Jehovas vitners historie i nyere tid

10. del: Gjenopprettelse av sann tilbedelse i vår tid (1919—1932)

LIKSOM det fant sted en utgytelse av den hellige ånd over den jødiske levning på pinsedagen i fordums tid i den hensikt å gjenopplive det vitnesbyrd som ble påbegynt av Jehovas fremste vitne, Jesus — og som da skulle utvides til å nå ut over hele jorden — kom det også våren 1919 en utgytelse av Jehovas hellige ånd over den kristne levning som en organisasjon betraktet. Derved ble den gjenopplivet til å utføre et nytt, godt organisert verdensomfattende vitnearbeid angående det gode budskap om det opprettede rike.a (Ap. gj. 1: 8; Matt. 24: 14) Tre og et halvt år etter denne pinsedagen, med andre ord i 36 e. Kr., kom den hellige ånd over italieneren Kornelius og hans ikke-jødiske husstand for å utvide gruppen av forkynnere til også å omfatte hedninger med tanke på den internasjonale forkynnelseskampanje som begynte da. Som en parallell til dette kom det i 1922 en ytterligere utgytelse av den hellige ånd over organisasjonen, og dette førte til at flere tusen vitner som nettopp var blitt salvet (den såkalte «Ruth»- og «Ester»-klasse), ble stimulert til å delta i forkynnelseskampanjen etter en forbedret organisert framgangsmåte.b På lignende måte som gjenopplivningen på pinsedagen i 33 e. Kr. førte til at det ble talt på mange tungemål, er også forkynnelsesarbeidet siden 1919 blitt drevet på stadig flere språk, nå over hundre.

Gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse av den levende Gud i 1919 var ikke ensbetydende med gjeninnsamlingen av store grupper kjødelige eller naturlige «ortodokse» jøder i det såkalte hellige land (Palestina) som et resultat av «sionismen». (Joh. 4: 21—23) Nei, innen 1932 var alvorlige bibelstudenter blitt klar over at en slik etterlengtet og meget omtalt begivenhet ikke skyldtes Jehova, men bare var kommet i stand ved hjelp av mennesker som søkte sine egne interesser, og som på en listig måte var blitt ansporet til handling av hensyn til skapningers hensikter og fordeler. Da bind 2 av boken Det store oppgjør kom ut på engelsk det året, forsto Jehovas vitner klart at en bevegelse for å få jødene «tilbake til Palestina» behaget Jehovas erkefiende, Satan, som har bedratt hele den bebodde jord. Bibelen viste dem at Jehovas salvede lovsangere, hans syngende vektere «fra alle nasjoner og stammer og folk og tunger», var åndelige jøder, virkelige israelitter, og at det var de som var gjenopprettet og ført tilbake til det hellige sted som symboliserer Jehovas gunst. Hans nylig utgytte ånd (Joel 3: 1; Es. 52: 7, 8; 60: 1—3) hadde gitt dem kraft og mot, og de hadde villig, uselvisk og i forening samlet seg om Hans Konge, det usynlige og urokkelige «Signal» Jehova selv hadde satt opp på det himmelske Sions berg forat det skulle herske på en uimotståelig måte blant sine fiender over hele jorden. (Es. 11: 10, AT; Sl. 2: 1—12; 1 Kor. 15: 24—28) Det at de forente, sanne tilbedere kom fram til denne rette forståelse til tross for den verdslige sionistbevegelses framgang, skyldtes at Gud virkelig var i ferd med å gjenopprette sitt åndelige Israel, en gjenopprettelse som begynte i 1919.c

I årene 1919—1922 fikk Jehovas salvede levning erfare ny organisasjonsmessig framgang. Selskapet Vakttårnet besluttet for første gang å utføre alt sitt trykkeriarbeid selv, også trykkingen av innbundne hjelpebøker til bibelstudium. Det anskaffet trykkerilokaler i Myrtle Avenue i Brooklyn i New York, og monterte store maskiner med tanke på å kunne trykke uavhengig av andre. Flere frivillige arbeidere ble tatt inn ved Betel, slik at det i alt ble 107 heltidsarbeidere som kunne gi seg i kast med framstillingen av bedre og flere og billigere publikasjoner. Det første nummer av Vakttårnets moderorgan som ble trykt i Selskapets eget trykkeri, var nummeret for 1. februar 1920. I 1920 ble det brukt trettiåtte jernbanevogner med papir til å trykke fire millioner eksemplarer av det nye bladet The Golden Age [Den gylne tidsalder], for ikke å nevne alle de andre trykksakene som ble framstilt det året.d Kampanjen med den nye boken Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø! ble drevet med full kraft på denne tiden, og det måtte derfor trykkes og sendes ut store mengder eksemplarer av den. Det ble også holdt offentlige foredrag over dette emne over hele verden, og disse foredragene ble i stor utstrekning kunngjort gjennom avisene.e Ja, denne kampanjen gjorde så stort inntrykk at bokens titel er blitt et munnhell som fremdeles blir brukt av mange mennesker i Amerika og Europa.

I november 1921 ble den første boken i en ny serie store bøker av dommer J. F. Rutherford utgitt. Den het Guds Harpe.f Denne boken, som først ble trykt borte og senere i Selskapets eget trykkeri i Brooklyn, ble godt mottatt av offentligheten og ble i årenes løp spredt vidt og bredt i millioner av eksemplarer. Andre bøker i denne serien var Befrielsen, som kom i 1926, Skapelsen, som kom i 1927, og Forlikelse og Framtidens Regjering, som kom i 1928. Årboken for 1927 var den første i rekken av årbøkene som siden har kommet ut hvert år. (De blir bare utgitt på engelsk.) Dette nye arbeidet, som stadig tiltok, gjorde det påkrevet med større og større lokaler. I 1922 ble Selskapet Vakttårnets trykkeriutstyr flyttet over til en seksetasjes bygning i 18 Concord Street i Brooklyn, og i 1927 ble det flyttet over til Selskapets egen nye, store og moderne åtteetasjes bygning i 117 Adams Street.g Betelhjemmet ble også ombygd og utvidet på denne tiden.h

Sensurens forbud mot Vakttårnets litteratur i Canada ble opphevet den 1. januar 1920. Derved ble det mulig for bibelstudentene i Canada å begynne med en energisk kampanje for å forkynne Riket.i Da De forente staters regjering like etterpå endelig trakk tilbake sin sak mot Rutherford og hans sju medarbeidere og således frikjente dem den 5. mai 1920, kunne Selskapets president besøke Europa for å reorganisere vitnearbeidet i den delen av Jehovas vingård.j Det ble holdt store sammenkomster i London, Glasgow og andre britiske storbyer.k Der og ved senere amerikanske sammenkomster ble det framlagt bibelske beviser for at et forberedende arbeid var fullført i 1918. Nå skulle Jehovas folk gi seg i kast med et nytt arbeid og en enda mer omfattende kampanje. Etter som hedningenes tider var utløpt i 1914 og det himmelske rike da var blitt opprettet, var det nå mer maktpåliggende enn noensinne å forkynne «dette evangelium om riket». Det ble vist at det var «arbeid for alle», og «det arbeid vi har foran oss» ble klarlagt.l

Arbeidet med å fremme det nye vitnearbeid og bygge opp en mer samlet organisasjon som måtte til for å smi vitnene bedre sammen og gjøre dem mer handlekraftige, ble hemmet ganske betraktelig av stillestående «valgte eldste» i de lokale menigheter av Jehovas folk. Mange av dem nektet å følge med tiden, men ville ha alt som på pastor Russells tid, som de påsto var den eneste kanal for bibelsk opplysning, og som de kalte den «tjener» som står omtalt i Matteus 24: 45. Vagt-Taarnet for mai 1920 (side 70) og etterfølgende studier viste klart at endog bror Russell i 1884 og utover stadig understreket at Selskapet Vakttårnet var det redskap eller den kanal som Jehova benyttet for å undervise sitt folk på jorden.a Nå da det flommet ut nytt åndelig lys fra Jehovas himmelske tempel, burde ikke disse «valgte eldste» sinke eller hindre de lokale menigheter i å holde tritt med det stadig fremadskridende vitnearbeid.b Det ble helt korrekt framholdt at Selskapet var utgiveren på bror Russells tid og fortsatt ville være den utgiver som nå ble brukt av Jehova. Det ble gitt advarsler mot å godta private fortolkninger og blindt følge selvbestaltede ledere ut i mørket. Alle ble i stedet oppfordret til å holde seg til Selskapet, som var blitt brukt i en så enestående stor utstrekning i tiden som var gått. Tilbøyeligheten til å søke å behage mennesker måtte motarbeides.c Selskapet, som på den tiden befant seg i sin rettmessige stilling som Jehovas redskap, utøvde imidlertid ikke sin fulle myndighet over de lokale menigheters anliggender.d

Den teokratiske form for ledelse begynte i virkeligheten å spire fram høsten 1919 i og med igangsettelsen av arbeidet med «Den gylne tidsalder», et nytt blad som ble utgitt fra oktober 1919.

«Arbeidet med Den gylne tidsalder er et hus-til-hus-arbeid med rikets budskap for å utrope hevnens dag fra vår Gud og trøste dem som sørger. I tillegg til det muntlige vitnesbyrd skal det leveres et eksemplar av Den gylne tidsalder i hvert hjem, enten det blir tegnet et abonnement eller ikke. . . . Klassearbeiderne får sine eksemplarer av direktøren.»e

Menigheter som ønsket å delta i den nye felttjenesten som nå ble påbegynt i forbindelse med kampanjen med Den gylne tidsalder, ble bedt om å melde seg for Selskapet som en tjenesteorganisasjon. Da Selskapet fikk disse meldingene, utnevnte det på teokratisk måte en av brødrene i menigheten til å tjene som Selskapets spesielle representant, en såkalt «direktør», som sto utenfor menighetens årlige valg. Nå begynte det for første gang å bli overført myndighet fra de demokratisk styrte menigheter som ble ledet av «valgte eldste», slik at de på en mer direkte måte ble underlagt Selskapets internasjonale overoppsyn. På den måten begynte Selskapet delvis å føre teokratisk tilsyn med menighetenes tjeneste på feltet, mens gruppene av «valgte eldste» fremdeles hadde overoppsynet med menighetens studier og foredrag på demokratisk vis.

I 1921 begynte Selskapet å bryte ned den forestilling som noen av de forskjellige menigheters «valgte eldste» hadde, og som gikk ut på at de i realiteten utgjorde en lokal «direksjon» som kunne følge demokratiske framgangsmåter uavhengig av hovedkvarterets organisasjon. Det ble gjort en anstrengelse for å bringe større klarhet i forholdet mellom de enkelte menigheter og deres eldste.f Dessuten ble det oppfordret til verdensomfattende enhet og ensartethet hos Jehovas folk i utførelsen av forkynnelsesarbeidet. De britiske medarbeiderne ble rådet til å ta hånd om arbeidet på samme måte som det etter hvert ble gjort i Amerika.g Ansvaret med å forkynne ble gjort mer følbart fra 1920 av ved at alle de i menigheten som deltok i vitnearbeidet, fikk pålegg om å avlegge en ukentlig rapport. Før 1918 var det bare pionerene som måtte sende inn rapport om sin virksomhet i tjenesten. Menighetene fikk nå bestemte distriktstildelinger i forbindelse med deres virksomhet på feltet. Ja, menighetene ble i sannhet tildelt tjeneste. I det første året det ble rapportert på denne måten, var det 8052 «klassearbeidere» og 350 pionerer.h Av rapportene for 1922 framgikk det at 980 av de 1200 menighetene som var tilknyttet Selskapet, var fullt reorganisert til å delta i tjenesten med 8270 «klassearbeidere».i (Disse tallene gjelder bare U.S.A.) Fra 1923 av ble flere søndager vigd et «verdensomfattende vitnesbyrd» for å oppmuntre til forente anstrengelser over hele verden i forbindelse med samtidige offentlige foredrag over emnet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» og en samlet oppslutning om arbeidet med å kunngjøre foredragene.j

Fra og med 1. mai 1923 ble den første tirsdagen i hver måned satt av som en «arbeidsdag» som alle menighetsforkynnere skulle bruke noen få timer av til å «selge bøker» under ledelse av «arbeidsdirektøren».k Fra da av skulle menighetene bruke halvparten av sitt ukentlige bønnemøte onsdag kveld til vitnesbyrd angående tjenestegjerningen. For øvrig kan vi nevne at betegnelsen «arbeidsdirektør» i 1936 ble forandret til «kretstjener» (også kalt «gruppetjener»),l en betegnelse som igjen ble forandret til «menighetstjener» i 1953.a Den sentraliserte og delvis teokratiske forvaltning som ble innført i 1919, begynte således å bære frukt tidsnok til at det voksende antall tilknyttede over hele verden kunne anspores til å gå inn for å forkynne Jehovas nedskrevne dommer. Det ark med tjenesteinstrukser som ble kalt «Bulletin», kom ut hver måned fra oktober 1922, og oppmuntret alle som ønsket å være «djerve stridsmenn», til å sette seg inn i små vitnesbyrd som var forberedt av Selskapet, lære dem utenat og benytte dem når de tilbød bibelsk litteratur. (1 oktober 1935 fikk den på engelsk navnet «Director», og i juli 1936 fikk den sitt nåværende navn, «Informant». De tilsvarende norske navnene er «Riksbefalinger» og «Budbringer».) Disse hjelpemidler har gjort meget for å frambringe en ensartet verdensomfattende kampanje og innføre en sentralisert teokratisk forvaltning.

I den tjueårsperioden som fulgte etter 1919, ble vitnene undervist og opplært til å anerkjenne en teokratisk måte å organisere menighetene på. Det var stadig enkelte «valgte eldste» som la for dagen at de var motstandere av det nye, guddommelige forordnede lederskap. De ville ikke forstå at Jehovas hellige ånd eller virksomme kraft virket på organisasjonen som et hele for å frambringe en styremessig forandring som ville føre til en teokratisk ny verdens samfunn, et samfunn Gud leder. I nesten hver eneste årsberetning etter 1922 ble emnet «organisasjon» nevnt, slik at Rikets forkynnere til enhver tid kunne være på det rene med dette.b De ble også gjort oppmerksom på at Satan har en mektig organisasjon som motarbeider Guds. I Vagt-Taarnet for 15. oktober og 1. november 1932 kom det så en todelt artikkel som het «Jehovas organisasjon», og der ble det bevist at stillingene som «eldste» og «diakoner», som ble innehatt av slike som ble valgt til det av menighetene, ikke eksisterer bibelsk sett. Det er i virkeligheten slik at alle de åndelig modne er eldste eller eldre og kan og bør handle som tilsynsmenn (epískopoi) og menighetstjenere (diákonoi). Åndelig våkne menigheter over hele verden sendte Selskapets hovedkontor resolusjoner som gikk ut på at disse «stillinger» ikke lenger skulle finnes blant dem. De uttrykte med det samme tillit til den arbeidsdirektør som var utnevnt av Selskapet, og de valgte seg en ordstyrer og et arbeidsutvalg på ikke over ti medlemmer som skulle tre i stedet for de «valgte eldste» og assistere Selskapets arbeidsdirektør på stedet.c Mange av de forhenværende «valgte eldste» som ikke hadde villet delta i den framgangsrike tjeneste på feltet (men i stedet hadde innskrenket seg til å tale i de lokale menigheter) forlot vitnenes rekker på denne tiden.

(Fortsettes)

[Fotnoter]