’Jeg fant noe mer verdifullt enn gull’
FORTALT AV MICHALIS KAMINARIS
Etter fem år i Sør-Afrika, hvor jeg hadde gravd etter gull, reiste jeg hjem med noe som var langt mer verdifullt. La meg fortelle om den rikdom jeg nå eide og gjerne ville dele med andre.
JEG ble født i 1904 på den greske øya Kefallenia i Det joniske havet. Begge foreldrene mine døde kort tid etter, så jeg vokste opp som foreldreløs. Jeg lengtet etter noen som kunne hjelpe meg, og jeg bad ofte til Gud. Jeg gikk regelmessig i den gresk-ortodokse kirke, men jeg var helt uvitende om hva som stod i Bibelen. Jeg fant ingen trøst.
I 1929 bestemte jeg meg for å emigrere og søke å oppnå et bedre liv. Jeg forlot den ugjestmilde øya hvor jeg var født, og satte kursen mot Sør-Afrika via England med båt. Etter å ha vært på sjøen i 17 dager kom jeg til Cape Town i Sør-Afrika, hvor jeg straks ble ansatt hos en landsmann. Men materiell rikdom gav meg ingen trøst.
Noe mer verdifullt
Jeg hadde vært i Sør-Afrika i cirka to år da et av Jehovas vitner besøkte arbeidsplassen min og tilbød meg bibelsk litteratur på gresk. Jeg fikk blant annet brosjyren Hvor er de døde? og en som handlet om hvordan det skal bli slutt på undertrykkelse. Jeg husker godt hvor ivrig jeg leste dem, og at jeg til og med lærte meg alle de siterte skriftstedene utenat. En dag sa jeg til en av arbeidskameratene mine: «Jeg har funnet det jeg har lett etter i alle disse årene. Jeg kom til Afrika for å finne gull, men jeg fant noe mer verdifullt.»
Jeg følte en dyp og inderlig glede da jeg fikk vite at Gud har et personlig navn, Jehova, at hans rike allerede er opprettet i himmelen, og at vi lever i de siste dager for denne tingenes ordning. (Salme 83: 18; Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10; 24: 3—12; 2. Timoteus 3: 1—5; Åpenbaringen 12: 7—12) Så oppmuntrende det var å få vite at Jehovas rike skal innføre uendelig mange velsignelser til alle folkegrupper! Noe som også gjorde inntrykk på meg, var at disse dyrebare sannhetene ble forkynt over hele jorden. — Jesaja 9: 6, 7; 11: 6—9; Matteus 24: 14; Åpenbaringen 21: 3, 4.
Jeg fikk tak i adressen til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Cape Town og skaffet meg mer bibelsk litteratur. Jeg var spesielt glad for å få min egen bibel. Det jeg leste, gjorde at jeg fikk lyst til å forkynne. Jeg begynte med å sende bibelske publikasjoner til slektninger, venner og bekjente i hjembyen min, Lixoúrion. Ut fra det jeg leste, ble jeg etter hvert klar over at vi må innvie vårt liv til Jehova for å behage ham. Så jeg innviet meg i bønn.
En gang var jeg til stede på et møte som Jehovas vitner holdt, men siden jeg ikke kunne engelsk, forstod jeg ikke et eneste ord. Da jeg fikk vite at det bodde mange grekere i Port Elizabeth, flyttet jeg dit, men jeg traff ingen gresktalende Jehovas vitner. Jeg bestemte meg derfor for å reise tilbake til Hellas for å bli heltidsevangelist. Jeg husker at jeg sa til meg selv: «Jeg skal dra tilbake til Hellas, koste hva det koste vil.»
Heltidstjeneste i Hellas
Våren 1934 befant jeg meg om bord på det italienske passasjerskipet «Duilio». Jeg kom til Marseille i Frankrike, og etter å ha vært der i ti dager satte jeg kursen mot Hellas med passasjerskipet «Patris». En natt fikk skipet maskinproblemer, og det ble gitt ordre om å sette ut livbåtene. Men heldigvis kom en italiensk slepebåt og tauet oss til Napoli. Senere kom vi omsider til Pireus i Hellas.
Fra Pireus drog jeg til Aten, hvor jeg besøkte Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. Jeg hadde en samtale med Athanassios Karanassios, avdelingstilsynsmannen, og bad om å bli sendt ut som heltidsforkynner. Dagen etter var jeg på vei til Peloponnes, den sørligste delen av det greske fastlandet. Hele dette området skulle være mitt personlige distrikt!
Jeg gikk i gang med forkynnelsesarbeidet med stor begeistring og forkynte fra by til by, fra landsby til landsby, fra bondegård til bondegård og fra avsidesliggende hus til avsidesliggende hus. Snart fikk jeg selskap av Michael Triantafilopoulos, som døpte meg sommeren 1935, over et år etter at jeg hadde begynt i heltidstjenesten. Det fantes ikke offentlige transportmidler, så vi tok oss fram til fots overalt. Det største problemet var motstanden fra presteskapet. De gjorde alt mulig for å stanse oss. Det førte til at folk ofte hadde fordommer. Men trass i forskjellige problemer ble forkynnelsesarbeidet utført, og Jehovas navn ble gjort kjent vidt og bredt.
Utholdenhet under motstand
En morgen da jeg forkynte i det fjellendte fylket Arkadia, kom jeg til landsbyen Magouliana. Etter at jeg hadde forkynt en times tid, hørte jeg kirkeklokkene og forstod snart at det var meg de ringte for! En pøbelflokk samlet seg, anført av en gresk-ortodoks arkimandritt (en geistlig som rangerer under biskopen). Jeg skyndte meg å lukke feltvesken og bad en stille bønn til Jehova. Arkimandritten og en flokk med barn kom rett mot meg. Han begynte å rope: «Det er ham! Det er ham!»
Barna dannet en tett ring rundt meg, og presten kom nærmere og begynte å dytte borti meg med den store magen sin. Han sa at han ikke ville legge hånd på meg ’i tilfelle jeg skulle være uren’. Han skrek: «Slå ham! Slå ham!» Men akkurat da dukket en politimann opp og tok oss begge med til politistasjonen. Presten ble stilt for retten anklaget for å ha egget opp en pøbelflokk og ble idømt en bot på 300 drakmer pluss saksomkostninger. Jeg ble løslatt.
Da vi kom til et nytt område, gjorde vi en større by til vår base, og derfra gjennomarbeidet vi alt det distriktet som vi kunne nå med fire timers gange. Det betydde at vi gikk hjemmefra om morgenen mens det ennå var mørkt, og kom tilbake om kvelden etter mørkets frambrudd. Som oftest besøkte vi et par landsbyer hver dag. Etter at vi hadde forkynt i alle de omkringliggende landsbyene, forkynte vi i den byen som var basen, og flyttet så videre. Vi ble ofte arrestert fordi prester satte folk opp mot oss. I Parnassos i Midt-Hellas var jeg ettersøkt av politiet i flere måneder. Men heldigvis fant de meg ikke.
En dag forkynte bror Triantafilopoulos og jeg i landsbyen Mouríki i Boiotia. Vi delte landsbyen i to, og jeg begynte å gjennomarbeide de bratte skråningene, siden jeg var den yngste. Plutselig hørte jeg rop nedenfra. Mens jeg løp nedover, tenkte jeg med meg selv: «Bror Triantafilopoulos får seg en omgang juling.» Landsbyboerne hadde samlet seg i kafeen, og en prest stod og stampet i gulvet som en sint stut. «Disse menneskene kaller oss ’Slangens ætt,’» ropte han.
Presten hadde allerede slått bror Triantafilopoulos i hodet med en spaserstokk, slik at blodet rant nedover ansiktet hans. Etter at jeg hadde tørket vekk blodet, klarte vi å komme oss unna. Vi gikk i tre timer, helt til vi kom til byen Theben. På en klinikk der ble såret behandlet. Vi meldte hendelsen til politiet og anla søksmål mot presten. Men han hadde sine forbindelser og ble til slutt frikjent.
Mens vi arbeidet i byen Levkas, kom tilhengerne av en av de politiske lederne i området og «arresterte» oss og tok oss med til en kafé, hvor vi ble stilt for en selvbestaltet folkedomstol. Den politiske lederen og hans menn skiftet på å tale i det vide og brede mens de gikk fram og tilbake foran oss og truet oss med knyttnevene. Alle sammen var fulle. Fra middagstider til solnedgang kom de med sine tirader, men vi holdt oss i ro og erklærte smilende at vi var uskyldige, samtidig som vi bad stille bønner til Jehova Gud om hjelp.
I tussmørket kom to politimenn oss til unnsetning. De tok oss med til politistasjonen og behandlet oss pent. Dagen etter kom den politiske lederen og forsøkte å rettferdiggjøre det han hadde gjort, ved å anklage oss for å spre propaganda mot kongen av Hellas. Politiet sendte oss derfor, eskortert av to menn, til byen Lamia for at saken skulle etterforskes videre. Vi ble holdt i varetekt i sju dager og deretter lagt i håndjern og ført til Larissa, hvor det skulle holdes rettssak.
Våre kristne brødre i Larissa hadde fått beskjed og ventet oss. Den store hengivenhet de viste oss, var et godt vitnesbyrd for vokterne. Advokaten vår, som var et av Jehovas vitner og tidligere oberstløytnant, var godt kjent blant folk i byen. Da han stod fram i retten, ble anklagene mot oss avslørt som falske, og vi ble satt fri.
Den framgangen Jehovas vitners forkynnelsesarbeid hadde, førte til at motstanden økte. I 1938 og 1939 ble det vedtatt lover som forbød proselyttvirksomhet, og Michael og jeg var innblandet i mange rettssaker i den forbindelse. Avdelingskontoret rådde oss derfor til å arbeide hver for oss, så vi ikke tiltrakk oss så stor oppmerksomhet. Jeg syntes det var vanskelig å være uten en partner. Men jeg stolte på Jehova og gjennomarbeidet store distrikter til fots — prefekturene Attika, Boiotia, Phthiotis, Euboia, Aitolia og Akarnania, Eurytania og Peloponnes.
Det som hjalp meg i denne tiden, var disse vakre ordene hvor salmisten gir uttrykk for sin tillit til Jehova: «Ved deg kan jeg løpe mot en røverflokk, og ved min Gud kan jeg klatre over en mur. Den sanne Gud er den som fast binder om meg med vital kraft, og han vil la min vei være fullkommen, idet han gjør mine føtter som hindenes; og på steder som for meg er høye, lar han meg stadig stå.» — Salme 18: 29, 32, 33.
I 1940 erklærte Italia Hellas krig, og snart ble landet invadert av tyske tropper. Det ble erklært unntakstilstand, og Selskapet Vakttårnets bøker ble forbudt. Dette var en vanskelig tid for Jehovas vitner i Hellas; ikke desto mindre hadde de en oppsiktsvekkende vekst — fra 178 vitner i 1940 til 1770 da den annen verdenskrig var slutt, i 1945!
Tjeneste på Betel
I 1945 ble jeg innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Aten. Betel, som betyr «Guds hus», var den gang et hus som vitnene leide i Lombardougaten. Kontorene lå i første etasje, og trykkeriet var i kjelleren. Trykkeriet bestod av en liten trykkpresse og en skjæremaskin. I begynnelsen var det bare to som arbeidet på trykkeriet, men snart begynte også vitner som bodde utenfor Betel, å komme og hjelpe til med arbeidet.
Forbindelsen med Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York ble gjenopprettet i 1945, og det året begynte vi igjen å trykke Vakttårnet på gresk regelmessig. I 1947 flyttet vi kontoret og Betel-hjemmet til Tenedougaten 16, men trykkeriet ble værende i Lombardougaten. Senere ble trykkeriet flyttet fra Lombardougaten til en fabrikkbygning som et av Jehovas vitner eide, og som lå en halv mil unna. Så i en periode var vi stadig på farten mellom disse tre stedene.
Jeg husker at jeg pleide å dra fra Tenedougaten til trykkeriet om morgenen, før det var blitt lyst. Etter å ha arbeidet på trykkeriet til klokken ett drog jeg til Lombardougaten med de arkene vi hadde trykt. Der ble de brettet, stiftet og beskåret for hånd. Etterpå tok vi de ferdige bladene med til postkontoret, bar dem opp i tredje etasje, hjalp staben der med å sortere dem og satte frimerker på omslagene.
I 1954 var vi blitt over 4000 vitner i Hellas, og vi trengte mer plass. Vi flyttet derfor til et nytt, treetasjes Betel-hjem i Kartaligaten i Aten sentrum. I 1958 ble jeg bedt om å overta ansvaret for kjøkkenet, og det var min oppgave til 1983. I 1959 giftet jeg meg med Eleftheria, som har vært en trofast følgesvenn i tjenesten for Jehova.
Utholdenhet under forfølgelse enda en gang
I 1967 tok en militærjunta makten i landet, og forkynnelsesarbeidet ble igjen underlagt restriksjoner. Men på grunn av våre tidligere erfaringer når det gjaldt å arbeide under forbud, tilpasset vi oss raskt den nye situasjonen og fortsatte arbeidet under jorden.
Vi holdt møtene i private hjem og var forsiktige når vi forkynte fra hus til hus. Likevel ble brødrene arrestert med jevne mellomrom, og det ble mange rettssaker. Advokatene våre var stadig på farten for å ta seg av saker som kom opp forskjellige steder i landet. Til tross for motstanden deltok de fleste av vitnene regelmessig i forkynnelsesarbeidet, særlig i helgene.
En vanlig lørdag eller søndag, når vi var ferdige for dagen med å forkynne, sjekket vi alltid om det var noen i gruppene som manglet. De som ikke var der, var som oftest blitt innbrakt til nærmeste politistasjon. Vi gikk dit med ulltepper og mat og prøvde å oppmuntre dem. Vi gav også advokatene beskjed, og om mandagen møtte så de for representanten for påtalemyndigheten for å forsvare dem som var blitt arrestert. Vi var ved godt mot, for vi visste at vi led for sannhetens skyld.
I den tiden arbeidet var forbudt, ble det ikke trykt noe litteratur på Betel. Så det huset som Eleftheria og jeg bodde i i en av forstedene til Aten, ble et slags trykkeri. Eleftheria tok avskrifter av artikler fra Vakttårnet på en diger skrivemaskin. Hun hadde ti ark i maskinen om gangen og måtte virkelig slå hardt på tastene for å få gjennomslag. Etterpå stiftet jeg arkene sammen. Vi holdt på med dette til midnatt hver eneste kveld. Det bodde en politimann i etasjen under oss, og vi undrer oss fremdeles over at han aldri fattet mistanke.
Glede over fortsatt vekst
Demokratiet ble gjeninnført i Hellas i 1974, og igjen kunne forkynnelsesarbeidet utføres mer åpenlyst. Men i de sju årene arbeidet var underlagt restriksjoner, var det over 6000 nye som kom til, slik at tallet på forkynnere kom opp i over 17 000.
Vi gjenopptok også den vanlige trykkingen i Selskapets bygninger. Det førte til at det snart ble for liten plass i Kartaligaten. Det ble derfor kjøpt en tomt på 10 000 kvadratmeter i Marousi, en forstad til Aten. De nye bygningene omfattet blant annet 27 soverom, et trykkeri og kontorer. De ble innviet i oktober 1979.
Etter en tid trengte vi enda mer plass. Det ble så kjøpt en tomt på cirka 220 000 kvadratmeter i Eleona, omkring seks mil nord for Aten. Stedet ligger i en åsside med utsikt mot fjell og frodige daler. I april 1991 innviet vi der et mye større anlegg som omfatter 22 hus som hvert har plass til åtte personer.
Etter å ha vært over 60 år i heltidstjenesten kan jeg fremdeles glede meg over å ha god helse. Jeg ’trives fortsatt nå når jeg har fått grått hår’. (Salme 92: 14) Jeg er særlig takknemlig overfor Jehova for at jeg med egne øyne har fått se den store økningen hans sanne tilbedere har erfart. Profeten Jesaja forutsa en slik økning: «Dine porter skal virkelig holdes åpne bestandig; de skal ikke lukkes, verken om dagen eller om natten, for at nasjonenes rikdommer kan føres til deg.» — Jesaja 60: 11.
Så fantastisk det er å se millioner av mennesker fra alle nasjoner strømme til Jehovas organisasjon og lære hva de må gjøre for å overleve den store trengsel og komme inn i Jehovas nye verden! (2. Peter 3: 13) Jeg kan med hånden på hjertet si at heltidstjenesten har vist seg å være mer verdifull for meg enn noe av det denne verden har å tilby. Ja, jeg har riktignok ikke funnet skatter av gull, men jeg har funnet åndelige skatter som har gjort mitt liv rikere enn det går an å forestille seg.
[Bilder på side 23]
Eleftheria og Michalis Kaminaris
(Til høyre) Trykkeriet i Lombardougaten