Afrikas villdyr — kommer de til å overleve?

DET er morgen, og det er helt rolig på den afrikanske savanne. En hannelefant går og spiser blant buskene. Den snor snabelen rundt små planter og skudd, river dem opp med roten, rister av jorden, putter dem i munnen og tygger tilfreds. Den er godt på vei til å dekke sitt daglige behov for omkring 150 kilo planteføde. Den er ikke klar over det, men den har sett 40 år svinne på disse gresslettene; de store støttennene den har, viser hvor gammel den er. Den kan bli far til nye unger i ti år til og leve ytterligere ti år etter det.

Det lyder et skudd, som bryter morgenens stillhet.

Kulen kommer fra en kraftig rifle. Den trenger langt inn i siden på den gamle elefanten. Elefanten utstøter et uhyggelig skrik, vakler og prøver forvirret å gjenvinne balansen, men det kommer flere kuler. Til slutt synker den sammen og faller over ende. En liten lastebil stanser, og flere menn går ivrig i gang med sitt arbeid. De skamferer elefantens hode for å få tak i støttennene helt inne ved roten i kraniet og hakker dem fort ut. Bare noen minutter senere er krypskytterne borte. Stillheten vender tilbake. Den en gang så staute gamle elefanten er nå bare seks tonn kjøtt, som ligger der for å råtne.

Dette er dessverre langtfra et enkeltstående tilfelle. Det blir i virkeligheten anslått at krypskyttere dreper mellom 45 000 og 400 000 elefanter hvert år. Undersøkelser tyder på at det totale antall afrikanske elefanter har minket fra flere millioner til omkring 900 000 dyr. Hvis den ulovlige jakten fortsetter i samme tempo som nå, vil dette antallet bli halvert innen de neste ti årene. Etter hvert som det blir færre gamle hannelefanter, blir flere og flere yngre hanner og også hunner skutt.

Hvorfor denne nedslaktingen? Afrikas elfenbenshandel, som innbringer over 330 millioner kroner i året, pluss den lette adgangen til automatvåpen har gjort elefanten til et uimotståelig bytte for vilttyver.

De afrikanske neshornene befinner seg i enda større fare. Fordi det ble drevet omfattende jakt på dem i forrige århundre, hadde antallet av dem sunket til rundt 100 000 allerede for en generasjon siden. I dag er det bare 11 000 igjen av dem. Mellom 1972 og 1978 ble det drept 2580 neshorn hvert år. Mange biologer frykter at neshornene blir utryddet før år 2000.

Hvorfor denne massedrepingen? Svaret har igjen mye med penger å gjøre. Neshornets horn kan innbringe over 70 000 kroner pr. kilo når det blir solgt direkte til forbrukeren. Pulver av neshornhorn blir solgt i hele Det fjerne østen som medisin mot hodepine og feber, selv om prøver viser at dette pulveret er helt virkningsløst i denne forbindelse. Et enda større marked for hornet er i Nord-Yemen, hvor dolker med skaft som er laget av neshornhorn, er høyt ettertraktet som statussymbol blant unge menn som nettopp er blitt velstående, selv om skaft som er laget av kuhorn, vil gjøre samme nytten.

Høyt oppe i vulkanfjellene i Rwanda og Zaïre og i Bwindiskogen i nabolandet Uganda holder de siste fjellgorillaene til. Antallet av dem har sunket til randen av utryddelse. For tiden er det bare cirka 400 viltlevende fjellgorillaer igjen. Hvorfor? De blir ulovlig drept av troféjegere. Gorillahodet kan bli solgt på svartebørsen for opptil 8000 kroner for å pryde en vegg, og hånden kan bli solgt som askebeger for 4000 kroner!

Verdens raskeste landdyr, geparden, antas også å nærme seg utryddelse. Det er bare 20 000 viltlevende geparder igjen. Forskere gjør dessuten oppmerksom på at det er for mye innavl i denne lille bestanden, så dødeligheten blant gepardungene er høy. En enda mer alvorlig trussel er den økende mangelen på leveområder.

Behovet for habitater for Afrikas villdyr forårsaker i virkeligheten innviklede problemer. Hvis for eksempel en viltlevende elefant legger sin vei gjennom en liten gård og spiser det som vokser der, kan den lett true bondens levebrød. Men hvis for mange elefanter må holde seg innenfor grensene til en nasjonalpark eller et reservat, hvor de ikke vil utgjøre en trussel mot bøndenes avlinger, kan det være at de på grunn av sine grådige spisevaner raskt forvandler parkens skoger til gressletter. Siden elefantene ikke kan gå ut av parken, får ikke skogene sjanse til å vokse fram igjen.

Både naturvernere, skogvoktere og vitenskapsfolk har gjort seg rosverdige bestrebelser hva disse problemene angår, og har oppnådd en del gode resultater. For noen år siden fantes det for eksempel bare omkring 100 stumpneshorn i det sørlige Afrika. Det ble truffet effektive vernetiltak, så nå er det cirka 3000 av dem.

Likevel er dyrene fortsatt truet. Det gjelder ikke bare Afrikas villdyr, men alle villdyrene verden over. Både elefantene og neshornene i Asia er mer truet av utryddelse enn de afrikanske artene vi har drøftet her. Noe som er enda mer foruroligende, er at noen undersøkelser tyder på at det blir utryddet én levende art hver dag. I en annen rapport het det at det fra nå av og fram til århundreskiftet vil forsvinne én art hver time!

Har vi råd til et slikt tap? Kan menneskenes behov, enten de er reelle eller innbilte, overhodet rettferdiggjøre en slik omfattende ødeleggelse?