Nyheter som gir grunn til ettertanke
Katolsk-marxistisk dialog
Femten katolske teologer og filosofer møtte 15 marxistiske intellektuelle i Budapest i oktober 1986. Møtet var arrangert av Vatikanets sekretariat for ikke-troende og det ungarske vitenskapsakademiet for å drøfte utviklingen av moralnormene.
Blant de tilstedeværende katolikkene var den franske kardinalen Poupard, formannen i sekretariatet for ikke-troende, og den østerrikske kardinalen König, som er spesialist i den katolske kirkes forhold til de kommunistiske nasjoner. Blant marxistene var lederen av det ungarske institutt for filosofi og lederen av det sovjetiske institutt for vitenskapelig ateisme.
Den franske dagsavisen Le Monde sa om møtet: «Marxistiske intellektuelle erkjenner at de står overfor en krise når det gjelder moralnormene. Hvor alvorlig den er, måler de i antallet av selvmord og i narkotikamisbruket og alkoholforbruket. Ifølge den katolske delegasjon regner de [marxistene] med at de kristne kirkene vil samarbeide med dem om å finne en løsning. Katolikkenes dobbelte hensikt var å bli bedre i stand til å vurdere hvordan mennesker og moralbegreper passer inn i et marxistisk samfunn, og å ’undersøke det moralske grunnlaget for konkret sameksistens mellom kristne og marxister i de østeuropeiske [kommunistiske] landene’.»
Den virkelige løsningen på vår tids moralproblemer vil ikke bli funnet ved å holde konferanser mellom mennesker med motstridende ideologier. Nei, løsningen vil bli funnet når Jehovas rike ved hans Sønn, Jesus Kristus, omstyrter den nåværende tingenes ordning og erstatter den med en ny verden under sitt himmelske rike. — Daniel 2: 44; Åpenbaringen 21: 4, 5.
Sann frigjøring?
Frigjøringsteologien — en bevegelse som godkjenner bruken av fysisk vold som et middel til å «frigjøre de fattige og undertrykte», spesielt i den tredje verden, får stadig større utbredelse. Dette var samtaleemnet ved den andre internasjonale konferanse for den økumeniske foreningen av teologer i den tredje verden, som ble holdt i Oaxtepec i Mexico fra 8. til 13. desember 1986. Hvorfor er disse teologene mer enn noen gang besluttet på å nå sitt mål: å forandre samfunnet?
I 1985 sendte Vatikanet riktignok ut en veiledning som fordømte frigjøringsteologien, men i 1986 sendte det ut en «veiledning angående kristen frihet og frigjøring». I den het det at det er «fullt legitimt at de som blir undertrykt av de velhavende eller politisk innflytelsesrike, går til handling». «Væpnet kamp» blir nå godkjent som en «siste utvei».
Men blandet Jesus Kristus seg inn i verdens samfunnsreformerende bevegelser da han var på jorden? Nei, tvert imot. Da apostelen Peter grep til «sverdet» for å forsvare Guds Sønn, irettesatte Jesus ham ved å si: «Stikk sverdet på plass igjen. . . . For den som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matteus 26: 52) Bibelen lover at Gud vil gjennomføre sann frigjøring når han ikke bare befrir verden for fattigdom, internasjonale konflikter, rasediskriminering og undertrykkelse, men også for tårer, smerte, sorg og død. (Åpenbaringen 21: 4) Det vil være sann frigjøring!
Prest nekter å døpe barn
En protestantisk prest i Frankfurt gav nylig beskjed til de kirkelige myndigheter om at han for framtiden ville nekte «å døpe små, uvitende barn i sitt sogn». Den 58 år gamle Klaus Hoffmann kom med følgende forklaring på hvorfor hans egen dåp som spedbarn ikke var verdig å bli kalt dåp: «Den oppfylte ikke kravene til en bibelsk dåp, som er tro, og den hadde heller ikke det rette symbol, nemlig fullstendig neddykking.» For å understreke sitt synspunkt valgte han å la seg døpe på ny og «gjennomgikk den bibelske dåp ved fullstendig neddykking,» melder den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Først suspenderte kirken Hoffmann fra embetet, men dommen ble omgjort til «tre måneders permisjon til studium». Hva førte dette til? Avisen melder at prestens videre studium av emnet bare bekreftet «at det i Bibelen ikke finnes noen støtte for barnedåp. De første kristnes skrifter sier heller ikke noe om innføringen av denne handlingen før i det tredje århundre».
Det er ikke overraskende at religiøse autoriteter sier at tradisjonen er grunnlaget for denne handlingen. Trass i disse kjensgjerningene blir barnedåp fortsatt praktisert i store deler av kristenheten. Men blir skikken riktig bare fordi geistligheten støtter den? Jesus lærte sine etterfølgere å døpe, ikke spedbarn, men troende som hadde lært å holde alt det han hadde befalt dem. Selv var han ikke et spedbarn, men «omkring tretti år gammel» da han ble døpt ved fullstendig neddykking i Jordan-elven. — Lukas 3: 21—23; Matteus 28: 19, 20.