’Spiseforstyrrelser’ — reaksjoner fra våre lesere
BREVENE har strømmet inn i usedvanlig store mengder etter at Våkn opp! tok for seg temaet «Spiseforstyrrelser — hva kan gjøres?» (22. desember 1990) Lesere fra alle verdens kanter har skrevet og takket oss for at vi har behandlet dette ømtålige og vanskelige emnet. Artiklene gjorde et dypt inntrykk på mange som lenge har kjempet med spiseforstyrrelser.
En kvinne skrev for eksempel: «Til redaktøren! Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap fortjener den største honnør for artiklene om spiseforstyrrelser. Da jeg var ni år gammel, ble det konstatert at jeg hadde anorexia, og jeg har kjempet med denne lidelsen i 34 år. Etter å ha lest nesten all tilgjengelig litteratur om spiseforstyrrelser og gjennomgått en rekke forskjellige behandlinger, kan jeg forsikre at Våkn opp!s måte å legge fram problemet på, er den beste jeg har kommet over. Ingen litteratur og ingen rådgiver har i samme grad som artiklene i Våkn opp! fremstilt saken i et åndelig perspektiv. For første gang betrakter jeg lidelsen anorexia slik som Gud betrakter den.»
Mange er alt i gang med å følge de rådene som ble gitt i artiklene. En kvinne skriver: «Da jeg leste artikkelen: ’Hvem utvikler spiseforstyrrelser?, ble jeg helt paff over å finne en beskrivelse av min egen personlighet. Hvert eneste punkt i artikkelen ’Du kan vinne kampen!’ har vært til stor hjelp for meg. Jeg har korrigert mine synspunkter. Det var en lettelse å få vite at andre lider under det samme problemet, til og med noen som er kristne. Jeg tenkte at jeg kanskje var alene om det.»
En 25 år gammel kvinne skrev: «Jeg har lidd av bulimi siden jeg var 13. I hele 1989 og en del av 1988 befant jeg meg i en dyp og utmattende depresjon. Ved to anledninger forsøkte jeg til og med å begå selvmord. Jeg kan lett kjenne meg igjen i disse gripende artiklene og har allerede fulgt noen av forslagene og de gode rådene. Artiklene har gjort meg mer klarsynt og målbevisst. Dette er avgjort et nummer av bladet jeg kommer til å VERDSETTE HØYT og ofte gå tilbake til!»
En ung kvinne som har kjempet med spiseforstyrrelser i ti år, skriver: «Jeg leser bladet om og om igjen. Jeg har nettopp begynt å erkjenne at jeg har et problem. Vissheten om at Jehova ønsker å hjelpe oss og ikke oppgir oss selv om vi får et tilbakefall, er til stor trøst.»
«Det var som om jeg leste om mine egne følelser!» skrev en ung pike. «Denne artikkelen hjalp meg til å åpne meg og snakke med mor, og nå klarer jeg bedre å kontrollere de følelsene som gjelder meg selv.» En 16 år gammel pike skriver: «Jeg er på bedringens vei etter å ha hatt anorexia nervosa. Jeg hadde bedt til Jehova om å få kontakt med noen som kunne forstå min sykdom. Våkn opp! viste meg at jeg allerede er omgitt av slike mennesker. Jeg kan finne støtte hos min egen familie, hos mange Jehovas vitner som er mine venner, og spesielt hos Jehova. Jeg håper Våkn opp! for 22. desember vil være til like stor hjelp for andre som det har vært for meg og min familie.»
En 20 år gammel kvinne som arbeider som forkynner på heltid, skriver følgende: «Lenge forsøkte jeg å ordne opp med min spiseforstyrrelse på egen hånd. En gang følte jeg til og med at det var dumt av meg å nevne problemet i bønn. Jeg fikk tårer i øynene av glede da det gikk opp for meg at Jehova tydeligvis må bry seg sterkt om dette.»
En annen kvinne skrev: «Dette var ypperlig! Det mener jeg virkelig. Jeg hadde flere traumatiske opplevelser i barndommen. De to verste var seksuelt misbruk og rituelt misbruk. De to første avsnittene under underoverskriften ’En følelse av utilstrekkelighet’ var et blinkskudd. Det er i sannhet et spørsmål om å trene opp sinnet på nytt og lære å like seg selv, og det kan man ikke gjøre alene, som det så riktig ble sagt.»
Mange gav uttrykk for at de mente disse artiklene kom som et svar på deres bønner. «Disse artiklene ble ikke skrevet ved et tilfelle, for Jehova hører bønner,» hevdet en leser. Hun sa videre: «Selv om jeg har kjempet mot overvekt nesten hele mitt liv, forstod jeg først da jeg leste denne artikkelen, at jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse (bulimi).» En 19-åring som har strevd med bulimi i seks år, sier: «Jeg hadde akkurat bestemt meg for å skrive til dere tidligere i denne måneden for å spørre om dere kunne utarbeide en god artikkel om dette emnet. Jeg er så glad for at dere kom med en detaljert redegjørelse og ikke bare feide problemet under teppet, slik folk flest gjør.»
Et brev lyder ganske enkelt slik: «Jeg har bedt og ventet tålmodig på artiklene om spiseforstyrrelser. Jeg ville selv ha spurt etter disse opplysningene hvis jeg ikke hadde følt at det var så pinlig. Den medfølelse dere viste meg som individ i disse artiklene, styrket min tro på at jeg vil overvinne dette problemet en gang for alle.» En pike i videregående skole skriver: «Jeg fikk anorexia nervosa og bulimi og led derfor både mentalt og fysisk. Jeg bad til Jehova om hjelp, og så kom disse artiklene. Jeg kunne ikke la være å gråte av glede.»
Mange ble sterkt følelsesmessig berørt av artiklene. En ung kvinne skriver: «Med det samme jeg fjernet omslaget rundt bladet og så forsiden, virket den nesten som et slag i ansiktet på meg. Jeg var nesten redd for å ta i bladet. Jeg la det på sengen ved siden av meg og bare så på det en lang stund. Jeg måtte takke Jehova for disse artiklene. Jeg kan virkelig se at Jehova elsker meg. Artiklene hjalp meg til å gjenvinne forståelsen av at kroppen min er en dyrebar gave, og at jeg må behandle den deretter.»
En annen kvinne skriver: «Da jeg leste artiklene, kunne jeg ikke hjelpe for at tårene rant nedover kinnene mine, og det samme skjer nå mens jeg sitter ved skrivemaskinen og skriver dette brevet. Jeg har hatt bulimi og er blitt frisk, og jeg har lengtet etter at Selskapet skulle komme med en artikkel om dette emnet. Noe av det som har vært aller vanskeligst for meg, har vært å lære å godta meg selv og tro at jeg er verdifull i Jehovas øyne — og ikke la andres meninger få påvirke mitt syn på meg selv. Noen dager er det lettere enn andre dager, men jeg arbeider fremdeles med saken.»
«Det var med tårer i øynene jeg trykte dette bladet til mitt hjerte,» skriver en 21 år gammel kvinne. Hun fortsetter: «I nesten ni år har jeg kjempet med alle de tre nevnte spiseforstyrrelsene. Jeg torde aldri å si det til noen. Som en følge av de praktiske rådene som ble gitt, føler jeg nå at jeg kan overvinne dette problemet med Guds hjelp. Nettopp dette har jeg bedt om.»
En kristen eldste skriver: «Jeg har funnet disse artiklene særdeles nyttige. Det er nok svært viktig at vi eldste omhyggelig studerer og fester oss ved denne informasjonen, slik at vi kan være til hjelp for andre, både innenfor og utenfor menigheten.»
Disse utdragene er hentet fra et lite utvalg av de mange brevene vi har fått fra takknemlige lesere. Det er vårt oppriktige håp og vår bønn at disse artiklene fortsatt må hjelpe folk over hele verden til å overvinne slike plagsomme forstyrrelser.