Barn som blir kastet ut, og barn som rømmer hjemmefra

«JEG klipte håret, kledde meg som en mann, hengte kjettinger og hengelåser om halsen og stakk en sikkerhetsnål gjennom kinnet, og dermed begynte jeg mitt liv som punker.» — Tamara.

Hvis du hadde sett Tamara på gaten, ville du da ha gjettet på at hun var en ensom, mishandlet tenåring som ikke fikk den nødvendige oppmerksomhet og hengivenhet hjemme, selv om hun på sin måte ropte om å få det? Eller ville du ha gått ut fra at hun var opprørsk og antagelig ville komme i konflikt med loven og kanskje slå inn på en kriminell løpebane? Tamara forteller Våkn opp! om de skremmende hendelsene som førte henne ut i det livet hun levde fra hun var 14, ut i en livsstil hun aldri hadde hatt noe ønske om å følge.

Noen barn blir kastet ut hjemmefra

Tamara beretter: «Jeg vokste opp i en liten fjellby i Italia, i en familie hvor ømhet og varme var ukjente begreper. Jeg måtte dessverre høre på voldsomme krangler mellom foreldrene mine og være vitne til at de bombarderte hverandre med skjellsord som ikke egner seg til gjentagelse. Det endte ofte med at jeg blandet meg inn i krangelen og ble skamslått av min hjerteløse far. Jeg hadde gjerne merker etter det i flere uker etterpå.

Da jeg var 14 år, gav far meg et lite pengebeløp og en enveisbillett til nærmeste by, hvor det lurte mange farer. Jeg ble venner med andre unge som heller ikke hadde noen som brydde seg om dem. Mange av oss ble alkoholikere. Jeg ble arrogant, vulgær og aggressiv. Jeg gikk ofte uten mat. En vinterkveld brente mine venner og jeg møblene våre for å holde varmen. Kunne jeg bare ha hatt en familie som tok seg av meg og var interessert i mine følelser, mine bekymringer, min engstelse! Men jeg var alene og følte meg ytterst ensom.»

Det finnes hundretusener som Tamara i dagens verden. På alle kontinenter finnes det barn som er overlatt til seg selv av foreldre som har forsømt sitt ansvar.

Noen barn rømmer

Andre unge bestemmer seg for å stikke av fordi hjemmet deres «ganske enkelt er et så skremmende sted at de ikke orker å fortsette å være der; det er for smertefullt, det er for farlig, og de løper ut på gatene». — New York State Journal of Medicine.

Domingos var ni år gammel da han ble plassert på et barnehjem i forbindelse med at moren hans giftet seg igjen. Fordi prestene der slo ham, planla han å rømme. Moren hans tok ham hjem til seg igjen, men der ble han stadig slått av stefaren. Bare ved å rømme kunne han slippe vekk fra grusomhetene hjemme.

Dessverre er det slik at «millioner av barn ikke kan stole på at de voksne i deres eget hjem vil gi dem et minimum av trygghet og omsorg,» skriver Anuradha Vittachi i sin bok Stolen Childhood—In Search of the Rights of the Child. Hun skriver også: «I USA dør anslagsvis tre barn hver dag fordi de blir mishandlet av foreldrene.» Altfor ofte hender det at en i familien begår seksuelle overgrep mot et barn i stedet for å beskytte barnet mot en slik forbrytelse.

Utnyttet og såret

Domingos ble tvunget til å leve sammen med andre gatebarn som ranet og stjal, og som misbrukte og solgte narkotika. Tragisk nok blir mange som rømmer fra dårlige forhold i hjemmet, utnyttet av halliker, pedofile og porno-organisasjoner. De sultne og ensomme barna blir tilbudt et sted å være og får løfter om å være knyttet til en voksen «omsorgsperson», men oppdager at de må betale med sin egen kropp og leve som prostituert. Siden de aldri har lært noe yrke, lærer mange å overleve på gaten på en eller annen måte, blant annet ved å bli forført og ved å forføre. Noen overlever ikke. Narkotika, alkohol, drap og selvmord krever mange unge ofre.

En tidligere barneprostituert forteller om gatebarns liv: «Du er redd der ute. Mange som ser barn som sover på et tog, eller barn som går og slenger på gaten hele tiden, tenker at de gjør det fordi de ønsker å ha det sånn, og det opprører meg. Nå da jeg er eldre, oppfatter jeg det ikke slik. Disse barna kommer med et nødrop på sin spesielle måte. De ønsker ikke å ha det slik, men foreldrene deres vil ikke vite av dem.»

Noen søker «frihet»

Det finnes også hundretusener av barn som er meldt savnet fra sitt hjem, som er blitt lokket ut på gaten av den frihet de innbiller seg at de kan finne der ute. Noen ønsker å oppnå frihet fra fattigdom. Andre ønsker å løsrive seg fra foreldrenes myndighet og fra regler som de synes er for strenge.

Emma var en ung pike som fikk smake den såkalte frihet fra foreldrenes kontroll og fra de prinsipper som ble fulgt i et kristent hjem. Etter at hun hadde dratt hjemmefra for å leve sammen med sine venner, ble hun avhengig av narkotika. Men da hun hadde erfart gatens brutalitet, sa hun at hun gjerne ville komme hjem igjen og slutte med narkotika. Dessverre brøt hun ikke forbindelsen med folk som var dårlig omgang, og en sommerkveld da hun var sammen med sine venner, satte de heroinsprøyter. For Emmas vedkommende var det siste gang. Hun falt i koma og døde dagen etter, alene og forlatt av sine «venner».

Finnes det noe framtidshåp for barn som er blitt sviktet så grovt av foreldrene sine eller av andre? Vil vi noen gang få oppleve en verden som ikke vil utnytte de unge? Hvilket håp er det om at familielivet kan bli bedre og høyere verdsatt, så ingen barn får lyst til å rømme? Svarene kan vi finne i den neste artikkelen.