre gjorde britene loven «fargeblind»; afrikanerne ble plutselig skjenket nye rettigheter og privilegier.
Men siden nybyggerne i lang tid hadde vært innblandet i voldsomme kriger og stridigheter med den innfødte befolkningen, og siden de også nærte generell forakt for de mørkhudete raser, var det ingen overraskelse at disse forandringene gjorde mange av den nederlandske befolkningen sinte. Nederlenderne vendte seg dermed til kirken sin. Og i 1829 ble en anmodning om å opprette atskilte tilbedelsessteder for svarte og hvite lagt fram for et kirkemøte. Møtet avviste fornuftig nok denne anmodningen. ’Alle medlemmene skulle få ta del i nattverden samtidig, uten hensyn til deres hudfarge eller opprinnelse.’
«De afrikaanstalende bøndene i nybyggerområdene var nå ikke tilfreds med det kirken og staten gjorde,» sier historikeren C. F. J. Muller. Ettersom det var utelukket å gå til krig mot det mektige britiske imperium, var det mange som brøt opp og flyttet — de flyktet fra det britiske styre i hopetall. I 1835 begynte «det store trekket», og omkring 14 000 nederlandske nybyggere satte kursen for den nordlige delen av innlandet. Hvordan reagerte kirken? Den fordømte det hele og tillot ikke «noen av sine prester å forlate kolonien sammen med utvandrerne».
Utvandrerne selv betraktet derimot flukten «som en nasjons fødsel, som en guddommelig ledet utgang av et undertrykkende land», sier en historiker. «Mange av utvandrerne betraktet dette som oppfyllelsen av Joels profeti og trodde at deres flukt var nødvendig for at Skriften skulle gå i oppfyllelse.» Ettersom kirken ikke ville tjene den store gruppen av utvandrere som hadde flyktet ut til det fjerne området som er kjent som Transvaal, dannet denne gruppen sin egen kirke. Det skjedde etter at Dirk van der Hoff var kommet fra Nederland i 1853. Han ble prest for den nye kirken — Nederduitsch Hervormde Kerk. I 1858 ble denne kirken Transvaalrepublikkens statskirke. Splittelsen ble enda større året etter, da Dirk Postma, en annen prest fra Nederland, kom og opprettet nok en kirke — Gereformeerde Kerk.
Nå var det tre reformerte kirker å velge mellom. Også NG-kirken ble berørt av alle de forandringene som fant sted, og den så seg nødt til å revurdere sin holdning til utvandrerne. Det ble sendt ut prester som skulle organisere dem som fortsatt ønsket å være en del av den opprinnelige NG-kirken.
NG-kirken foretok så en enda mer drastisk endring av sitt standpunkt. Kirkemøtet i 1857 tok hensyn til det det betegnet som «den svakhet noen har», og bestemte seg for å tolerere gudstjenester med raseskille. En skribent innrømmer at dette var «et eksempel på hvordan det kan være sosialt press, pragmatisme, skikker og kultur, og ikke teologien og Bibelen, som bestemmer over kirkens liv». Denne avgjørelsen skulle få langvarige og vidtrekkende følger. Uten å vite det hadde kirken ’lagt grunnlaget for nasjonalistenes raseskillepolitikk’, med andre ord apartheidpolitikken.
Kløften blir større
I 1865 møttes lederne for Nederduitsch Hervormde Kerk og en prest fra NG-kirken i håp om å forene de to kirkene. Men begge parter var urokkelige i sitt syn på «predestinasjonslæren», en lære som den franske teologen Jean Calvin hadde framholdt. Mens NG-kirken standhaftig holdt fast ved denne teorien, kunne de eldste og diakonene i Nederduitsch Hervormde Kerk ikke tro at en kjærlig Gud ville skape noen mennesker som var forutbestemt til frelse, og noen som var forutbestemt til fortapelse. Håpløst splittet avsluttet de møtet.
I 1881 førte rasemotsetningene til at kløften ble enda større. Det året opprettet NG-kirken Nederduitse Gereformeerde Sendingkerk eller misjonskirken. Det var en kirke utelukkende for ikke-hvite. Siden da er det blitt dannet flere «datterkirker» for svarte og asiater. «Moderkirken», NG-kirken, gir sine «døtre» økonomisk støtte. Men merkelig nok gir den ikke datterkirkenes medlemmer lov til å bli medlemmer av NG-kirken, som bare er for hvite. Noen ganger kan ikke-hvite til og med bli vist bort fra en kirkelig seremoni, for eksempel en begravelse.
Forsøk på enighet i nyere tid
Også i den senere tid er det blitt holdt møter mellom sørafrikanske kirkeledere og teologer. Selv om noen håpet at disse møtene skulle bli et stort skritt framover, endte de med at kirkene stod lenger fra hverandre enn noen gang tidligere. Hva var årsaken? Som Christian Science Monitor rapporterte, er det for det første slik at «mange afrikandere [hvite av nederlandsk avstamning] betrakter seg selv som et ’utvalgt folk’ på like linje med Israels barn». Men problemet er at også noen svarte kirkemedlemmer forestiller seg at de er et «utvalgt folk» som kjemper for sin frihet. Så da Pierre Rossouw, en av NG-kirkens ledere, på et av disse møtene hevdet at «Gud godkjente det nåværende sørafrikanske systemet med hvitt mindretallsstyre og apartheid i politikk og kirkeliv», ble det «rabalder» på møtet. Ifølge The Christian Century for 26. mai 1982 «ble Rossouws tale møtt med fy-rop fra noen av de svarte møtedeltagerne. Liberale medlemmer av hans egen kirke, NGK, omtalte synspunktene hans som ’uteologiske’ og ’basert på ideologi’ istedenfor på Bibelen».
I juni 1982 fikk 123 av de hvite prestene i NG-kirken i fellesskap offentliggjort et brev i kirkens offisielle talerør, Die Kerkbode. Der het det: «Vi ønsker også å bekjenne den skyld vi har i Guds øyne på grunn av at vi selv ikke i tilstrekkelig grad praktiserer kirkens enhet i Kristus.» Men senere offentliggjorde den afrikaansspråklige avisen Rapport en meningsmåling som viste at bare 16 prosent av kirkemedlemmene var for å la ikke-hvite få bli medlemmer.
Men allikevel fikk det overraskende vedtaket i de reformerte kirkers verdensallianse, som vi nevnte til å begynne med, tydeligvis kirken til å revurdere sin støtte til apartheidpolitikken. Die Kerkbode for 1. september 1982 framholdt at kirken ville «granske situasjonen på nytt i lys av Bibelen». Til tross for dette kunne The Cape Times for 25. oktober 1982 melde følgende om resultatene av et kirkemøte: «Den mektige og innflytelsesrike Ned Geref Kerk (NGK) er ugjenkallelig prisgitt . . . en politikk som innebærer apartheid i kirken og i det politiske liv.»
Det gjenstår å se hvorvidt den mektige NG-kirken vil følge en kurs som er basert på Bibelen eller på det som er formålstjenlig for den selv. I mellomtiden tiltar splittelsen blant Sør-Afrikas reformerte kirker. Nå er det nemlig blitt opprettet en fjerde hvit kirke — Afrikaanse Reformatoriese Kerk. Her blir svarte ikke godtatt som medlemmer, ikke engang i datterkirker.
Er det mulig å oppnå religiøs enhet?
Beklageligvis ser det ut til at religiøs enhet er uoppnåelig for de reformerte kirkene i Sør-Afrika. Men deres historie er langt fra enestående. Den er tvert imot typisk for den splittelsens ånd som hjemsøker kristenhetens religioner. Oppriktig sannhetselskende mennesker finner det vanskelig, ja, umulig å få denne sørgelige tilstanden til å harmonere med Bibelens ord til de sanne kristne i 1. Korinter 1: 10: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere.»
Ikke desto mindre er det allerede nå enhet blant Jesu sanne etterfølgere. Ettersom de er forent i et bånd av kristen kjærlighet, overvinner de politiske, rasemessige og læremessige forskjeller. Jesus sa også at en skulle kunne identifisere hans etterfølgere på grunnlag av «fruktene» eller deres gjerninger. (Matteus 7: 16) Utgiverne av dette bladet oppfordrer deg til å undersøke de «fruktene» som blir lagt for dagen av Jehovas vitner — et folk som er preget av enhet, også i det splittede Sør-Afrika.
[Uthevet tekst på side 17]
Uten å vite det hadde kirken ’lagt grunnlaget for nasjonalistenes raseskillepolitikk’, med andre ord apartheidpolitikken
[Uthevet tekst på side 19]
Bare 16 prosent av kirkemedlemmene var for å la ikke-hvite få bli medlemmer
[Bilde på side 17]
I 1835 satte nederlenderne kursen for innlandet og dannet sin egen kirke, som opprettholdt raseskille