Flamenco var vårt liv

DET er stor forskjell på å spille gitar og å blåse trompet. Selv om jeg har vært glad i flamencogitaren siden jeg var 17 år, var det på en måte trompeten som forandret livet mitt. Det var da jeg var i det spanske flyvåpenet i 1975. Men la meg først fortelle hvordan det gikk til at jeg ble glad i gitaren.

Jeg vokste opp i et arbeiderstrøk, i Verdun, en forstad til Barcelona — Spanias travle havneby ved Middelhavet. Min far er flamencodikter og flamencoentusiast. Mor er flamencosangerinne. (Flamenco er en spesiell form for andalusisk musikk, sang og dans som skriver seg fra sigøynerne, araberne og jødene for flere hundre år siden.) Min far, som opprinnelig kommer fra Baena i Córdova i Andalucia, var naturlig nok svært glad i flamenco og oppmuntret meg til å begynne å spille gitar. Jeg tok derfor timer hos en privatlærer i to år og begynte deretter å se meg om etter en jobb. Det var ikke vanskelig å finne det. Fordi det kommer så mange turister til Spania, er det alltid stort behov for flamencoutøvere.

En flamencoduo blir dannet

Da jeg var ferdig med militærtjenesten, arbeidet jeg i et tablao i Barcelona som het El Cordobés. Det spanske ordet tablao eller tablado, som sikter til et flamencoshow, skriver seg fra ordet tablas, som betyr planker, siden den scenen som brukes til flamencodans, er laget av planker. Jeg akkompagnerte på gitar danserne og danserinnene (bailaores og bailaoras) og også sangerne (cantaores), som vanligvis er med på en flamencoforestilling. For dem som ikke vet så mye om flamencosang og -dans, kan jeg nevne at det er en kunst som kanskje skriver seg helt fra den gangen araberne okkuperte Spania (fra det 8. til det 15. århundre). Før i tiden var det hovedsakelig kunstnere med sigøynerbakgrunn som opptrådte.

Mens jeg arbeidet i El Cordobés, var det en ung danserinne som gjorde inntrykk på meg. Det var Yolanda fra Catalonia, som begynte å opptre sammen med oss. Hun var en nett, liten, livfull danserinne med mørkt hår og mørke øyne. Hun forandret mitt liv ved å bli min kone. Vi giftet oss i 1978 i en katolsk kirke i Santa Coloma de Gramanet i nærheten av Barcelona. Men hvordan kom hun inn i flamencodansens verden? Hun skal få fortelle det selv.

Musikken og dansen ligger meg i blodet

Yolanda: Helt fra jeg var liten, har jeg vært sterkt opptatt av spansk musikk. Far likte å lytte til sardanamusikk, som er karakteristisk for Catalonia, mens mor og bestemor bestandig sang de glade jotaene fra Aragon. Siden jeg hadde problemer med føttene, rådet en lege meg til å mosjonere. Jeg begynte derfor å lære å danse ballett. Da jeg var sju år gammel, fikk jeg se en jente som danset flamenco, og jeg likte det så godt at mor meldte meg inn på en skole for slike dansere.

Jeg begynte å gjøre det bra og opptrådte på peñas flamencas, små flamencoteatre. Da jeg var 14 år, gikk mor og jeg en dag langs den berømte hovedgaten Rambla de las Flores i Barcelona sentrum. Der fikk vi se et skilt hvor det stod El Tablao Flamenco, El Cordobés. Mor foreslo at vi skulle gå og se om de trengte en danserinne. De godtok meg allerede den første kvelden. Og hvem var det som var gitarist? Francisco (Paco) Arroyo, som jeg senere giftet meg med! Nå kan han fortsette historien.

En trompet og en forandring

Hvordan kommer så trompeten inn i bildet? I 1975 tjenstgjorde jeg i flyvåpenet (Academia General del Aire), i militærfengslet i La Manga del Mar Menor i provinsen Murcia. Det var jeg som var fengselstrompetist og blåste fanfarene for befalselevene i løpet av dagen.

Mens jeg tjenstgjorde der, la jeg merke til en ung fange, en stille, ydmyk mann. Jeg lurte på hvorfor han satt i fengsel. Så en dag spurte jeg ham. Først kvidde han seg for å snakke med meg på grunn av fengselsbestemmelsene, men jeg gav meg ikke. Jeg ville vite hvorfor. Han fortalte at han var der som kristen militærnekter, et av Jehovas vitner, og at han hadde nektet militærtjeneste på grunn av sin personlige overbevisning. Jeg var nysgjerrig etter å få vite hva han trodde, så han fortalte at han trodde på Bibelen, og at de nåværende verdensforholdene er forutsagt i den boken. Jeg hadde aldri lest Bibelen, så han spurte om jeg ville ha en bibel. Det sa jeg at jeg ville.

Men hvordan skulle han, en fange som ikke hadde lov til å forkynne, skaffe meg en bibel? En dag kom noen av hans trosfeller med en kurv med appelsiner, og midt oppi den hadde de gjemt en bibel og boken Den sannhet som fører til evig liv. I all hemmelighet fikk han gitt litteraturen videre til meg, men etter dette så jeg ham ikke mer. Kort tid senere forlot jeg flyvåpenet og drog tilbake til Barcelona. Om jeg bare hadde visst hva han het! Jeg skulle så gjerne ha truffet ham igjen. Det var jo han som ble brukt til å vise meg Bibelens sannhet for første gang.

Vi løsner flamencoens grep

Som sagt giftet Yolanda og jeg oss. Det hadde gått et års tid da det en dag var noen som banket på døren. Yolanda åpnet, og der stod det to av Jehovas vitner. Jeg sa hun skulle be dem gå. Så kom jeg til å huske på den unge mannen i fengslet og de bøkene han hadde gitt meg. Jeg bad vitnene inn og begynte å stille mange spørsmål. De så at det var nødvendig å avtale et nytt besøk. Uken etter ble det så startet et bibelstudium.

Jeg møtte snart motstand fra familien min. Far sa: «Jeg ser heller at du er tyv enn et av Jehovas vitner!» Denne motstanden overbeviste meg om at det ville være bedre å arbeide i et annet land, borte fra familien. I 1981 drog vi derfor til Venezuela med en arbeidskontrakt. Snart begynte noen Jehovas vitner som var misjonærer, å studere med oss. Vi kom sammen med vitnene i en tid uten å gjøre noen særlige fremskritt. I 1982 flyttet vi til USA, hvor vi fikk oss arbeid på en spansk restaurant i Los Angeles i California.

Selv om begge familiene våre var negativt innstilt, ble vi omsider døpt, i 1983 i Los Angeles. Far var så forarget at han sa jeg måtte stryke etternavnet, Arroyo, fra navnet mitt. Men siden den gang har han forandret holdning, og nå tar han til og med imot besøk av Jehovas vitner. Og den ene søsteren min holder på med å studere Bibelen.

En annen grunn til at det tok lang tid før vi ble døpt, var at vi var helt oppslukt av flamencoverdenen. Flamencoen holdt oss beskjeftiget om kveldene, for vi måtte opptre på nattklubber og restauranter. Den omgang vi hadde, var ikke alltid den beste for oss som kristne. Eieren av restauranten ville at vi skulle opptre ved juletider og i fødselsdagsselskaper, og vi ville ikke inngå kompromiss. Så til slutt sa vi farvel til flamencoverdenen.

I mellomtiden hadde vi fått to barn, Paquito og Jonathan. For å forsørge familien gir vi nå danse- og gitarundervisning for elever som kommer hjem til oss. Det gjør at vi får bedre tid til familien og våre åndelige interesser. Av og til får vi også mulighet til å øke vår virksomhet i den offentlige forkynnelsen.

Noe som er viktigere enn flamenco

Flamenco uttrykkes på mange forskjellige måter og er en autentisk manifestasjon av spansk folklore. Vi er fortsatt glad i flamenco som musikk og som en måte å uttrykke følelser på. Men vi vet at det finnes noe viktigere i livet — det å tjene Gud og våre medmennesker.

Vi setter pris på å koble av sammen med våre spansktalende brødre og søstre når vi en gang iblant kommer sammen og danser til meksikansk og spansk musikk. For en glede det er å se den enhet som rår blant Jehovas tjenere fra mange land! Og for en fornøyelse det vil være for oss alle når vi snart får nyte musikkens gleder i Guds lovte, nye verden på en renset, fredelig jord! — Fortalt av Francisco (Paco) og Yolanda Arroyo.

[Bilder på side 18]

Familien vår, klar til å forkynne fra hus til hus

Flamenco-oppvisning for noen venner