Hva forårsaker spiseforstyrrelser?

«En spiseforstyrrelse dukker ikke plutselig opp ingensteds fra. Den er et symptom, et signal om at noe er galt i vedkommendes liv.» — Nancy Kolodny, sosialarbeider.

SPISEFORSTYRRELSER er ikke noe nytt. Anoreksi ble første gang formelt diagnostisert i 1873, og symptomene er etter sigende blitt observert så langt tilbake som for 300 år siden. Men etter den annen verdenskrig ser det ut til at tallet på anorektikere har økt dramatisk. Det forholder seg på samme måte med bulimi. Tilstanden har vært kjent i hundrevis av år, men i de senere tiårene har den, som en bok om emnet sier det, «føket inn i begivenhetenes sentrum».

Hva er det som ligger bak spiseforstyrrelser? Er de noe man arver, eller er de en uvanlig reaksjon på en kultur som forherliger det å være slank? Hvilken rolle spiller atmosfæren i familien? Disse spørsmålene er ikke lette å besvare. Om det å gi en nøyaktig karakteristikk av en spiseforstyrrelse sier sosialarbeideren Nancy Kolodny: «Det er ikke like enkelt som å diagnostisere for eksempel meslinger eller vannkopper, der en lege vet nøyaktig hva årsaken er, hvordan man pådrar seg sykdommen, hvor lenge den varer, og hva den beste behandlingen er.»

Forskerne trekker likevel fram en rekke faktorer som kan bidra til at det oppstår spiseforstyrrelser. La oss se på noen av dem.

Idealiseringen av det å være slank

I velstående land lar moteindustrien sylslanke modeller paradere foran unge og lettpåvirkelige tilskuere, som på den måten får innpodet forestillingen om at en jente bare er så vakker som hun er tynn. Dette tendensiøse budskapet tvinger mange kvinner til å strebe etter en kroppsvekt som både er usunn og urealistisk. Dr. Christine Davies sier: «Gjennomsnittskvinnen måler 165 centimeter og veier 66 kilo. Gjennomsnittsmodellen måler 180 centimeter og veier 50 kilo. Nittifem prosent av oss holder ikke mål og kommer aldri til å gjøre det.»

Trass i dette går noen kvinner til ytterligheter i sin streben etter det de oppfatter som den ideelle kropp. I en undersøkelse fra 1997 som omfattet 3452 kvinner, sa for eksempel 24 prosent at de var villige til å gi avkall på tre år av sitt liv for å oppnå det de anså som sin idealvekt. Ifølge denne undersøkelsen mente et ganske stort mindretall at «livet bare er verdt å leve hvis man er slank». Ettersom 22 prosent av de spurte sa at modellene i moteblad påvirket deres kroppsbevissthet da de var unge, trakk rapporten denne konklusjonen: «Det er ikke lenger mulig å benekte at bilder av modeller i mediene har enorm innvirkning på hvordan kvinner ser på seg selv.»

De som lettest lar seg besnære av medienes kunstige ideal, er naturlig nok de som ikke er særlig fornøyde med seg selv i utgangspunktet. Som sosialarbeideren Ilene Fishman sier, er det «selvaktelse som er det springende punkt». Det har vist seg at folk som aksepterer sitt utseende, sjelden blir intenst opptatt av mat.

Spising og følelser

Mange fagfolk mener at en spiseforstyrrelse har å gjøre med mer enn mat. Sosialarbeideren Nancy Kolodny sier: «En spiseforstyrrelse er et varselsignal som forteller deg at du må gjøre noe med en eller annen situasjon i livet ditt som du ignorerer eller unnviker. En spiseforstyrrelse er en påminnelse om at du ikke snakker ut om de stressfaktorene og frustrasjonene du kanskje opplever.»

Hva slags stressfaktorer og frustrasjoner? For noen kan det være snakk om problemer i hjemmet. Geneen Roth husker for eksempel at da hun var barn, ble mat — særlig søtsaker — hennes «forsvar mot slamrende dører og hevede røster». Hun sier: «Når jeg merket at det brygget opp til en krangel mellom foreldrene mine, flyttet jeg min bevissthet, like lett som man skifter TV-kanal, fra å være prisgitt mor og far til en verden der det ikke fantes noe annet enn meg og den søte smaken i munnen.»

Noen ganger har en spiseforstyrrelse enda dypere røtter. En bok om tenåringers forhold til sin egen kropp sier: «Undersøkelser har vist at de som plages av et seksuelt traume (misbruk eller overgrep), kanskje ubevisst prøver å beskytte seg ved å gjøre kroppen sin lite seksuelt tiltrekkende og ved å rette oppmerksomheten mot noe trygt, nemlig mat.» (The New Teenage Body Book) Men man bør naturligvis ikke være for snar til å trekke den slutning at en som lider av en spiseforstyrrelse, har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Spiren til en spiseforstyrrelse kan også bli lagt i noe som kan virke som et harmonisk miljø. Ja, en som i høy grad kan risikere å utvikle anoreksi, er en jente som lever i et miljø der hun ikke er fri til å treffe sine egne avgjørelser eller til å gi uttrykk for sine negative følelser. I det ytre er hun føyelig, men i det indre er hun i opprør og føler at hun ikke har kontroll over livet sitt. Siden hun ikke våger å gjøre åpenlyst opprør, retter hun oppmerksomheten mot det hun i hvert fall kan ha kontroll over — kroppen sin.

Det bør likevel nevnes at spiseforstyrrelser ikke alltid er et resultat av familieproblemer eller et seksuelt traume. Hos noen oppstår det en spiseforstyrrelse rett og slett fordi vekt er et dominerende tema i familien. Det kan være at en av foreldrene er overvektig eller stadig prøver å slanke seg og formidler en overdrevent varsom — eller til og med fryktsom — holdning til mat. Hos andre er selve det å komme i puberteten en utløsende faktor. De kroppslige forandringene som hører med til det å bli voksen, kan få en jente til å føle at hun er tykk — særlig hvis hun utvikler seg raskere enn sine jevnaldrende. Hun går kanskje til ytterligheter for å holde de kvinnelige formene borte hvis hun synes at disse forandringene er skremmende.

I tillegg til å henvise til følelsesmessige faktorer sier noen forskere at det også kan være en fysisk faktor inne i bildet. De påpeker for eksempel at bulimi kan være forårsaket av kjemiske forhold i hjernen. De hevder at den delen av hjernen som kontrollerer humør og appetitt, er inne i bildet, og at dette kan forklare hvorfor det noen ganger er mulig å døyve bulimiske symptomer ved hjelp av antidepressive midler.

Det er uansett vanskelig for forskerne å trekke fram en enkelt faktor som forårsaker anoreksi eller bulimi. Men hva kan gjøres for å hjelpe dem som kjemper med disse spiseforstyrrelsene?

[Bilde på side 7]

Anorektikere har ofte et forvrengt bilde av sitt eget utseende

[Bilde på sidene 8 og 9]

Mediene formidler tanken om at det er vakkert å være tynn