Den gresk-ortodokse kirke — et splittet religionssamfunn

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I HELLAS

FOR oppriktige mennesker som elsker Gud og sannheten og har dyp respekt for tilbedelsen av ham, er den nåværende situasjonen i den gresk-ortodokse kirke mildest talt rystende. Den sørgelige mangelen på enhet, de voldelige sammenstøtene mellom stridende fraksjoner, den stadige strømmen av skammelige moralske skandaler og den sviktende evnen til å gi veiledning i åndelige spørsmål — hos et religionssamfunn som omtaler seg selv som «Guds eneste sanne kirke» — får mange grekere til å føle skuffelse og avsky.

Vanlige mennesker er frustrerte, ja, rasende, på grunn av tingenes tilstand. En universitetsprofessor skrev følgende i en ledende gresk avis: «Kirken i Hellas slites i stykker av en krise som savner sidestykke hva intensitet og varighet angår, og som reiser spørsmål ved [kirkens] autoritet og undergraver dens institusjoners iboende verdi. Beklageligvis fortsetter de involverte parter å volde skade.»

Hvordan oppstod denne situasjonen? Har de nære båndene mellom den gresk-ortodokse kirke og staten vært til virkelig gagn? Hva vil skje med forholdet mellom kirke og stat i framtiden? Hvilket alternativ har mennesker som søker Kristi sanne, forente menighet? La oss undersøke kjensgjerningene og se hva Bibelen har å si om denne saken.

En maktkamp

I årene fra 1967 til 1974 ble Hellas styrt av en militærjunta, som grep aktivt inn i den gresk-ortodokse kirkes indre forhold for å styrke sin egen stilling. I bestrebelsene på å oppnå fullstendig kontroll oppløste militærjuntaen den tidligere valgte hellige synode — den gresk-ortodokse kirkes høyeste styringsorgan — og utnevnte sin egen synode «på saklig grunnlag», som den kalte det. Da demokratiet ble gjeninnført i 1974, ble synoden igjen valgt i samsvar med kirkens egne rettsregler. De biskopene som hadde sittet i den junta-utnevnte synoden, ble derfor avsatt og erstattet med andre.

Et lovforslag fra regjeringen som ble vedtatt i 1990, gav imidlertid de avsatte biskopene rett til å kreve sine seter tilbake ved å appellere til verdslige domstoler og som siste utvei til landets øverste rettsmyndighet, statsrådet. Tre av de avsatte biskopene gjorde nettopp det, og de vant til slutt sine saker. I dag har tre forskjellige ortodokse erkebispedømmer i Hellas derfor to biskoper hver — en som blir offisielt anerkjent bare av den gresk-ortodokse kirke, og en som blir offisielt anerkjent av statsrådet.

«Stridende kristne»

De tidligere avsatte biskopene har krevd sine seter tilbake, og de nekter konsekvent å anerkjenne de biskopene som er blitt utnevnt av den offisielle kirken. Hver av dem har dessuten en stor tilhengerskare av «religiøse fanatikere» — som de ble kalt i en avis — som høylytt og med stort engasjement forsvarer sin biskops sak. Denne situasjonen gav støtet til opphetede og intense reaksjoner. På TV-skjermer over hele landet kunne man se reportasjer som skildret voldsepisoder, der store grupper av slike «stridende kristne» banet seg vei inn i kirker, smadret religiøse ikoner og angrep prester og lekfolk fra den motsatte fraksjonen. I de fleste av disse tilfellene måtte opprørspolitiet gripe inn for å gjenopprette ro og orden. Opptøyene nådde et klimaks i oktober og november 1993 i noen kirker som lå i Kifisia, en velstående forstad til Aten, og senere i juli og desember 1994 i byen Larissa. Disse eksemplene på blind religiøs fanatisme sjokkerte den greske offentligheten.

De mest voldelige sammenstøtene fant sted den 28. juli 1994, under innsettelsen av Ignatius, som den hellige synode hadde utnevnt til biskop i Larissa. Avisen Ethnos hadde som hovedoppslag på første side en overskrift som lød: «Larissa blir en slagmark på grunn av den nye biskopen — den mørke middelalder er tilbake.» Artikkelen sa: «Bare ett uttrykk er dekkende: den mørke middelalder. Hvordan skulle man ellers på noen måte kunne beskrive alt det som fant sted i Larissa i går, . . . gatekamper, voldsomme sammenstøt, fysiske skader?»

Noen uker senere angrep motstandere av biskop Ignatius bilen hans «og brukte jernstenger og balltrær, etter en intens jakt». En journalist stilte spørsmålet: «Kan noen godta at gjerningsmennene er fylt av kristne følelser, når deres fanatisme samtidig leder dem til å utføre gangsterlignende virksomhet, til å begå voldshandlinger som kan føre til døden? . . . Og framstående ledere i kirken oppmuntrer til eller ser gjennom fingrene med disse handlingene.»

Situasjonen ble enda verre i julen. Avisen Eleftherotipia refererte de triste hendelsene som fant sted i Larissa fra 23. til 26. desember 1994, og skrev i den forbindelse: «Det ble en skammens jul i Larissa, hvor den langtrukne konflikten nok en gang spolerte [feiringen]. . . . Mens kirkeklokkene kunngjorde Kristi fødsel, falt politiklubbene over hodene til ’rettferdige og urettferdige’. Opptøyer, sammenstøt, tirader av forbannelser og arrestasjoner erstattet julehilsener og bønner om velsignelse på plassen foran Sankt Konstantin-kirken i Larissa. . . . Demonstrasjonene [mot Ignatius] slo raskt over i verbale fornærmelser og deretter i sammenstøt med politiet. . . . De gjorde plassen foran kirken til en slagmark.»

Hvordan reagerte folk på dette? En ortodoks mann sa: «Jeg kan ikke forstå hvordan mennesker som kaller seg kristne, kan gjøre seg skyldig i slike voldshandlinger under religiøse høytidsdager. Hvordan kan jeg gå i kirken når jeg risikerer å bli banket opp der?» Og en troende ortodoks kvinne sa: «Etter alle disse hendelsene er jeg blitt redd for å gå i kirken.»

Som om ikke dette var nok, kommer det også stadig nye avsløringer av moralske skandaler som berører den gresk-ortodokse kirke. Massemediene har nemlig gjentatte ganger avdekket tilfeller av fordervet oppførsel blant medlemmer av presteskapet. Dette dreier seg om homoseksualitet og pedofili, underslag og ulovlig handel med antikviteter. Det sistnevnte kan finne sted fordi mange prester har fri og ukontrollert tilgang til kostelige ikoner og andre verdifulle kulturgjenstander.

For en åpenbar krenkelse dette er av den kraftige formaningen apostelen Paulus gav de kristne om ikke å følge mennesker, fordi det ville føre til «stridigheter» og «splittelser»! — 1. Korinter 1: 10—13; 3: 1—4.

Forholdet mellom kirke og stat — hva vil skje med det?

Helt siden den greske stat ble grunnlagt, har den gresk-ortodokse kirke hatt en privilegert stilling som det dominerende religionssamfunn. I Hellas finnes det for tiden ikke noe skille mellom kirke og stat. Grunnloven garanterer den gresk-ortodokse kirkes stilling som «det framherskende religionssamfunn» i Hellas. Det betyr at den gresk-ortodokse kirke gjør sin innflytelse gjeldende i alle sektorer av det offentlige liv, deriblant offentlig administrasjon, rettsvesen, politi og offentlig utdanning, og på praktisk talt alle andre områder i samfunnet. Denne totale dominansen fra kirkens side har resultert i undertrykkelse og ubeskrivelig store vanskeligheter for religiøse minoriteter i Hellas. Grunnloven garanterer riktignok religionsfrihet, men når en religiøs minoritet prøver å hevde sine rettigheter, vikles den nesten alltid inn i det nett av religiøs partiskhet, forutinntatthet og undertrykkelse som er blitt vevd som følge av forholdet mellom kirke og stat.

Det ser ut til å være en reell mulighet for at grunnloven vil bli revidert i nær framtid, og derfor høres det allerede nå høylytte krav om at kirke og stat må skille lag. Innflytelsesrike greske eksperter på grunnloven peker på de problemene som oppstår på grunn av det nære forholdet mellom kirke og stat. De framholder at den eneste mulige løsningen er å sørge for et strengt skille mellom disse to.

I mellomtiden kommer kirkelige ledere med innvendinger mot et eventuelt skille. En ortodoks biskop tok opp et følsomt emne som har sammenheng med forholdet mellom kirke og stat, da han stilte spørsmålet: «Blir konsekvensen at staten slutter å betale lønn til presteskapet? . . . Det ville bety at mange sogn blir uten prest.» — Jevnfør Matteus 6: 33.

Et annet resultat av den nære forbindelsen mellom kirke og stat i Hellas er at gresk lov — i direkte konflikt med EUs bestemmelser og artiklene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som Hellas er forpliktet til å følge — krever at alle greske borgeres personlige identifikasjonskort skal inneholde en opplysning om religiøs tilhørighet. Fordomsfrie personer har sterke innvendinger mot dette, fordi medlemmer av religiøse minoriteter vanligvis blir offer for diskriminering. En journalist sa: «Denne ordningen kan høyst sannsynlig få negative følger for en religiøs minoritets muligheter til fritt å utøve sin religion.» Avisen Ta Nea sa i en kommentar: «Når det gjelder slike saker som den obligatoriske registreringen av en persons religion på hans eller hennes identitetskort, bør staten treffe sine avgjørelser og vedta lover uten å ta hensyn til kirkens herskesyke reaksjon og opptreden.»

Dimitris Tsatsos, som er professor i forfatningsrett og dessuten medlem av Europaparlamentet, understreket det påtrengende behovet for et slikt skille da han sa: «Kirken [i Hellas] må gi slipp på sin dominans på det sosiale, politiske og utdanningsmessige område. Den måten den greske kirke opptrer på, er undertrykkende. Den utøver eneveldig makt over vårt utdanningssystem og vårt samfunn.» I et annet intervju sa den samme professoren: «Kirken har skremmende stor makt i Hellas, noe som dessverre ikke bare begrenser seg til dens naturlige habitat, hensynsløs konservatisme, nei, den har også klart å infiltrere det greske samfunns liberale sektor. Jeg for min del vil kreve et skille mellom kirke og stat. Jeg vil kreve at ortodokse grekere plasseres på samme nivå som tilhengerne av andre religioner i Hellas, og at alle behandles likt.»

De sanne kristne er forent

Det er svært vanskelig å finne den sanne kristendoms kjennetegn i den gresk-ortodokse kirke. Jesus ville ikke at det skulle være splittelser og skismaer blant de kristne. I bønn til sin Far bad han om at alle hans disipler måtte «være ett». (Johannes 17: 21) Og disiplene skulle ha «innbyrdes kjærlighet», en kjærlighet som tydelig viser hvem som er Kristi sanne etterfølgere. — Johannes 13: 35.

Den gresk-ortodokse kirke synes å mangle enhet. Men dette er ikke noe unikt tilfelle innenfor vår tids organiserte religion. Det er i stedet representativt for de splittelsene som hjemsøker religionssamfunnene i kristenheten.

De som oppriktig elsker Gud, synes det er vanskelig å få denne sørgelige situasjonen til å harmonere med det apostelen Paulus sa til de sanne kristne ifølge 1. Korinter 1: 10: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må vise enighet i tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fast forent i samme sinn og i samme tankegang.»

Ja, Jesu sanne disipler er fast forent. Fordi den kristne kjærlighets bånd forener dem, finnes det ingen politiske eller læremessige forskjeller og ikke noe sektvesen blant dem. Jesus viste tydelig at enhver skulle være i stand til å kjenne igjen hans etterfølgere på «deres frukter», eller gjerninger. (Matteus 7: 16) Dette bladets utgivere vil oppfordre deg til å undersøke de «frukter» Jehovas vitner har. De lever nemlig sammen i kristen enhet både i Hellas og overalt ellers i verden.

[Bilde på side 18]

Prester i sammenstøt med politiet

[Bilderettigheter på side 15]

Fra boken The Pictorial History of the World