En dag i mitt liv i det overbefolkede Hongkong

Hongkong er et av verdens tettest befolkede steder. Med 5,8 millioner innbyggere og 1070 kvadratkilometer areal har byen 5592 mennesker pr. kvadratkilometer. Men det er bare ti prosent av arealet som er bebodd, slik at folketettheten i virkeligheten er på 54 000 mennesker pr. kvadratkilometer! Trass i dette ser det ut til at innbyggerne på en beundringsverdig måte har klart å tilpasse seg kavet og maset i en overbefolket by, med dens trangboddhet, støyende trafikk og forurensning.

JEG våkner klokken halv åtte av den skingrende alarmen fra vekkerklokken min, står opp av sovesofaen og kler raskt på meg. Den lille leiligheten deler jeg med foreldrene mine og de tre yngre søstrene mine, som alle sammen jobber. Det er derfor alltid kø foran badet, og vi har knapt med tid. Etter en rask frokost griper jeg sykkelen min og sykler av gårde mot jernbanestasjonen. Den daglige ildprøven har begynt. Jeg slutter meg til den enorme mengden av folk som er på vei til arbeidet i det travle Hongkong.

Toget bringer meg i susende fart forbi overfylte leiegårder og tett befolkede skyskrapere. Så bytter jeg til buss for å komme over til den andre siden av havnen. I tett trafikk stanger vi oss gjennom en tunnel. Det er litt av en lettelse å komme ut i det fri på øya Hongkong, der kontoret mitt befinner seg, i det sentrale forretningsstrøket. Hele reisen kan ta mellom én og en og en halv time, avhengig av trafikken. Endelig, når klokken er nesten halv ti, er jeg framme. Men det er ingen tid til å lene seg tilbake og slappe av — telefonen begynner å ringe. Min første klient for dagen. Og slik arter hele dagen seg — stadig nye telefoner, telefonrøret ligger sjelden i ro på gaffelen. Så er det tid for en kort lunsjpause.

Nå er problemet å finne en ledig stol på et av de mange spisestedene i området. Det virker som om alle gjerne vil spise samtidig, på samme sted og ofte også ved samme bord! Nok en gang deler jeg bord med helt fremmede mennesker. Slik er livet i det overbefolkede Hongkong. Så, etter å ha inntatt et raskt, men næringsrikt kinesisk måltid, går jeg tilbake til kontoret.

Det er meningen at arbeidsdagen skal slutte halv seks, men det er sjelden mulig å få til. Og, ikke uventet, da jeg endelig får et øyeblikks pause og kan se på klokken, er den kvart over seks. Noen dager er den godt og vel sju før jeg kan forlate kontoret. Så følger hjemturen.

Først bussen, så toget. Til slutt kommer det fram til den stasjonen hvor jeg går av, og jeg setter kursen mot sykkelen min. Mens jeg sykler hjemover, tenker jeg på hvordan den lille byen vår har vokst til å bli en travel, overbefolket moderne storby. De lave landsbyhusene er blitt erstattet med kjempehøye bygninger på fra 20 til 30 etasjer. Store, brede motorveier har lagt beslag på store deler av arealet, og i enorme trafikkmaskiner går det en stadig strøm av støyende trafikk. Den gamle, avslappede livsstilen er borte for alltid.

Hjemme er det nokså trangt — seks personer bor på 28 kvadratmeter, og jeg har ikke eget rom. Det er derfor jeg sover på en sofa i stuen. Foreldrene mine har i det minste et rom for seg selv, og de tre søstrene mine sover i køyesenger inne på det lille rommet sitt. Privatliv er ren luksus for oss.

Selv om hjemmet vårt er lite, utgjør det en stor forbedring i forhold til det vi hadde før, da vi alle bodde på ett rom i et kommunalt boligområde. Men selv det var mye bedre enn de forholdene tusenvis lever under i Mongkok-området, der de leier «burleiligheter» som er stablet tre i høyden, og som måler 180 x 80 centimeter og er 80 centimeter høye. Disse «leilighetene» har plass til en madrass og noen få personlige eiendeler, men ingen møbler.

Når klokken er ni, er alle kommet hjem, og vi setter oss til bords for å spise kveldsmat. Etter måltidet slår noen på TV-en. Dermed ryker det håpet jeg hadde om å få ro til å lese og studere. Jeg venter til klokken elleve, da alle har lagt seg. Nå har jeg rommet for meg selv og kan konsentrere meg i ro og fred. Ved midnatt legger jeg meg også.

Jeg har vært i arbeid siden jeg sluttet på skolen for 12 år siden. Jeg vil gjerne gifte meg en dag, men jeg må arbeide så hardt for det daglige brød at jeg ikke får særlig tid til å bli godt nok kjent med en kvinne. Og å finne et sted å bo er vanskeligere enn å klatre opp til himmelen, som vi sier det. Skjønt vi har klart å innrette oss, føler jeg ikke at denne måten å leve på er naturlig for meg. Men jeg er klar over at det er millioner og kanskje milliarder av mennesker i andre deler av verden som ikke har et ordentlig hjem, og som må klare seg uten elektrisitet, rennende vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Vi trenger virkelig en bedre ordning, en bedre verden, et bedre liv. — Fortalt av Kin Keung.