Jehova holdt meg oppe i et fengsel i ørkenen

Fortalt av Isaiah Mnwe

Det var ikke blitt holdt noen rettssak, og jeg hadde ikke begått noen forbrytelse. Likevel ble jeg dømt til å utføre hardt arbeid i en straffekoloni midt i den brennende varme Saharaørkenen i Afrika. Noe som gjorde det hele enda verre, var at ingen av vennene mine visste hvor jeg var. Dette skjedde for over åtte år siden, om sommeren i 1984. La meg forklare hvordan jeg kom i en slik forferdelig situasjon.

I 1958, da jeg bare var 12 år, ble storebroren min et av Jehovas vitner. Min far og mor fortsatte imidlertid å tilbe de stammegudene det var vanlig å dyrke i delstaten Abia i Nigeria, hvor vi bodde.

I 1968 gikk jeg inn i den biafranske hæren. Mens jeg var på slagmarken, tenkte jeg på det nøytrale standpunktet Jehovas vitner inntar, og jeg bad Gud om hjelp. Jeg lovte at jeg ville bli et av hans vitner hvis han lot meg overleve krigen.

Etter krigen gikk jeg raskt til handling for å oppfylle det løftet jeg hadde gitt. Jeg ble døpt i juli 1970 og begynte i heltidstjenesten som pioner med én gang. Med tiden ble jeg utnevnt til eldste i den kristne menighet. Kort tid senere fikk jeg en innbydelse fra avdelingskontoret i Nigeria til å utføre misjonærtjeneste i et land i nærheten hvor Jehovas vitners arbeid ikke var juridisk anerkjent. Jeg tok imot innbydelsen og i januar 1975 var jeg underveis, med passet i lommen.

Arrestert

I 1978 fikk jeg i oppdrag å besøke forkynnerne i hele landet. De var ikke så mange, så jeg reiste over et stort område og besøkte alle de byene hvor det var en menighet, og også noen steder hvor det bodde interesserte. Politiet forhørte meg ofte ved konrollpostene sine. Ved to anledninger ble jeg arrestert og forhørt i fire dager om arbeidet vårt .

En søndag i juni 1984, mens vi holdt på med å forberede oss til felttjenesten, underrettet en velvillig innstilt embetsmann oss om at politiet hadde planer om å arrestere Jehovas vitner. En uke senere ble Djagli Koffivi fra Togo og jeg arrestert. Vi ble tatt med til politiets hovedkvarter og fikk ordre om å oppgi navnene på alle Jehovas vitner i byen. «Hvis dere ikke gir oss navnene, vil vi ikke løslate dere,» sa de.

«Det er dere som er politiet,» svarte jeg. «Det er deres jobb å finne dem dere vil ha tak i. Jeg er ikke agent for dere.» Vi diskuterte i en halvtimes tid, og politiet truet med å slå oss, men vi gav dem ikke navnene på våre kristne brødre. Så bestemte de seg for å beslaglegge mitt bibliotek av bibelsk litteratur.

I varetekt

Da vi kom tilbake til politistasjonen med bøkene, tok Djagli og jeg dem ut av bilen. Idet vi gjorde det, gled et områdestevneprogram ut av den store bibelen min. Navnene på alle de kristne eldste i hele landet stod skrevet på dette programmet. Jeg plukket det raskt opp og stappet det ned i lommen, men en av politimennene oppdaget det og forlangte å få det. Dette syntes jeg selvsagt var fryktelig.

Stevneprogrammet ble lagt på bordet i det rommet som Djagli og jeg bar bøkene inn i. Da jeg kom inn med den neste stabelen med bøker, gikk jeg bort til bordet, tok programmet og puttet det ned i lommen igjen. Så sa jeg at jeg måtte på toalettet. En politimann fulgte meg. Da jeg hadde stengt døren etter meg, rev jeg programmet i småbiter, kastet bitene i toalettet og skylte ned.

Da politimennene fikk vite hva som hadde skjedd, ble de rasende. De gjorde imidlertid ikke noe mer med saken, for de var redd for at deres overordnede ville anklage dem for forsømmelighet — de hadde jo gitt meg anledning til å ødelegge programmet. Etter at de hadde holdt oss i varetekt i 17 dager, bad en politibetjent oss om å samle sammen tingene våre, for vi skulle flyttes til et annet sted. Vi puttet noen klær ned i en plastpose, og på bunnen la jeg en liten bibel som en besøkende hadde smuglet inn til oss.

Vi fikk gitt våre medtroende beskjed om at vi skulle flyttes, men at vi ikke visste hvor. Tidlig neste morgen, den 4. juli 1984, vekket politibetjenten oss. Han ransaket oss og bad oss om å ta klærne ut av plastposen og legge dem over armen. Men da jeg kom til den siste skjorten, sa han at jeg kunne legge klærne ned i plastposen igjen, så bibelen ble ikke oppdaget.

Et fengsel i ørkenen

Politiet kjørte oss til flyplassen, hvor vi gikk om bord i et militærfly. Flere timer senere kom vi til en liten by, hvor det lå et fengsel like i nærheten. Byen har omkring 2000 innbyggere, og det er cirka 65 mils kjøring til den byen som ligger nærmest. Vi ble brakt ut til fengselet og overlatt i fengselsdirektørens varetekt. Ingen i familiene våre og ingen av vennene våre visste hvor vi var.

Den byen vi ble brakt til, ligger i en oase i Sahara hvor det er busker og noen få trær, og hvor bygningene har vegger av tørket leire. Man trenger bare å grave én til én og en halv meter ned i bakken for å finne vann — likevel fortalte en 31 år gammel mann fra området at han bare hadde sett det regne én eneste gang i hele sitt liv! Det var forferdelig varmt der. En av fangene sa at termometret en gang hadde vist 60 grader celsius der hvor fangene holdt til! Det blåste kraftig hele tiden, og vinden førte med seg sand som stakk i huden og irriterte øynene.

Alle som kom hit, forstod at de var blitt sendt til den verste straffeanstalten i landet. Fengselet var omgitt av høye murer som gav en viss beskyttelse mot solen og vinden. Men disse murene var ikke nødvendige med tanke på å hindre at fangene skulle flykte, for de hadde ikke noe sted å flykte til. Utenfor oasen var det ikke noe som helst, ikke et eneste tre, som kunne gi skygge til en som var på flukt.

Før vi gikk inn i fengselet, ransaket fengselsdirektøren oss. Han sa at vi skulle ta alt ut av posen vår. Jeg tok ut en og en skjorte, og da bare bibelen og den skjorten som lå over den, var igjen, holdt jeg fram posen, så han kunne se skjorten, og sa: «Dette er alt de lot oss få lov til å ta med.» Han var fornøyd og bad oss om å fortsette inn i fengselsgården. Denne bibelen var den eneste publikasjonen vi hadde.

Forholdene i fengselet

Det var i alt 34 fanger der, og de var landets farligste og mest beryktede forbrytere. Mange av dem var mordere som ble regnet for å være uforbederlige. Alle sammen sov i to store celler som var atskilt av et åpent bad. På badet stod det en utildekket tønne som ble brukt til toalett. Selv om fangene tømte den hver morgen, virket det som om alle fluene i hele ørkenen kom for å kose seg i den svale, skitne tønnen.

Det eneste vi fikk å spise, var durra. En av fangene malte og kokte den og porsjonerte den ut på tallerkener, og så ble det satt ut én tallerken til hver av fangene, på de mattene som vi sov på. Maten ble ikke tildekket, så da vi kom fra arbeidet, var alle tallerknene med durra dekket av hundrevis av fluer. Da vi løftet tallerkenene, summet fluene støyende av gårde. De to første dagene spiste vi ingenting, men den tredje dagen begynte vi å spise durraen etter at vi hadde jaget vekk fluene og fjernet snerken. Vi bad til Jehova om at han måtte beskytte helsen vår.

Vi arbeidet i solsteken med å slå i stykker muren rundt den gamle fengselsgården og bygge en ny mur. Det var svært hardt arbeid. Vi arbeidet uten pause fra klokken seks om morgenen til klokken 12, så fikk vi noe å spise, og så arbeidet vi til klokken seks om kvelden. Vi hadde ingen fridager. Det var ikke bare varmen som gjorde at vi led — om vinteren led vi også på grunn av kulden. I tillegg plaget de ondskapsfulle vaktene oss.

Hvordan vi holdt oss åndelig sterke

Djagli og jeg leste i Bibelen i all hemmelighet, og vi snakket sammen om det vi lærte. Vi kunne ikke lese åpenlyst i den, for da ville den ha blitt tatt fra oss, og vi ville ha blitt straffet. En fange som jeg startet et bibelstudium med, hadde en parafinlampe som han lot meg få låne. Ofte våknet jeg klokken ett eller to om natten og leste til rundt klokken fem om morgenen. På den måten fikk jeg lest Bibelen fra perm til perm.

Vi forkynte for de andre fangene, og en av dem fortalte vaktsjefen om oss. Overraskende nok gav han fangen et nummer av bladet Våkn opp!, og fangen gav det videre til oss. Jeg leste det om og om igjen. Det at vi leste og bad, hjalp oss til å holde oss åndelig sterke.

Kommunikasjon med vennene våre

Vi hadde ikke lov til å skrive eller sende brev. En person som hadde vært vennlig mot oss, sa imidlertid at han ville hjelpe meg. Den 20. august, omkring seks uker etter at vi var kommet til fengselet, skrev jeg to brev i all hemmelighet, ett til den nigerianske ambassaden og ett til venner som var Jehovas vitner. Jeg gravde dem ned i sanden og merket av stedet med en stor stein. Senere kom min venn og gravde dem opp.

Det gikk flere uker uten at jeg hørte noe. Gradvis gav jeg opp håpet om at brevene var blitt sendt. Men de kom fram, og våre medtroende tok opp kampen for å få oss frigitt. Det nigerianske utenriksdepartementet engasjerte seg også i saken og spurte regjeringen i det landet jeg var i, hvilket fengsel jeg var blitt sendt til, og hvorfor jeg var blitt sendt til et slikt sted.

Om morgenen den 15. november 1984 ble vi hentet for å utføre noe rengjøringsarbeid. Vaktene tok meg med til et toalett ved en videregående skole. Det var flere uker siden det var gått tett, men det hadde vært i bruk hele tiden, og det var fullt av ekskrementer. Vaktene sa at jeg skulle gjøre det rent. Det eneste jeg hadde å hjelpe meg med, var hendene mine. Mens jeg funderte på hvordan jeg skulle takle denne forferdelige oppgaven, kom vaktsjefen og sa at en lokal embetsmann ville snakke med meg.

Embetsmannen sa at han nettopp hadde snakket med landets president, som hadde fått høre om hva som hadde skjedd med meg. Presidenten sa at hvis jeg ville oppgi navnene på Jehovas vitner i landet, ville jeg bli løslatt øyeblikkelig, og jeg ville kunne reise med første fly. Igjen sa jeg at hvis de ville ha tak i Jehovas vitner, var det politiets jobb å finne dem. Embetsmannen sa at jeg burde vurdere tilbudet svært nøye, og at jeg skulle få fire—fem dager til å tenke over det. Så kunne jeg gå, og vaktene førte meg heldigvis til fengselet og ikke tilbake til toalettet!

Fem dager senere sendte embetsmannen bud etter meg og spurte hva jeg hadde bestemt meg for. Jeg sa at den eneste grunnen til at jeg var i fengsel, var at jeg vitnet om den sanne Gud, og at jeg ikke hadde gjort noe galt. Jeg forklarte at jeg hadde gyldig pass og oppholdstillatelse. Alle papirene mine var korrekte, og hver gang jeg hadde reist til en annen by, hadde jeg først oppsøkt politiet for å forvisse meg om at alt var i orden. Ettersom jeg ikke hadde begått noen forbrytelse, spurte jeg: «Hvorfor blir jeg straffet? Hvis jeg var uønsket i landet, hvorfor ble jeg ikke da utvist? Hvorfor ble jeg forvist til dette stedet?»

Jeg snakket i omkring 15 minutter. Da jeg var ferdig, ble jeg bedt om å skrive ned det jeg hadde sagt, og jeg fikk vite at presidenten ville bli underrettet om hva jeg mente. Jeg fikk papir og skrev fire sider.

Endelig løslatt!

Jeg hørte ikke mer om saken før i januar 1985, omkring sju måneder etter at jeg var blitt arrestert. Vaktsjefen kom da og spurte meg om jeg hadde skrevet et brev til den nigerianske ambassaden. «Ja,» svarte jeg.

«Hvorfor gjorde du det? Hvorfor lot du ikke meg få vite det?» spurte han.

Jeg sa at det ikke angikk ham. Men jeg forsikret ham om at jeg ikke hadde skrevet noe negativt om ham, ettersom han ikke hadde medvirket til at jeg var blitt sendt til dette fengselet. «Ikke engang min mor vet hvor jeg er,» sa jeg. Så ville han vite hvordan jeg hadde sendt brevet, men det nektet jeg å fortelle.

Dagen etter gjorde vaktene klar en Land-Rover og sa at Djagli og jeg skulle flyttes. Vi ble tatt med utenfor, hvor vi ble avkledd og ransaket. Jeg hadde gitt bibelen min til en fange som jeg hadde studert med, for jeg visste at vaktene ville ta den fra meg hvis de fant den på meg. Denne mannen fortalte oss at han ville bli et av Jehovas vitner når han ble løslatt. Det er vår bønn at det må skje.

Kort tid senere ble jeg utvist og sendt til Nigeria, og i februar 1985 begynte jeg å tjene som reisende tilsynsmann der. Siden 1990 har jeg tjent som områdetilsynsmann i Nigeria. Djagli tjener nå som et trofast vitne for Jehova i Elfenbeinskysten.

På denne måten lærte jeg av egen erfaring at Jehova Gud kan holde oss oppe under de alvorligste vanskeligheter. Gang på gang så vi at hans hånd beskyttet oss mens vi var i fengsel. Det at vi ble løslatt, gjorde det helt klart for meg at Jehova ikke bare vet hvor hans tjenere er, og hvilke lidelser de gjennomgår, men at han også vet å utfri dem av prøvelse. — 2. Peter 2: 9.