Den opprørske erkebiskopen

DEN franske journalisten satte seg inn i en drosje i Roma og bad om å bli kjørt til slottet Rospigliosi-Pallavicini. Drosjesjåføren sendte ham et megetsigende blikk og sa: «Si», han skulle kjøre ham til «il vescovo ribelle» (den opprørske biskopen).

I flere dager hadde alle personer av betydning i Roma ventet i spenning. Til stor forargelse for Vatikanet hadde prinsesse Elvina Pallavicini, som tilhører en av Romas ledende adelsfamilier, sagt seg villig til å la den dissidente katolske erkebiskopen Marcel Lefebvre fra Frankrike lufte sine synspunkter i Roma. Hun sendte til og med ut hundrevis av invitasjoner til en delvis privat pressekonferanse. Hun lot Lefebvre disponere familiens slott, hvor en pave og flere kardinaler i hennes familie i sin tid hadde bodd. Hun lot ham holde konferansen i tronsalen, under tronhimmelen til pave Clemens IX, noe som ikke gjorde saken bedre.

Trass i at hun ble satt under stort press av høytstående personer innen Vatikanet, stod prinsessen fast ved sin avgjørelse. Pressen i Roma hadde fyldige reportasjer fra dette møtet, som man anså for å være en «provokasjon» rett utenfor «Vatikanets dør». Drosjesjåføren hadde tydeligvis fulgt med i nyhetssendingene.

’Kirken er ikke lenger katolsk’

Prinsesse Pallavicini forsøkte å rettferdiggjøre det hun gjorde, ved å erklære at den katolske kirke er splittet, og at slike «alvorlige problemer ikke kan løses ved at man tvetydig unnlater å uttale seg, men bare ved at man frimodig sier sin mening». Hun håpet å skape «fred og ro i den katolske verden» ved å gi erkebiskop Lefebvre muligheten til å si sin mening. Prelaten takket sin vertinne, velsignet henne og hele hennes hus og roste dem for at de hadde «holdt fast ved den tradisjonelle tro».

Omkring 1000 personer var til stede på møtet, hovedsakelig tradisjonalistiske katolikker fra flere land, deriblant mange TV-journalister og representanter for pressen. Erkebiskopen gav uttrykk for at han var dypt uenig i kirkens offisielle handlingsprogram etter det annet Vatikankonsil (1962—1965). Den franske dagsavisen Le Monde kom med følgende kommentar: «I nesten to timer uttrykte [erkebiskop Lefebvre] sin misnøye med den nye kirken, ’som ikke lenger er katolsk’. Alt fikk gjennomgå: katekismen, presteskolene, messen, den økumeniske holdning, for ikke å snakke om ’kollektiviseringen av sakramentene’ og ’kommunistiskorienterte kardinaler’.»

Erkebiskop Lefebvre sa til slutt: «Situasjonen er tragisk. Kirken går i en retning som ikke er katolsk, og dette ødelegger vår religion. Skal jeg være tro mot kirken, eller skal jeg fortsette å være katolikk, romersk katolikk, hele mitt liv? Jeg har truffet mitt valg for Guds ansikt. Jeg ønsker ikke å dø som protestant.»

Kardinal Poletti, som er pave Paul VIs stedfortreder i bispedømmet i Roma, sa at ved å invitere til denne konferansen i Roma «krenket monsignore Lefebvre troen, den katolske kirke og dens guddommelige Herre Jesus, i tillegg til at han personlig fornærmet paven, trakk veksler på pavens tålmodighet og forsøkte å lage vanskeligheter innen sitt apostoliske bispedømme».

Hvordan opprøret begynte

Konferansen ble holdt den 6. juni 1977, men allerede i 1965, før det annet Vatikankonsil var avsluttet, ble det snakket om et «skisma» innen den katolske kirke. Mange konservative katolikker mente at det annet Vatikankonsil innførte reformer som var et forræderi mot tradisjonell katolisisme.

Erkebiskop Lefebvre, som var tidligere erkebiskop av Dakar i Senegal og biskop av Tulle i Frankrike, hadde deltatt i det annet Vatikankonsil. I 1962 ble han valgt til leder av Helligånds-kongregasjonen i Frankrike. Men økende uenighet når det gjaldt handlingsprogrammet fra det annet Vatikankonsil, som ble satt ut i livet i den katolske kirke, førte til at han trakk seg fra stillingen i 1968.

I 1969 gav en katolsk biskop i Sveits den dissidente erkebiskopen tillatelse til å opprette en tradisjonalistisk presteskole i det sveitsiske bispedømmet Fribourg. Året etter grunnla erkebiskop Lefebvre det han kalte «Sankt Pius X prestelige brorskap», og han opprettet også en presteskole i Ecône i den sveitsiske kantonen Valais. Dette ble gjort med den katolske biskopen av Sions velsignelse.

Til å begynne med var ikke undervisningen ved denne presteskolen særlig avvikende. Studentene gikk selvfølgelig med svarte prestekjoler og fikk en grundig tradisjonalistisk utdannelse. Messen ble lest på latin, mens pave Paul VI hadde bestemt at en revidert messe skulle leses på folkespråket. Men de offisielle kirkelige myndigheter unnlot å gripe inn fordi erkebiskop Lefebvre på den tiden ikke hadde planer om å undervise de framtidige prestene helt fram til deres ordinasjon. Han hadde håpet at de skulle kunne fullføre sin utdannelse ved det han anså for å være de to siste gjenværende bastioner for tradisjonell katolisisme, Lateran Pontifical University i Roma og universitetet i Fribourg i Sveits.

Vanskelighetene begynte da erkebiskop Lefebvre hevdet at man heller ikke kunne stole på at disse to katolske universitetene underviste framtidige prester i samsvar med det han anså for å være sann katolsk tradisjon. Han bestemte seg for selv å ordinere dem som studerte til prester ved presteskolen i Ecône. I 1974 offentliggjorde han en erklæring hvor han protesterte kraftig mot de fleste av de reformene som var blitt vedtatt ved det annet Vatikankonsil, noe som ikke gjorde saken bedre. På den tiden fikk over 100 studenter sin opplæring ved Ecône av en gruppe tradisjonalistiske professorer.

Gjennom en sveitsisk biskop trakk Vatikanet så i 1975 tilbake tillatelsen til å drive presteskolen i Ecône. Uten å ta det minste hensyn til dette fortsatte erkebiskop Lefebvre å ordinere nye prester etter hvert som de fullførte studiene. Det førte til at pave Paul VI i 1976 suspenderte ham fra alle prestefunksjoner, deriblant å lese messe, forrette ved nattverden, forvalte sakramentene og, i egenskap av biskop, ordinere prester. Siden undervisningen ved presteskolen i Ecône fortsatte, oppstod den paradoksale situasjon at en ultrakatolsk presteskole utdannet titalls ultratradisjonalistiske katolske prester som så ble ordinert av en avsatt biskop som hevdet at han var mer katolsk enn selve paven!

Omfanget av opprøret

Historien om den franske erkebiskopens opprør ville ikke ha vært verd å fortelle hvis dette opprøret hadde vært begrenset til en liten presteskole som lå bortgjemt ved foten av de sveitsiske alper. Men erkebiskop Lefebvre ble snart samlingspunktet for en innflytelsesrik, verdensomspennende fraksjon av katolisismen. I sin bok L’Église Catholique 1962—1986 — Crise et renouveau (Den katolske kirke 1962—1986 — kriser og fornyelse) skrev forfatteren Gérard Leclerc: «Tradisjonalistenes protester viser at det ikke dreier seg om en liten minoritet, men er et uttrykk for hvordan en stor del av de troende føler det.»

Erkebiskop Lefebvre mottar økonomisk støtte fra mange konservative katolikker over hele verden. Det har gjort det mulig for ham å drive en utstrakt reisevirksomhet, ofte etter anmodning fra grupper av tradisjonalistiske katolikker. Han har kritisert det annet Vatikankonsil foran store tilhørerskarer i mange land ved å lese messe etter den latinske liturgi fra kirkemøtet i Trient i det 16. århundre, også kalt Tridentinum eller Pius Vs liturgi. Disse tradisjonalistiske møtene er noen ganger blitt holdt på de mest utenkelige steder, for eksempel på et nedlagt supermarked nord for London.

Denne utstrakte økonomiske støtten har også gjort det mulig for den opprørske erkebiskopen å opprette flere presteskoler i den hensikt å utdanne tradisjonalistiske katolske prester i Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Argentina og USA. I februar 1987 opplyste den franske dagsavisen Le Figaro at 260 studenter studerte ved disse læreanstaltene. Erkebiskop Lefebvre har hvert år ordinert mellom 40 og 50 prester fra forskjellige deler av verden, også fra Afrika.

Mange av disse tradisjonalistiske prestene arbeider ut fra 75 «klostre» som erkebiskop Lefebvres «brorskap» har opprettet i 18 land i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Europa og Afrika. Disse prestene leser messe på latin for konservative katolikker i de respektive land.

Disse tradisjonalistiske gudstjenestene blir ofte holdt i egne, spesialbygde kapeller. Men flere og flere konservative katolikker kjemper en kamp mot det katolske hierarki om retten til å bruke de vanlige katolske kirkebygningene til sine gudstjenester. Dette har ført til situasjoner som foruroliger mange oppriktige katolikker.

Kampen om kirkebygningene

Helt siden 1969, da pave Paul VI i tillegg til andre reformer innførte at messen skulle leses på folkespråket, har tradisjonalistiske katolikker holdt private messer hvor de har brukt en gammel latinsk liturgi. I Paris kom for eksempel flere hundre tradisjonalistiske katolikker sammen i Wagram Hall i nærheten av Triumfbuen. Siden det var påbudt å bruke den nye liturgien, nektet den katolske erkebiskopen på stedet å stille en kirke til deres disposisjon.

Den 27. februar 1977 tok til slutt tradisjonalistene saken i egne hender og okkuperte kirken Saint-Nicolas-du-Chardonnet i Latinerkvarteret under ledelse av en konservativ prest. De vanlige katolske prestene og deres sognebarn ble dermed utestengt fra sin egen kirke. Da de noen dager senere forsøkte å holde messe i kirken, brøt det ut slagsmål. Én prest måtte sendes på sykehus, og de andre søkte tilflukt i en prestebolig i nærheten.

I dag, ti år senere, er det fremdeles tradisjonalistiske katolikker som holder til i Saint-Nicolas-du-Chardonnet, trass i at de har fått to domsavgjørelser imot seg. En tilhørerskare på omkring 5000 er til stede på de fem messene som hver søndag blir lest på latin. Gudstjenestene blir ledet av en prest som er ordinert ved Ecône av erkebiskop Lefebvre, og «den opprørske prelaten» drar regelmessig til denne kirken for å konfirmere barna til tradisjonalistiske katolikker.

Noen måneder etter at tradisjonalistene med makt hadde okkupert Saint-Nicolas-du-Chardonnet, holdt flere hundre progressive katolikker et møte for å protestere mot denne okkupasjonen. Flere prester og katolske professorer fra Sorbonne og det katolske institutt i Paris deltok. Plutselig banet en gruppe tradisjonalistiske katolske ungdommer seg vei inn i møtesalen væpnet med jernstenger og røykbomber og avbrøt møtet. Flere personer kom til skade, og en katolsk professor ble kjørt på sykehus.

Den katolske biskopen i Strasbourg i Frankrike ble sjikanert av tradisjonalistiske katolikker da han forsøkte å komme inn i en kirke som tradisjonalistene hadde lagt beslag på med tanke på å lese messe på latin. I Paris brøt «spesialtrenede styrker» av tradisjonalistiske katolikker seg inn i flere katolske kirker for å avbryte gudstjenestene, enten fordi det var en kvinne som leste evangeliet under messen, eller fordi det var en økumenisk gudstjeneste hvor det var protestantiske og ortodokse prester til stede.

I mars 1987 var det like før tradisjonalistiske og vanlige katolikker gikk løs på hverandre i Port-Marly like utenfor Paris, og politiet måtte komme for å skille dem. Striden gjaldt hvem som skulle bruke den katolske kirken i Saint Louis. Måneden etter kom tradisjonalistiske katolikker seg gjennom en gjenmurt dør inn til kirken ved hjelp av en murbrekker. De ville feire palmesøndag ved å lese messe på latin. London-avisen The Times skrev om dette under overskriften «Slaget om St. Louis — franske katolikker slår tilbake i omstridt kirke». En prest som var ordinert av erkebiskop Lefebvre, forrettet messen.

«Et åpent sår»

Den katolske forfatteren Gérard Leclerc skriver: «Over 20 år etter [Vatikan]konsilet fortsetter den tradisjonalistiske uenighet å være et åpent sår på kirkens flanke.» Og i sin bok Voyage à l’intérieur de l’Église catholique (En reise på innsiden av den katolske kirke) sier Jean Puyo og Patrice van Eersel: «Hvis Roma er så redd for det monsignore Lefebvre foretar seg, er det fordi han stiller grunnleggende spørsmål. Biskop Mamie av Fribourg og Genève, som så seg nødt til å fordømme sin opprørske kollegas handlemåte, sa til oss rett ut: ’Den uro de troende som har fulgt ham, føler, er ikke grunnløs. Kirkens 1000 år gamle doktrine er i livsfare.’»

Mange oppriktige katolikker, fra de luksuriøse, adelige slott i Roma og til millioner av ringe boliger over hele verden, vet derfor ikke hva de skal tro. De spør: «Hvorfor er kirken splittet?» Neste artikkel vil ta opp årsakene til splittelsen, og hva enkelte katolikker har gjort.

[Bilde på side 6]

Erkebiskop Marcel Lefebvre

[Rettigheter]

UPI/Bettmann Newsphotos

[Bilde på side 7]

Den opprørske erkebiskopens tradisjonalistiske presteskole i Ecône i de sveitsiske alper

[Bilde på side 9]

Kirken Saint-Nicolas-du-Chardonnet i Paris, som tradisjonalistiske katolikker de siste ti årene ulovlig har lagt beslag på