Kirkelig unnskyldning avdekker dyp splittelse
«JEG bekjenner overfor dere og overfor Herren ikke bare min egen synd og skyld . . . men — stedfortredende — tillater jeg meg også å gjøre det på vegne av den nederlandske reformerte kirke.» Professor Willie Jonker, som er en ledende geistlig i den nederlandske reformerte kirke, kom med denne forbløffende, offentlige unnskyldningen på en nasjonal kirkekonferanse den 6. november 1990 i Rustenburg i Sør-Afrika. Hvilken synd siktet Jonker til? Jo, til «den politiske, sosiale, økonomiske og strukturelle urett som er blitt begått» som følge av Sør-Afrikas apartheidpolitikk.
«Jeg føler meg fri til å gjøre dette,» fortsatte professoren, «fordi den nederlandske reformerte kirke på sin siste synode erklærte at apartheid er synd, og den har bekjent sin egen skyld.» De omfattende reaksjonene på Jonkers unnskyldning viser imidlertid at mange medlemmer av kirken er fullstendig uenige i dens uttalelser om apartheid.
Årsaken til denne striden er at den nederlandske reformerte kirke i Sør-Afrika, som for det meste har hvite afrikandere blant sine medlemmer, lenge har vært forbundet med apartheid.
Men i oktober 1986 foretok synoden en oppsiktsvekkende forandring i sin politikk ved å erklære at folk av alle raser kunne bli medlemmer av kirken, og at kirken hadde begått en feil ved å prøve å bruke Bibelen til å rettferdiggjøre apartheidpolitikken. I 1990 erklærte synoden dessuten at kirken «burde ha tatt avstand fra dette synet mye tidligere», og at den «erkjenner og bekjenner at den har latt være å gjøre dette».
Jonkers unnskyldning åpnet for strid og avdekket en dyp splittelse med hensyn til kirkens syn på apartheid. Det ser ut til at denne splittelsen gjør seg gjeldende på alle nivåer i kirken, blant lekfolket og blant tidligere formenn i synoden. Willie Potgieter, som er prest i den nederlandske reformerte kirke, reagerte på Jonkers unnskyldning og syntes at det var «ufølsomt å gjøre noe slikt så plutselig». Han sa at nesten halve menigheten hans fremdeles ser på apartheid som et kristent system som kan fungere.
Forståelig nok er mange medlemmer i den nederlandske reformerte kirke bedrøvet på grunn av denne uenigheten. Et misfornøyd medlem skrev til Johannesburg-avisen Beeld: «Det er på tide at vi . . . kneler og ber om tilgivelse for vår syndige splittelse og alle de forferdelige tingene vi sier om hverandre.»
Det er imidlertid ikke sannsynlig at det vil bli en slik enhet. Den nederlandske reformerte kirke er heller ikke den eneste kirken i Sør-Afrika som er hjemsøkt av splittelse. De såkalte kristnes krangling er virkelig svært ulik den kjærlighet og enhet som Jesus sa skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere. — Johannes 17: 20, 21, 26; jevnfør 1. Korinter 1: 10.