Sør-Afrikas religiøse dilemma

Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika

SØR-AFRIKA har en sterkt religiøs befolkning. Kirkesøkningen er stor. Bibelen foreligger på alle de viktigste språkene i landet, og den blir lest i mange hjem. Men Sør-Afrika er likevel hjemsøkt av rasekonflikter og vold. Du stiller deg kanskje dette spørsmålet: Hvorfor har ikke kirkesamfunnene klart å frembringe kristen kjærlighet og enhet?

Din forundring øker kanskje ytterligere hvis du undersøker landets nyere historie. Da blir du nemlig smertelig klar over at religionssamfunnene bærer en stor del av skylden for konfliktene. Du kan utdype din forståelse ved å gjøre deg kjent med bakgrunnen for den religiøse situasjonen i Sør-Afrika.

I 1652 opprettet nederlandske protestanter sin første permanente bosetning på Afrikas sørspiss. Deres etterkommere i vår tid taler afrikaans, et språk som er utviklet fra nederlandsk. I tidens løp oppstod det splittelser innen de nederlandske kirkesamfunnene, slik at det ble dannet en rekke reformerte kirker. Den største av dem er den nederlandske reformerte kirke (NG, Nederduitse Gereformeerde Kerk). Over en tredjedel av landets hvite befolkning er medlemmer av denne kirken.

Også engelske nybyggere strømmet til Sør-Afrika. Mange av dem tilhørte den anglikanske kirke, og de ble senere inndelt i de såkalte høykirkelige og lavkirkelige. Andre var metodister, presbyterianere og kongregasjonalister. Tyske innvandrere dannet lutherske menigheter. Protestantismen kom med andre ord til å stå sterkt i Sør-Afrika, og millioner av svarte mennesker gikk over til disse kirkene. I dag er situasjonen den at 77 prosent av sørafrikanerne regner seg som kristne, og under ti prosent av disse er katolikker.

Men splittelsene fortsetter blant protestantene i Sør-Afrika. Mange hvite har forlatt de mest dominerende kirkesamfunnene og sluttet seg til bevegelser som legger vekt på det å være født på ny. Dessuten har mange svarte opprettet en afrikansk variant av den såkalte kristendom. «Det kan være hele 4000 slike uavhengige kirkesamfunn bare i Sør-Afrika,» melder bladet Leadership.

De tradisjonelle protestantiske kirkene står også overfor et annet dilemma. Etter hvert som de mister medlemmer, mister de også sine inntekter. Noe som gjør saken enda verre for dem, er at de medlemmene som blir tilbake, ofte står sterkt splittet i sitt syn på sine kirkers engasjement i rasespørsmålet. Noen krever at deres kirkesamfunn skal støtte radikale tiltak for å få en slutt på apartheid, mens andre krever at deres kirkesamfunn skal godkjenne apartheid. Mellom disse ytterpunktene finnes det mange som er uenige i hvor langt deres kirkesamfunn bør gå for å fremme likestillingen mellom rasene.

«Jeg misliker at andre forlanger at jeg skal gå hånd i hånd med folk jeg ikke kjenner, og at jeg skal late som om jeg føler broderkjærlighet for mennesker som ikke er av samme slag som jeg,» sa en anglikaner angående et forsøk på å få i stand en felles gudstjeneste for mennesker av forskjellige raser. Det er også mange hvite anglikanere som misliker at deres svarte erkebiskop, Desmond Tutu, blander seg opp i politiske saker.

I en rapport fra forskningsrådet for humanistiske fag i Sør-Afrika heter det at religion «ofte utgjør en splittende og ødeleggende faktor», og at man er vitne til «det utrolige forhold at tilhengere av én og samme religiøse tradisjon søker til hver sin leir og motarbeider hverandre». Som vi skal se, har protestantismen i Sør-Afrika i høy grad bidratt til å sette i gang raseurolighetene.