Menneskenes styre veies på vektskål

Del 6: Svartskjorter og hakekors

Fascisme: Diktatorisk styreform kjennetegnet av statsstyrt økonomi, samfunnsmessig ensretting og militant nasjonalisme. Nazisme: Fascisme slik den ble praktisert av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti under Hitler.

ORDET «fascisme» maner gjerne fram bilder av italienske militære i svarte skjorter og av tyske stormtropper med hakekors og brune uniformer. Men det er ikke bare Italia og Tyskland som har fått føle hva fascismen innebærer.

I 1930-årene kom fascismen i forgrunnen i Ungarn, Romania og Japan. Fascistisk støtte hjalp Francisco Franco til å få kontrollen over Spania under den spanske borgerkrigen, men de fleste historikere betrakter ikke Francos diktatur (1939—1975) som egentlig fascistisk. Det var derimot det diktaturet som ble opprettet i Argentina av Juan D. Perón (1943—1955).

Tilbedelse av staten

Ordet «fascisme» kommer fra det italienske ordet fascio og sikter til et gammelt romersk maktsymbol. På latin het det fasces, og det bestod av et knippe tynne trestokker som det stakk et økseblad fram fra. Dette var et velegnet symbol på folkets enhet under statens overlegne myndighet.

Noen av fascismens røtter går tilbake til Niccolò Machiavellis tid, men det var ikke før i 1919, 450 år etter hans død, at Benito Mussolini brukte ordet for første gang. Machiavelli mente at den politiske korrupsjon på hans tid bare kunne bekjempes av en autoritær hersker, en som kunne utøve makt på en skånselsløs måte, men samtidig med skjønnsomhet.

Et fascistisk styre trenger nettopp en slik sterk, opportunistisk og karismatisk leder eller fører for å være effektivt. Det passet derfor godt at både Mussolini og Hitler ganske enkelt var kjent som «Føreren» — Il Duce og Der Führer.

I fascismen opphøyes staten over all annen myndighet, både religiøs og borgerlig. Den franske juristen Jean Bodin på 1500-tallet, den engelske filosofen Thomas Hobbes på 1600-tallet og de tyske filosofene Johann Gottlieb Fichte, Georg Wilhelm Friedrich Hegel og Heinrich von Treitschke på 1700- og 1800-tallet forherliget alle staten. Hegel lærte at staten går foran alt annet, og at enkeltmenneskets fremste plikt er å støtte den lojalt.

Det ligger i sakens natur at alle styreformer må utøve myndighet. Men fasciststaten er bygd opp med tanke på å utøve total makt og krever blind lydighet. Treitschke betraktet ikke menneskene som stort annet enn statens slaver. Han sa: «Det spiller ingen rolle hva dere tenker, så lenge dere adlyder.» Det er typisk at fascismen erstattet ropet om «Frihet, likhet, brorskap» fra den franske revolusjon med det italienske slagordet «Tro, adlyd, kjemp!»

Fascismen forherliger krig

Kjemp? Ja! «Det er bare krig som hever all menneskelig kraft til de største høyder og adler de folk som har mot til å gi seg i kast med det,» sa Mussolini en gang. Han sa også: «Krig er for mannen hva moderskap er for kvinnen.» Han kalte vedvarende fred «deprimerende og en fornektelse av alle menneskenes grunnleggende dyder». Med disse ordene gjenspeilte Mussolini Treitschkes syn. Treitschke hevdet at krig er nødvendig, og at det ikke bare ville være dypt umoralsk å gjøre slutt på all krig, men at det også «ville føre til en svekkelse av mange av de essensielle og sublime krefter i menneskets sjel».

Med denne militante og diktatoriske bakgrunn i tankene er det kanskje ikke så overraskende å få vite at mange historikere sporer den moderne fascismens begynnelse tilbake til Napoleon I av Frankrike. Denne diktatoren på begynnelsen av 1800-tallet var riktignok selv ingen fascist. Men mange sider ved hans politikk, for eksempel opprettelsen av et hemmelig politi og dyktig bruk av propaganda og sensur for å kontrollere pressen, ble senere tatt opp av fascistene. Og hans faste beslutning om å gjenopprette Frankrikes ære er i høyeste grad typisk for tanken om nasjonal storhet, som fascistlederne har vært så besatt av.

I 1922 var fascistene i Italia blitt sterke nok til å kunne innsette Mussolini som statsminister, en stilling han raskt benyttet som et springbrett til å bli diktator. Når det gjaldt lønninger, arbeidstid og produksjonsmål, ble den private industrien underlagt sterk offentlig kontroll. Det ble i virkeligheten bare oppmuntret til privat initiativ i den utstrekning det tjente myndighetenes interesser. Alle andre politiske partier enn fascistpartiet ble forbudt, og det var ikke lenger tillatt med fagforeninger. Myndighetene kontrollerte mediene med fast hånd og brakte opposisjonelle til taushet ved hjelp av sensur. Man la særlig vekt på å indoktrinere ungdommen, og den personlige frihet ble sterkt innskrenket.

Fascisme på den tyske måten

Boken Fascism av A. Cassels sier: «Det var stor forskjell på den italienske fascismen og den tyske nazismen når det gjelder temperament og framtidsvisjoner, selv om begge bevegelsene kom til makten på omtrent samme måte.»

Vi har allerede nevnt noen tyske filosofer som var forløpere for den fascistiske tankegang. Det var også andre som var med på å skape en form for fascisme som var helt og fullt tysk, for eksempel den tyske filosofen Friedrich Nietzsche i det forrige århundre. Ikke slik å forstå at Nietzsche var fascist, men han ville ha en herskende elite, en rase av overmennesker. Han hadde imidlertid ingen bestemt rase eller nasjon i tankene, og aller minst tyskerne, som han ikke hadde noe særlig til overs for. Men enkelte av hans oppfatninger lå nær opp til det som nasjonalsosialistiske ideologer betraktet som tyske idealer. Disse oppfatningene ble derfor tatt opp, mens andre, som ikke stemte overens med nazistiske doktriner, ble forkastet.

Hitler var også sterkt påvirket av den tyske komponisten Richard Wagner. Wagner var ekstremt nasjonalistisk og patriotisk og mente at Tyskland var skjebnebestemt til å utføre en stor oppgave i verden. «For Hitler og nazi-ideologene var Wagner den perfekte helt,» sier Encyclopedia of the Third Reich. Dette verket sier videre: «Komponisten var innbegrepet av Tysklands storhet. Hitler så det slik at Wagners musikk rettferdiggjorde den tyske nasjonalismen.»

Forfatteren William L. Shirer sier dessuten: «Det var imidlertid ikke hans [Wagners] politiske skriverier, men hans mektige operaer fra den gammel-germanske sagnverden med sine stridbare hedenske guder og helter, sine demoner og drager, med blodhevn og primitiv underkastelse under stammens lov og skjebnens vilje og sin sans for kjærlighetens og livets og ikke minst dødens storhet, som ble inspirasjonen for det moderne Tysklands myter og gav det en germansk Weltanschauung [verdensanskuelse] som Hitler og nazistene med en viss berettigelse tilegnet seg og gjorde til sin.»

Både Nietzsches og Wagners tenkning var påvirket av den franske diplomaten og etnologen grev Joseph Arthur de Gobineau, som mellom 1853 og 1855 skrev Essai sur lʼinégalité des races humaines (En avhandling om menneskerasenes ulikhet). Han hevdet her at sivilisasjonenes rasemessige sammensetning bestemmer deres skjebne. Hvis de rasemessige særtrekkene ved de ariske samfunn ble utvannet, ville disse samfunnene til slutt gå til grunne, mente han.

Den rasisme og antisemittisme som utviklet seg på grunnlag av disse ideene, var karakteristisk for den tyske fascismen. Disse to elementene hadde mindre betydning i Italia. Mange italienere så faktisk tegnene på antisemittisme i Italia som et uttrykk for at Hitler var i ferd med å erstatte Mussolini som fascismens drivende kraft. Og etter hvert som tiden gikk, økte Hitlers innflytelse på den italienske fascistiske politikk.

Både den italienske og den tyske fascismen strebet etter å oppnå nasjonal storhet, men de gikk forskjellige veier. Forfatteren A. Cassels sier at «Mussolini oppfordret sine landsmenn til å etterligne de gamle romeres dåder. Den nazistiske åndsrevolusjon tok derimot sikte på å oppildne tyskerne til ikke bare å gjøre det samme som fortidens germanske kjemper hadde gjort, men også å være reinkarnasjoner i det 20. århundre av disse stammeheltene». Den italienske fascismen forsøkte med andre ord å gjenvinne fordums ære ved å trekke det industrielt underutviklede Italia inn i det 20. århundre. Tyskland forsøkte på sin side å gjenvinne fordums ære ved å søke tilbake til en mytisk fortid.

Hvordan det var mulig

I de fleste land hvor fascister har kommet til makten, har dette skjedd etter en nasjonal katastrofe, et økonomisk sammenbrudd eller et militært nederlag. Slik var det både i Italia og i Tyskland. Selv om de kjempet på hver sin side av fronten under den første verdenskrig, kom begge landene sterkt svekket ut av kampen. Nasjonalistisk misnøye, økonomisk sammenbrudd og opptrapping av klassekampen var problemer landene hadde felles. Tyskland hadde en galopperende inflasjon, og arbeidsløsheten nådde uante høyder. Det demokratiske prinsipp stod også svakt, hemmet som det var av den autoritære prøyssiske tradisjon. Og over alt dette igjen hang den fryktede sovjetiske bolsjevismen som en trussel.

Charles Darwins ideer om utvikling og naturlig utvalg var en annen vesentlig faktor i fascismens oppblomstring. Boken The Columbia History of the World snakker om «gjenopplivingen av sosialdarwinismen i fascistenes ideologier, som kom til uttrykk både hos Mussolini og Hitler».

Verket Encyclopedia of the Third Reich er enig i denne vurderingen og sier at sosialdarwinismen var «ideologien bak Hitlers folkemordspolitikk». I overensstemmelse med den darwinistiske utviklingslære «hevdet tyske ideologer at den moderne stat ikke burde bruke krefter på å beskytte de svake, men heller burde vrake den mindreverdige del av befolkningen til fordel for de sterke, sunne elementene». De hevdet at krig er en normal del av de best skikkedes kamp for å overleve, at «seieren går til de sterke, og at de svake må elimineres».

Har verden lært?

Svartskjortene i den italienske hæren og de tyske stormtroppene med hakekors og brune uniformer hører fortiden til. Men selv nå i 1990 finnes det fortsatt spor etter fascismen. For to år siden sa tidsskriftet Newsweek følgende om så å si alle vesteuropeiske land: «Høyreekstremistiske krefter beviser nok en gang at dårlig skjult rasisme og appell til nasjonalistiske og autoritære verdier fortsatt kan samle forbausende stor støtte.» En av de mest dynamiske av disse bevegelsene er uten tvil Jean-Marie Le Pens parti Nasjonal Front i Frankrike, som har et budskap som hovedsakelig er «det samme som nasjonalsosialismens».

Er det fornuftig å sette sin lit til nyfascistiske bevegelser? Utgjør fascismens røtter — Darwins utviklingslære, rasisme, militarisme og nasjonalisme — et solid grunnlag for et godt styre? Er du ikke heller enig i at fascismen, i likhet med alle andre menneskelige styreformer, er blitt veid på vektskål og funnet for lett?

[Ramme på side 26]

Fascismen — har den et solid grunnlag?

Darwins utviklingslære: «Et økende antall vitenskapsmenn, særlig et økende antall evolusjonister, . . . hevder at Darwins utviklingsteori ikke er noen virkelig vitenskapelig teori i det hele tatt.» — New Scientist, 25. juni 1981, Michael Ruse.

Rasisme: «Kløften mellom menneskerasene og folkeslagene er, der hvor den eksisterer, psykologisk og sosiologisk; den er ikke genetisk!» — Genes and the Man, professor Bentley Glass.

«Mennesker av alle raser er . . . etterkommere av det samme første menneske.» — Heredity and Humans, den vitenskapelige skribenten Amram Scheinfeld.

Militarisme: «Den oppfinnsomhet, det arbeid og de midler som blir brukt på denne . . . galskapen, er virkelig sjokkerende. Hvis nasjonene ikke mer lærte å føre krig, ville det ikke være noe som menneskene ikke kunne klare.» — Den amerikanske forfatteren og Pulitzerpris-vinneren Herman Wouk.

Nasjonalisme: «Nasjonalismen splitter menneskeheten i gjensidig intolerante grupper. Som følge av dette tenker folk i første rekke som amerikanere, russere, kinesere, egyptere eller peruanere, og dernest tenker de som mennesker — hvis de i det hele tatt tenker.» — Conflict and Cooperation Among Nations, Ivo Duchacek.

«Mange av de problemer vi står overfor i dag, skyldes eller er et resultat av falske oppfatninger — noen av dem er blitt godtatt nesten ubevisst. Til disse hører sneversynt nasjonalisme — ’mitt land, rett eller urett’.» — FNs tidligere generalsekretær U Thant.

[Bilder på side 25]

Gamle religiøse symboler, som hakekorset, og mottoet «Gud med oss» kunne ikke redde Hitlers styre

Fascesen, Mussolinis fascistsymbol, finnes på noen amerikanske ticentmynter