Et nytt skisma

Av Våkn opp!s medarbeider i Frankrike

DEN 30. juni 1988 vil bli en merkedag i den romersk-katolske kirkes historie. Den dagen trosset den franske erkebiskopen Marcel Lefebvre Vatikanet. Han ordinerte fire biskoper ved sin tradisjonalistiske presteskole i Sveits. Denne handlingen førte til at Lefebvre og de fire nye biskopene ble lyst i bann. Det var foranledningen til det første skisma i den katolske kirke siden 1870. Det året brøt de såkalte gammelkatolikkene med moderkirken på grunn av spørsmålet om pavens ufeilbarhet.

Splittelsens røtter

Kløften mellom Vatikanet og erkebiskop Lefebvres høyreorienterte, konservative katolske bevegelse var i en tid blitt stadig større. Skismaets røtter går tilbake til det annet Vatikankonsil, som ble holdt fra 1962 til 1965. Pave Johannes XXIII, som sammenkalte til konsilet, ønsket å oppnå to ting. Det ene ble kalt aggiornamento (ajourføring), og det andre var en gjenforening av alle de såkalte kristne kirker.

Selv om erkebiskop Lefebvre som katolsk prelat deltok i det annet Vatikankonsil, var han ikke enig i noen av disse punktene. Som en vaskeekte tradisjonalist er han av den oppfatning at den katolske kirke ikke trenger å ajourføres. Han gir sin fulle tilslutning til det tradisjonelle katolske syn at «det er ingen frelse utenfor kirken», og er overbevist om at hvis det overhodet skal la seg gjøre å få i stand en gjenforening av alle «kristne», må det skje ved at alle som ikke er katolikker, antar den romersk-katolske tro.

Imot religionsfrihet

Et år etter at erkebiskop Lefebvre var blitt lyst i bann, sa han på vegne av konservative katolikker som støtter hans bevegelse: «Vi avviser kategorisk tanken om religionsfrihet og de følger det måtte få, særlig økumenismen, som jeg personlig finner uakseptabel.»

Det var ikke nye tanker han gav uttrykk for her. Han holdt seg trofast til den katolske tradisjon. Den 15. august 1832 hadde pave Gregor XVI utgitt encyklikaen Mirari vos, hvor han fordømte samvittighetsfriheten som en «misforståelse eller snarere galskap». Trettito år senere utgav pave Pius IX sin bulle «Syllabus errorum», hvor han fordømte den oppfatning at «det står ethvert menneske fritt å slutte seg til og bekjenne seg til den religion som en eller annen som støtter seg til fornuften, holder for sann».

Ved å stille seg avvisende til økumenismen viste erkebiskop Lefebvre bare at han holder seg til det som den katolske lære kaller «den ene sanne, universelle kirke», det vil si «den hellige katolske apostoliske romerske kirke».

Strid om messen

Det er særlig de reformene i den tradisjonelle katolske liturgi som ble innført av det annet Vatikankonsil, som er et sårt punkt for erkebiskop Lefebvre og hans tilhengere. Biskopen mener at disse reformene har gjort messen «protestantisk». Det dreier seg ikke bare om at det blir brukt moderne språk i stedet for latin; Lefebvre mener at altfor mye er blitt modifisert for å appellere til protestantene, og at den liturgien som pave Paul VI godkjente, er «kjettersk» selv på latin.

For å sikre seg at messen i samsvar med tradisjonen fremdeles skulle bli lest på latin, opprettet erkebiskop Lefebvre i 1970 en presteskole i Ecône i Sveits. Den ble ledet av «Sankt Pius Xs prestelige brorskap», som Lefebvre grunnla samme år. Etter hvert som bevegelsen gikk framover, opprettet han andre konservative katolske presteskoler i Europa og på det amerikanske kontinent. Der får hundrevis av unge, vordende prester ultrakonservativ undervisning.

Den opprørske prelaten har ordinert over 200 tradisjonalistiske prester, trass i at pave Paul VI i 1976 forbød ham å gjøre det. Disse prestene forretter messen på latin i klostre og i katolske kirker som de har okkupert.a Vatikanet innrømmer at Lefebvre har omkring 100 000 militante tradisjonalistiske tilhengere rundt om i verden, mens tallet ifølge andre kilder er nærmere en halv million. Lefebvre selv hevder at millioner av katolikker deler hans synspunkter.

Behovet for en etterfølger

I den katolske kirke kan en biskop ordinere prester. Det er imidlertid bare paven som kan godkjenne en biskops ordinasjon. Den aldrende Lefebvre innså at hans «prestelige brorskap» risikerte å dø ut etter hans død, ettersom det manglet en biskop som kunne ordinere nye prester. Det var tydeligvis dette Vatikanet håpet på da det innledet langvarige forhandlinger med ham og til slutt stilte et ultimatum. Enten måtte han godta ordineringen av en biskop godkjent av Vatikanet, eller så, hvis han selv ordinerte en biskop, ville han bli lyst i bann.

Den 30. juni 1988 vigslet så opprørsprelaten fire tradisjonalistiske biskoper under en seremoni hvor tusener av hans tilhengere var til stede. Dagsavisen International Herald Tribune, som kommer ut i Paris, meldte: «Erkebiskop Lefebvres vigsling av de fire biskopene kaster en skygge over et vatikansk konsistorium hvor paven opphøyde 24 biskoper til kardinalkollegiet. Vatikanet avlyste en spesiell konsert for å markere sin ’dype sorg’ over erkebiskop Lefebvres handling. ’Det er en sorgens dag,’ sa [den franske] kardinal Decourtray.»

Dette skisma i den katolske kirke har ikke bare skapt sorg i Vatikanet, men det har også skapt usikkerhet og forvirring blant millioner av oppriktige katolikker rundt om i verden.

[Fotnote]