La oss spise maniok!

Av Våkn opp!s medarbeider i Nigeria

MED en kniv i hånden baner Janyere seg vei gjennom den høye maniokåkeren. En stråhatt skjermer ham mot ekvators brennende sol. Han velger ut en plante som er omkring tre meter høy, tar tak i stengelen med begge hender og dra den forsiktig opp. Rotknollene spretter opp av jorden. Han skjærer dem løs med kniven og legger dem i en flat kurv sammen med andre rotknoller som han nettopp har dratt opp. Hans kone, Ngozi, tar opp kurven og setter den på hodet, og så går de sammen hjemover.

I tropiske områder, der det er vanlig å spise maniok, er millioner av mennesker kjent med denne enkle måten å høste på.a Bare i Afrika er over 200 millioner mennesker avhengig av maniok for å få dekket sitt daglige kaloribehov. Og manioken blir stadig mer populær. Noen eksperter sier at i år 2000 kommer det til å være dobbelt så mange mennesker som er avhengig av maniok, som det var i midten av 1980-årene.

Har du spist maniok? Hvis du bor på et sted med temperert klima, svarer du kanskje nei. Men vær ikke så sikker på det! Stivelse utvunnet av rotknollene er en viktig ingrediens i brød og annet bakverk, sauser, spedbarnsmat, sennep, sagogryn (tapioka) og fortykningsmidler. Og kjøttet du spiser, eller melken du drikker, kommer kanskje fra dyr som har fått maniokmel i fôret.

Maniok utnyttes ikke bare av næringsmiddelindustrien, men brukes også til framstilling av lim og maling.

Den er lett å dyrke

De fleste afrikanere, deriblant Janyere og Ngozi, dyrker imidlertid maniok for å spise den. Rotknollene har lavt proteininnhold, men er rike på karbohydrater. Hundre gram maniok inneholder mer enn to og en halv gang så mange kalorier som 100 gram mais eller jams, som er de to nest viktigste næringsmidlene i Afrika. De friske skuddene og bladene er sunne å spise — de er rike på vitaminer, mineraler og proteiner.

En vesentlig årsak til at maniokplanten er blitt en viktig matplante, er at den er så lett å dyrke. Det er ikke nødvendig med en kostbar bearbeiding av jorden. En trenger bare å fjerne busker og slyngplanter og å forvisse seg om at stedet har noe sollys. Når jordsmonnet er fuktig, planter bonden stiklinger av maniokstengler, som danner røtter og blir til nye planter. Det er ikke nødvendig å luke så mye, og maniokplanten trenger lite, om i det hele tatt noe, av slike ting som gjødning, soppdrepere eller insektmidler. Den kan dessuten høstes på et hvilket som helst tidspunkt i løpet av året.

Maniokplanten er overraskende hardfør. Den vokser bra både i god og i dårlig jord. Den kan trives i alle høyder fra havets overflate og opp til 6500 meters høyde. Den liker seg i områder med rikelig regn, men trives også i områder der det ikke faller regn i ni av årets måneder. Selv hvis den blir utsatt for brann og alt over bakkenivå blir avsvidd, danner den nye spirer.

Tilberedningen er hardt arbeid

Det er således lite arbeid med maniokplanten fra den blir plantet, til den blir høstet. Men straks den er høstet, begynner den virkelige jobben. Ja, det er minst like mye arbeid som må gjøres etter at planten er høstet, og til manioken havner på middagsbordet, som det som ble gjort før den ble høstet.

Dette arbeidet må påbegynnes straks. Hvis Janyere hadde ønsket det, kunne han ha lagret rotknollene i opptil to år ved ganske enkelt å la dem ligge igjen i jorden. Men straks rotknollene er tatt opp, må de tilberedes innen 48 timer, ellers begynner de å råtne.

Ngozi vil lage gari, en av nigerianernes yndlingsretter. Først skreller hun manioken med kniv, og så vasker hun den. Nå tar Ngozi og Janyere den skrelte manioken med bort til sin venn Alex, som har en kvern. Kvernen maler rotknollene til mos. Så fyller de mosen i en grovmasket sekk og presser saften ut på Alex’ presse.

Men arbeidet er ikke slutt ennå! Nå må maniokmosen tørkes i mange dager. Så sikter Janyere den tørkede massen i en sikt av raffiabast. Deretter steker Ngozi den mens hun stadig vender den med en treplate, slik at den ikke blir brent. Det er på dette trinn i tilberedningen at manioken kalles gari.

Ngozi har bare valgt en av mange måter å tilberede manioken på. Mesteparten av manioken i Afrika tilberedes av kvinnene hjemme på gården eller i landsbyen. Det er ikke tilrådelig å forsøke å forenkle tilberedningen, for maniok inneholder små mengder blåsyre, som er svært giftig for mennesker og dyr. Omhyggelig tilberedning reduserer blåsyreinnholdet til et trygt nivå.

Spisetid

Nå er det endelig spisetid. Når garien blandes med kokosmelk, kan en lage en deilig pudding og også en slags boller av den. Men Ngozi og Janyere bestemmer seg i stedet for å lage eba, som lages ved ganske enkelt å røre garien ut i varmt vann.

Over hele Afrika er de rettene som lages av maniok, like varierte som de navnene de har fått. I Elfenbeinskysten serveres maniok med kjøtt og grønnsaker som attieke. I Ghana utgjør maniok servert med fisk eller eggesaus et måltid som kalles garifoto. Hvis du ber om ugali i Tanzania, får du servert maniok (med konsistens som en tykk pasta) sammen med suppe. I Kamerun liker folk å spise kumkum. Og i Sierra Leone vil maniokelskere ha foofoo, spesielt på lørdager.

Manioken har en viktig plass i afrikanernes liv, hva de nå enn kaller det de spiser. Ja, for mange er den faktisk så viktig at selv om de kanskje har spist noe annet, synes de ikke at de har fått et skikkelig måltid hvis de ikke har fått maniok!

[Fotnote]

[Bilder på side 26]

Manioken skrelles og vaskes

Maling

Sikting

Steking