Et dilemma for oppriktige katolikker
I 1984 kom Vatikanet med en veiledning hvor det fordømte frigjøringsteologien, og Leonardo Boff, en av de «mest kontroversielle» katolske teologene, fikk et års taleforbud — en straff kirken gav ham, så han ikke kunne publisere sin mistenkelige teologi, snakke om den i intervjuer eller på noen annen måte utbre den.
Men i 1986, en måned før taleforbudet skulle oppheves, fikk Boff amnesti. Det ble sendt ut en «veiledning angående den kristne frigjøringsteologi» hvor det het at det er «fullt legitimt at de som blir undertrykt av de rike eller de politiske makthavere, benytter seg av moralsk lovlige midler». «Væpnet kamp» ble godtatt som en «siste utvei». Korrigerte kirken seg selv?
Ikke ifølge ham som forfattet den nye veiledningen, kardinal Joseph Ratzinger, prefekt i Vatikanets hellige kongregasjon for troens lære. «Den første veiledningen mister ikke noe av sin verdi,» sa han. «Det andre dokumentet er en videreføring.» Men andre, for eksempel pressen, omtaler den andre veiledningen som et «nytt standpunkt til ’frigjøringsteologien’». Hvorfor er ikke kirken konsekvent?
Den forsiktige ordlyden i den nye veiledningen kan tolkes på forskjellige måter. Den sier for eksempel: «Det å blande seg direkte opp i samfunnslivets politiske oppbygging og organisasjon er ikke noe for kirkens prester.» Som bladet Newsweek skarpt har iakttatt: «Den slags uttrykksmåte gir listige prelater gode muligheter til . . . å manøvrere.»
En rapport sier at ’så å si alle i kirken kan finne noe de kan være enig i’. En frigjøringsteolog som Gutiérrez kunne nå si at «frigjøringsteologien er et tegn i tiden i Latin-Amerika, og kirken erkjenner at den er det», mens en konservativ katolikk kunne glede seg over at hans kirkesamfunn fremdeles «sterkt opponerer mot en marxistisk kollektivisme for å gjøre menneskenes frigjøring virkningsløs». Frigjøringsteologiens forskjellige begreper og forestillinger er ikke desto mindre i strid med kirkens tradisjon og fortsetter å stille katolikker opp mot hverandre.
Apostelen Paulus gav imidlertid de sanne kristne denne formaningen: «Nå ber jeg dere innstendig . . . om å være enige, så det ikke blir noen splittelse blant dere, men at dere tvert imot står fast forenet i ett og samme sinnelag, ett og samme syn.» «Vær ett i sjel og sinn!» (1. Korinter 1: 10; Filipperne 2: 2)a Hva mener du? Er katolikkene ’fast forent i ett og samme syn’?
[Fotnote]
a Skriftstedene er sitert fra Erik Gunnes’ katolske oversettelse av «Det nye testamente».
[Bilder på side 7]
Er kirken ’forent i ett og samme syn’?
[Rettigheter]
Foto: FN